Hamarkrøniken

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 7. jan. 2019 kl. 10:15 av Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Referanser, korr.)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna.
Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967).

Hamarkrøniken er en krønike fra 1500-tallet som omhandler Hamar, eller «Hammer by», før reformasjonen. Den er en av de viktigste kilder til forståelse av middelalderens Hamar.

Forfatteren

Den ukjente forfatteren har en lokalpatriotisk tendens. Språket antyder at han er fra Hedmarken, kanskje fra selve Hamar.

Innholdet er fortalt til forfatteren av flere mennesker, hvorav noen er navngitt. Det er mulig at det var Trugels kantor, kirkesangeren, som fortalte historiene om jærtegn og om den siste biskopens kamp.

De som er nevnt er:

  • Christiern Munck, lensherre.
  • Trugels kantor, kirkesanger ved Hamar domkapitel.
  • Mester Torbjørn fra Toten, «en mand ved hundrede aar».
  • Mester Amund Ellingsen fra Hadeland.
  • Herr Bård Rolfssøn, sokneprest til Stange.
  • Flere ikke navngitte geistlige i følge med Bård Rolfssøn.
  • Lagmann Bendt Haar.
  • Christopher Mogenssøn til Vie.
  • Hans Kruchou til Tjerne.
  • Flere ikke navngitte odelsbønder og «andre forstandige mænd».

Skriftets formål og bakgrunn

Et mulig utgangspunkt for å forstå formålet med «krøniken» ligger kanskje i tekstens innledning eller intimasjon, der det berettes om et møte som fant sted den 22. juli 1553 på Hamar gård hos lensherre Christen Munk. Til stede på møtet var medlemmer av byens domkapitel – med den nesten hundre år gamle herr Trugels kantor i spissen – og videre lagmann Bernt Haard, en rekke andre gode menn, «både adelige og uadelige», samt representanter for bondestanden og øvrige «forstandige menn», som det står skrevet. I fellesskap gikk denne forsamlingen gjennom bøker og brevmateriale om byen underskrevet av de tidligere biskopene.[1] Innsamlingen var en del av et større arbeid med å karlegge arkivmateriale fra katolsk tid. Materialet var – eller ble? – ifølge intimasjonen «samlet i en bok og forseglet». Lensherren laget så en kopi av boka til eget bruk og sendte på Kongens befaling originalen til «hans nåde» i København. Men hvorfor var Kongen interessert i Hamars historie? Etnologen Ragnar Pedersen argumenterer for at bakgrunnen for møtet i 1553 var en felles ambisjon lensherren og domkapitlet hadde om å få satt i stand Hamar domkirke, som var kraftig forfalt etter reformasjonen.[2] Noen år tidligere hadde lensherren på vegne av domkapitlet sendt et brev til Kongen der tingenes sørgelige tilstand ble beskrevet. Der het det at:

[…] Domkirken i Hamar er meget bygfalden og ikke uden stor Hjælp kan istandsættes, og at det var for stor Skade om de skulde forfalde, da det er den skjønneste Kirke i hele Norge […] [3]

Kongen stilte seg velvillig og svarte i juli 1551 at domkapitlet skulle få innkreve og anvende hele tidenden i stiftet i en treårs periode til restaurering av domkirken. Pedersen hevder at møtet i 1553 må sees i sammenheng med korrespondansen et par år tidligere, og at boka som ble sendt til Kongen etter møtet var et ledd i arbeidet med å skape forståelse for og ressurser til restaurerings-prosjektet. Svaret på spørsmålet ovenfor, kan derfor være at Kongens interesse for Hamar var knyttet til sentralmaktens engasjement i reparasjonsarbeidene ved Hamar domkirke. Men hvis dette stemmer, trengte Kongen virkelig en så omfattende beretning om byens historie? Hadde det ikke holdt med en mer avgrenset rapport om selve kirken?

Restaureringen av kirken var antakelig bare et ledd i en mye større plan, hevder Ragnar Pedersen, en plan som primært avspeilet ambisjonene til lensherren Christen Munk, og som tok sikte på å gjenreise Hamar som sentralsted for omlandet. En vesentlig del av krøniken er historisk og forteller at Mjøsbyen gjennomlevde en storhetstid på 1300-tallet. Krøniken beretter at byen på denne tida var et levende økonomisk sentralsted, et politisk-administrativt styringssentrum og ikke minst et sentrum for kirkelige institusjoner og religiøs kultus. Pedersen argumenterer for at denne framstillingen av byens fortid, som sannsynligvis var betydelig overdrevet, hadde til hensikt å vise Kongen hva slags potensial for velstand og blomstring byen representerte – forutsatt at den fikk tilført ressurser som gjorde en institusjonell gjenoppbygging mulig. Domkirken var bare første brikke. Seinere skulle hele planen realiseres med fortidas Hamar-utopi som forbilde. Munk tok også andre skritt for å realisere sin Hamar-visjon: Omtrent på samme tid som krøniken ble sendt til København, overtalte han myndigheten til å gi ham jordegodset til vor Frue Kloster i Oslo i forlening. En av intensjonene bak dette var «[å] færdiggjøre det Taarn, som staar paa Kongens Gaard Hamar.»[4] Kongens gård – eller Hamarhus – var den tidligere bispegården som sto øst for Domkirken.

Hva slags motiver Munk hadde for å ruste opp og restaurere Hamarhus, Domkirken og byens andre gamle strukturer og funksjoner, er det ikke mulig å belegge kildemessig. Men det kan være at han gjennom dette arbeidet også ville legge inn en mer personlig søknad overfor Kongen om enda større og mer betydningsfulle oppgaver og embeter. Seinere fikk den energiske Munk Akershus slott i forlening og utviklet Akershus slik at det fikk en lignende dominerende stilling i Øst-Norge, som det Bergenhus hadde i vest og nord.

Om jærtegn og den siste biskopen

Klockerne alle sammen udj domkiercken ginge om midnattz tid udaff sig selff, oc orgeverckit, oc bispen stod op oc saa ud, da var det saa liust i chorit udi domkiercken, lige som det haffde verrit lius dag. Sammeledis ginge oc klockerne udi closterit oc udi kaarskiercken, oc hördis megen spögerj paa bispegaarden om natten, ligesom tou krigsherrer skulle slaais tilsammen paa borregaarden, saa at vecterne deroffuer forferdis, oc en part aff folckene stode op oc viste iche huad paa ferde var, oc folckene bleffue gandske megit vnderlige der ved. Dernest om höy dags tijd beteede sig en gresselig stor orm oc forferdelig, som kaldis Siöormen, udi Miöß, som var gandske lang oc meget stor, oc siuntes at naa fra öens landt oc jnd udi Kongsland.

Noe uventet, med tanke på anledningen til at boken ble skrevet, er jærtegn i forbindelse med arrestasjonen av den siste katolske biskopen beskrevet i boken. Det fortelles at alle klokkene i domkirken, klosteret og Korskirken begynte å kime av seg selv. I koret var det lyst som på dagen, og en forferdelig støy som om to hærer kjempet. På dagen skal en sjøorm ha vist seg på Mjøsa; den strakk seg fra Helgøya inn til land. En av biskopens menn drepte sjøormen med en pil, og krøniken forteller videre om hvordan de fjernet kadaveret.

Det fortelles også om arrestasjonen av biskop Mogens. Hans menn hadde buer og armbrøster, mens Truid Ulfstand hadde ildvåpen. Biskopen måtte gi tapt, og falt på kne og takket Gud for hver dag han hadde hatt i byen. Han ba også byens borgere om å be for seg, og sa at han ville komme tilbake. Det skulle ikke skje, biskopen døde i Danmark.

Hamars våpen

Hamars byvåpen slik det ser ut i dag.

I krøniken beskrives Hamars våpen, og dette er grunnlaget for utformingen av Hamars kommunevåpen som ble tegnet i 1899.

«Hammers vaapen var en Urhane med udslagne Vinger udi Toppen paa et Fure Træ, som voxer grønt…».

Referanser

  1. Pettersen 1986: s. 21.
  2. Pedersen 1995.
  3. NRR 1: s. 134.
  4. NRR 1: s. 143.

Litteratur