Hamarkrøniken

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 10. jan. 2019 kl. 12:15 av Ola Alsvik (samtale | bidrag) (Korr.)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna.
Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967).

Hamarkrøniken er en krønike fra 1500-tallet som omhandler Hamar, eller «Hammer by», før reformasjonen. Den er en av de viktigste kilder til forståelse av middelalderens Hamar.

Forfatteren

Det er rimelig å anta at vi aldri vil få vite helt sikkert hvem som har skrevet Hamarkrøniken. Men det kan være mulig å sirkle inn miljøet forfatteren (eller forfatterne) kom fra. For det første virker det åpenbart at den eller de som skrev teksten har hatt stor lokalkunnskap. Videre framstår det også som sannsynlig at forfatteren har tilhørt et skrivekyndig og lærd miljø.

Spekulasjonene ellers har vært mange. En av de fremste kandidatene er Thure Olavsson Hummer, som etnologen Ragnar Pedersen peker på som mulig forfatter. Thure var født omkring 1530 og hadde studert ved universitetet i Rostock. I kildene opptrer han som kannik, prost og leder av domkirkens skole, og han omtales som «en from lerder persone» av biskopen i Bergen, Absalon Pederssøn Beyer, som han besøkte sommeren 1563.[1] Thure tilhørte slekten Hummer, som i flere generasjoner hadde stått sentralt i det kirkelige miljøet på Hamar.[2] En rekke andre medlemmer av familien Hummer er også trukket inn i diskusjonen om forfatterskapet. Den eldste av dem er Trugels kantor, som var Thures bestefar og en framtredende representant for domkapitlet i Hamar. Litteraturhistorikeren Francis Bull gjetter på at Trugels kan ha vært forfatter, men holder det som mer sannsynlig at andre og yngre medlemmer av Hummer-familien førte krøniken i pennen.[3] Trugels – som var født allerede i midten av 1450-åra og nærmet seg 100 år på den tida krøniken ble skrevet – må snarere ha hatt en rolle som muntlig kilde, fabulerer Bull. Hans fremste kandidater er derimot Trugels’ sønn, Olav – som var bestyrer av bispegården – eller sønnesønn Lars – som var den trofaste drengen til Hamars siste katolske biskop, Mogens, som han også ledsaget i fangenskap. Olavs yngre sønn Thure, bror av Lars, nevner ikke Bull.

Ved siden av Hummer-slektens mange medlemmer er det primært i kretsen rundt lensherren Christen Munk og blant domkapitlets prelater at forskere har funnet fram til mer eller mindre troverdige kandidater til forfatterskapet. Et viktig utgangspunkt for spekulasjonene som har gått i disse retningene, er å finne i innledningen til skriftet, der det vises til et representativt møte som fant sted på lensherrens initiativ sommeren 1553. I tillegg til lensherren og Trugels kantor deltok følgende personer på møtet: «[…] mester Torbjørn av Toten, mester Amund Ellingsen av Hadeland, herr Bård Rolfssøn av Stange […]. Videre Bernt Hård lagmann, Christoffer Mogenssøn til Vie, Hans Krukov til Tjerne […]» Blant alle disse er det vel rimeligst å tenke på en eller flere av de geistlige som mulige kandidater, hvis vi skal holde oss til kriteriene ovenfor. Men for øvrig blir dette nærmest ren spekulasjon.

Datering av Hamarkrøniken

Spørsmålet om datering av Hamarkrøniken har vært svært omstridt. Originalen er ukjent, men manuskriptet foreligger i en rekke avskrifter, som har dannet utgangspunkt for ulike dateringer. Dateringen er ikke minst avhengig av hvordan en veier to punkter i avskriftene mot hverandre. På den ene side innledningen, eller intimasjonen fra 1553, som vi har omtalt flere ganger ovenfor, og som – hvis den er etterrettelig – peker mot en tidlig datering. For det andre et utsagn om at Hamar gård var nedbrent på den tid krøniken ble skrevet, noe som først skjedde i 1567, da svenskene herjet Hedmarken under Den nordiske sjuårskrigen (1563-70). Hvis en fester lit til at den siste påstanden var en del av originalen, blir det sjølsagt vanskelig å argumentere for at innledningen kan ha vært der fra begynnelsen – og omvendt: Hvis en har tro på at innledningen var med i originalen, så er det vanskelig å argumentere for at også utsagnet om at Hamars ødeleggelse var med i den opprinnelige teksten.

To av de første forskerne som forsøkte å datere krøniken, Gustav Storm og Ludvig Daae, inntok hver sin posisjon i dette spørsmålet. Storm argumenterte for at intimasjonen er opprinnelig, og at 1553 er det seineste tidspunkt krøniken kan ha blitt til på (krønikens «terminus ante quem»). Det tidligste tidspunktet («terminus post quem») må være biskop Mogens død i 1542, som er grundig omtalt i teksten (se nedenfor), og som ifølge Storms teori må ha vært med fra begynnelsen. Ludvig Daae argumenterer på sin side for at intimasjonen må være av seinere dato enn den gir seg ut for. Blant annet er det anakronistiske utsagn i innledningen som svekker troverdigheten. Og tempusbruken i teksten – bruken av fortid – viser også at det er tale historiske forhold som ligger langt tilbake i tid, ifølge Daae. Ludvig Daae holdt på at fortellingen om biskop Mogens var av mye seinere dato enn Gustav Storm antok, og at referansen til Hamars ødeleggelse må ha vært en del av den originale teksten, som Daae daterer til begynnelsen av 1600-tallet.

Debatten mellom Storm og Daae fant sted i Historisk tidsskrift i 1890. Seinere forskning har imidlertid tippet balansen klart i retning av Storms datering. Av stor betydning har det vært at nye handskrifter er kommet for en dag, som klart viser at skriftet må ha blitt til på 1500-tallet. Filologen Egil Pettersen har undersøkt alle avskriftene og analysert det innbyrdes forholdet mellom dem, og Pettersen konkluderer at:

«Hadde disse handskriftene vært kjent for Storm og Daae, ville mye av den lærde diskusjonen de førte i Historisk tidsskrift i 1890 om skriftets alder, vært spart.»

I tråd med dette har Ragnar Pedersen tillagt innledningen til skriftet stor betydning som kilde til spørsmålet om datering. Her framgår det at lensherren tok initiativet til en gjennomgang av bispearkivet ved Domkirken, og «at krøniken ble nedtegnet som en direkte følge av dette møtet.» Dermed blir 1553 det tidligste tidspunkt for skrivingen av originalen. Når det gjelder det seineste tidspunkt, er Pedersen mer usikker. Men han ender opp med å hevde at Hamarkrøniken må ha vært skrevet før 1567, fordi det ellers ville vært oppsiktsvekkende at Den nordiske sjuårskrigen – som hadde dramatiske konsekvenser i Hamar-regionen – ikke er nevnt. Denne typen slutning, basert på kildenes taushet (argumentum e silentio) er vitenskapelig omdiskutert.

Skriftets formål og bakgrunn

Et mulig utgangspunkt for å forstå formålet med krøniken ligger i tekstens innledning, som vi har vist til flere ganger ovenfor, og der det berettes om et møte som fant sted den 22. juli 1553 på Hamar gård hos lensherre Christen Munk. Til stede på møtet var medlemmer av byens domkapitel – med den nesten hundre år gamle herr Trugels kantor i spissen – og videre lagmann Bernt Haard, en rekke andre gode menn, «både adelige og uadelige», samt representanter for bondestanden og øvrige «forstandige menn», som det står skrevet. I fellesskap gikk denne forsamlingen gjennom bøker og brevmateriale om byen underskrevet av de tidligere biskopene.[4] Innsamlingen var en del av et større arbeid med å karlegge arkivmateriale fra katolsk tid. Materialet var – eller ble? – ifølge intimasjonen «samlet i en bok og forseglet». Lensherren laget så en kopi av boka til eget bruk og sendte på Kongens befaling originalen til «hans nåde» i København. Men hvorfor var Kongen interessert i Hamars historie? Etnologen Ragnar Pedersen argumenterer for at bakgrunnen for møtet i 1553 var en felles ambisjon lensherren og domkapitlet hadde om å få satt i stand Hamar domkirke, som var kraftig forfalt etter reformasjonen.[5] Noen år tidligere hadde lensherren på vegne av domkapitlet sendt et brev til Kongen der tingenes sørgelige tilstand ble beskrevet. Der het det at:

[…] Domkirken i Hamar er meget bygfalden og ikke uden stor Hjælp kan istandsættes, og at det var for stor Skade om de skulde forfalde, da det er den skjønneste Kirke i hele Norge […] [6]

Kongen stilte seg velvillig og svarte i juli 1551 at domkapitlet skulle få innkreve og anvende hele tienden i stiftet i en treårs periode til restaurering av domkirken. Pedersen hevder at møtet i 1553 må sees i sammenheng med korrespondansen et par år tidligere, og at boka som ble sendt til Kongen etter møtet var et ledd i arbeidet med å skape forståelse for og ressurser til restaurerings-prosjektet. Svaret på spørsmålet ovenfor, kan derfor være at Kongens interesse for Hamar var knyttet til sentralmaktens engasjement i reparasjonsarbeidene ved Hamar domkirke. Men hvis dette stemmer, trengte Kongen virkelig en så omfattende beretning om byens historie? Hadde det ikke holdt med en mer avgrenset rapport om selve kirken?

Restaureringen av kirken var antakelig bare et ledd i en mye større plan, hevder Ragnar Pedersen, en plan som primært avspeilet ambisjonene til lensherren Christen Munk, og som tok sikte på å gjenreise Hamar som sentralsted for omlandet. En vesentlig del av krøniken er historisk og forteller at Mjøsbyen gjennomlevde en storhetstid på 1300-tallet. Krøniken beretter at byen på denne tida var et levende økonomisk sentralsted, et politisk-administrativt styringssentrum og ikke minst et sentrum for kirkelige institusjoner og religiøs kultus. Pedersen argumenterer for at denne framstillingen av byens fortid, som sannsynligvis var betydelig overdrevet, hadde til hensikt å vise Kongen hva slags potensial for velstand og blomstring byen representerte – forutsatt at den fikk tilført ressurser som gjorde en institusjonell gjenoppbygging mulig. Domkirken var bare første brikke. Seinere skulle hele planen realiseres med fortidas Hamar-utopi som forbilde. Munk tok også andre skritt for å realisere sin Hamar-visjon: Omtrent på samme tid som krøniken ble sendt til København, overtalte han myndigheten til å gi ham jordegodset til vor Frue Kloster i Oslo i forlening. En av intensjonene bak dette var «[å] færdiggjøre det Taarn, som staar paa Kongens Gaard Hamar.»[7] Kongens gård – eller Hamarhus – var den tidligere bispegården som sto øst for Domkirken.

Hva slags motiver Munk hadde for å ruste opp og restaurere Hamarhus, Domkirken og byens andre gamle strukturer og funksjoner, er det ikke mulig å belegge kildemessig. Men det kan være at han gjennom dette arbeidet også ville legge inn en mer personlig søknad overfor Kongen om enda større og mer betydningsfulle oppgaver og embeter. Seinere fikk den energiske Munk Akershus slott i forlening og utviklet Akershus slik at det fikk en lignende dominerende stilling i Øst-Norge, som det Bergenhus hadde i vest og nord.

Om jærtegn og den siste biskopen

Klockerne alle sammen udj domkiercken ginge om midnattz tid udaff sig selff, oc orgeverckit, oc bispen stod op oc saa ud, da var det saa liust i chorit udi domkiercken, lige som det haffde verrit lius dag. Sammeledis ginge oc klockerne udi closterit oc udi kaarskiercken, oc hördis megen spögerj paa bispegaarden om natten, ligesom tou krigsherrer skulle slaais tilsammen paa borregaarden, saa at vecterne deroffuer forferdis, oc en part aff folckene stode op oc viste iche huad paa ferde var, oc folckene bleffue gandske megit vnderlige der ved. Dernest om höy dags tijd beteede sig en gresselig stor orm oc forferdelig, som kaldis Siöormen, udi Miöß, som var gandske lang oc meget stor, oc siuntes at naa fra öens landt oc jnd udi Kongsland.

Noe uventet, med tanke på anledningen til at boken ble skrevet, er jærtegn i forbindelse med arrestasjonen av den siste katolske biskopen beskrevet i boken. Det fortelles at alle klokkene i domkirken, klosteret og Korskirken begynte å kime av seg selv. I koret var det lyst som på dagen, og en forferdelig støy som om to hærer kjempet. På dagen skal en sjøorm ha vist seg på Mjøsa; den strakk seg fra Helgøya inn til land. En av biskopens menn drepte sjøormen med en pil, og krøniken forteller videre om hvordan de fjernet kadaveret.

Det fortelles også om arrestasjonen av biskop Mogens. Hans menn hadde buer og armbrøster, mens Truid Ulfstand hadde ildvåpen. Biskopen måtte gi tapt, og falt på kne og takket Gud for hver dag han hadde hatt i byen. Han ba også byens borgere om å be for seg, og sa at han ville komme tilbake. Det skulle ikke skje, biskopen døde i Danmark.

Hamars våpen

Hamars byvåpen slik det ser ut i dag.

I krøniken beskrives Hamars våpen, og dette er grunnlaget for utformingen av Hamars kommunevåpen som ble tegnet i 1899.

«Hammers vaapen var en Urhane med udslagne Vinger udi Toppen paa et Fure Træ, som voxer grønt…».

Referanser

  1. Absalon Pederssøn 1963: s. 30.
  2. Øye 2000: s. 91.
  3. Bull 1958: s. 25.
  4. Pettersen 1986: s. 21.
  5. Pedersen 1995.
  6. NRR 1: s. 134.
  7. NRR 1: s. 143.

Litteratur

  • Absalon Pederssøn: Dagbok og Oration om Mester Geble, ved Ragnvald Iversen, Universitetsforlaget 1963.
  • Bull, Francis: Norges litteratur fra reformasjonen til 1814, Oslo 1958.
  • Hamarkrøniken. Ny utgave ved Egil Pettersen. Alvheim & Eide, 1986. Mal:Bokhylla
  • HamarkrønikenDokumentasjonsprosjektet
  • HamarkrønikenWikipedia på bokmål og riksmål
  • Norske Rigsregistranter (NRR), bind 1 (1523-1571), Christiania 1861.
  • Pedersen, Ragnar: «Fra domkirke til ruin og fra ruin til fortidsminne. En studie av domkirkeruinene på Hamar som et historisk monument og kulturelt symbol», i Fra kaupang og bygd, Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, Hamar 1995: s. 7-70.
  • Øye, Marie Kløvstad: «Hamarkrøniken - en retorisk skrytetale?», i Fra Kaupamng og bygd, Hedmarkmuseet og Domkirkeodden, 2000: s. 84-98.