Hanna Kvanmo

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 28. feb. 2018 kl. 13:21 av PaulVIF (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Hanna Kvanmo.
Hanna Kvanmo bodde flere steder i sin barndoms Harstad - bl.a. her i den såkalte Trevarefabrikken i Tordenskioldsgate 12 i Harstadhamn.
Foto: Gunnar Reppen 2007.

Hanna Kristine Kvanmo (født 14. juni 1926 i Harstad, død 23. juni 2005 i Arendal) var politiker for SV (Sosialistisk Valgforbund/Sosialistisk Venstreparti).

Bakgrunn

Hun var datter av fisker og frelsessoldat Kornelius Seberg Meyer Hansen, Seljestad og hermetikkfabrikkarbeider Johanna Katinka Klausen fra Garbogen ved Gryllefjord i Torsken kommune. (Hun brukte bare Katinka som fornavn). Foreldrene ble gift i 1925 og bodde de første årene sammen med hans familie i det såkalte «Tusenhjemmet» på Seljestad. Fattigdom og trangboddhet ble for krevende for familien og førte til at Hanna og hennes mor flyttet for seg selv. De bodde på flere steder, bl.a. i «Trevarefabrikken» i Harstadhamn, på ett rom hos familien Prestvann i et tilbygg til Kaffistova-gården i Rikard Kaarbøs gate 6. Tilbygget sto på pæler i sjøen. De bodde en kort tid på Samarabben før de flyttet til Skolegata 5 (tidligere hotell Scandia). I 1936 flyttet Hanna og moren til kjelleren på Sangerhallen. (Huset, som hadde adresse Strandgaten 36, brant ned i 1943). Som voksen ble Hanna i 1948 enslig mor til en datter og bodde da sammen med sin mor på en kvistleilighet i «Tonehuset» i Asbjørn Selsbanes gate før hun reiste til slektninger i Narvik og fullførte realskolen der. I 1952 giftet hun seg med Bjarne Kvanmo. Med ham fikk hun to sønner.

Faren var soldat i frelsesarméen og hadde ulønnet jobb som bud i Hotell Royal - og bodde på et kvistrom i hotellet. Senere flyttet han nordover til Båtsfjord og slo seg ned der.

Dømt for landssvik

Hanna var 14 år da tyskerne kom til Harstad i 1940, og i 1942 søkte hun medlemskap i NS, lærte seg tysk og praktiserte som tolk hos den tyske Stadskommandant.

I oktober 1944 flyttet hun fra Harstad og meldte seg til tjeneste som frontsøster for Tysk Røde Kors og arbeidet som sykepleier på Østfronten, hvor hun pleiet soldater fra både Norge, Tyskland og øvrige skandinaviske og baltiske land. I krigens siste dager var hun i Berlin.

Ettersom hun var i tysk Røde Kors-tjeneste ble hun, selv om det dreide seg om humanitær virksomhet, dømt for landssvik i 1948, da pleie av stridende ble regnet som krigstjeneste. Dommen lød på åtte måneders betinget fengsel og ti års tap av statsborgerlige rettigheter. Høyesterett opphevet senere fengselsdommen, men hun fikk ikke igjen statsborgerlige rettigheter før tiårsperiodens utløp i 1958. Denne dommen mot henne og andre norske sykepleiere kom på tross av kraftige protester fra den internasjonale Røde Kors-komitéen som mente at det var deres plikt å hjelpe parter på begge sider av en konflikt, og påpekte at Røde Kors' virksomhet er beskyttet av internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet, og forfølgelsen av Røde Kors-personell er et brudd på Genèvekonvensjonene.

Markant stortingsrepresentant

I perioden 1962-1973 arbeidet Hanna Kvanmo som lærer ved Rana gymnas og ble valgt inn i formannskapet i Rana kommune fra 1967 til 1975 og som stortingsrepresentant for SV 1973-89. Da kom landssvikdommen opp igjen, og ble av enkelte brukt mot henne og partiet. I 1990 skrev hun boken Dommen, som fortalte om hennes oppvekst i Harstad, grunner for å gå inn i Røde Kors og om hvordan hun opplevde rettsoppgjøret.

Men hun var en meget respektert politiker og fikk tverrpolitisk støtte i denne saken. I 1977-1989 var hun parlamentarisk leder for SV. Hun ble medlem av Den Norske Nobelkomité fra 1991 til 2002, og var viseformann mellom 1993 og 1998.

Hanna Kvanmo, som snakket flytende tysk og engelsk, var også delegat til FNs generalforsamling (1975 og 1981). Til tross for at SV i hennes stortingsperiode hadde den laveste oppslutning i partiets historie, var Hanna Kvanmo på samme tid en av venstresidens mest markante politikere. Hun oppnådde på 1980-tallet stor personlig popularitet, også utenfor eget parti. I en leseravstemning i Dagbladet i 1985 ble hun kåret til den norske kvinnen som flest beundret.

Bokutgivelser

  • Kvanmo, Hanna: Derfor. Cappelen forlag 1985
  • Kvanmo, Hanna: Glis. Samlaget 1986. ISBN: 9788252126495
  • Kvanmo, Hanna: Dommen. Gyldendahl 1990.
  • Kvanmo, Hanna og A. Rygnestad: Anders Langes saga. 1993.

Anekdote

Under okkupasjonstiden hadde tyskerne rekvirert Sangerhallen, og der hadde de ofte fester. Dette til sjenanse for Hanna og hennes mor som bodde i kjelleren. Etter en fest i lokalet oppdaget de at det begynte å dryppe brennevin i hodene på dem. Noe måtte ha skjedd med brennevinslageret ovenpå. Dråpene ble møysommelig samlet opp i bøtter og spann. Deretter ble de silt rent for muselort og skitt. Fire flasker dyrebart brennevin ble det, som representerte en betydelig verdi på svarebørsmarkedet. For brennevinspengene kunne damene kjøpe to kåper, to kjoler, noe undertøy og to par strømper i silke og lin. (Fra Hanna Kvanmos bok «Dommen».)

Kilder

  • Hanna Kvanmo på no.wikipedia.org
  • Hanna Kvanmo: Dommen. Gyldendal 1990.