Hans Angell Gude (1771–1814)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Hans Angell Gude eide Torsø herregård fra 1810, og forsvant sporløst derfra i oktober 1814. Bildet er tatt før herregården ble ramma av brann i 1899, så dette er huset Gude bodde i.
Foto: Fra Norske Storgaarder, utgitt 1920

Hans Angell Gude (født 24. desember 1771 i Moss, antatt død 26. oktober 1814 i Borge) var overkrigskommissær og eier av Torsø herregård i Borge, som nå er en del av Fredrikstad kommune. I oktober 1814 ble han meldt savna, og han ble aldri funnet. Det ble antatt at han var blitt drept og at liket hadde blitt dumpa i Tosekilen. Det har aldri kommet noen løsning på denne forsvinningsgåta, som er kjent som «Torsømordet» eller «Tosemordet».

Slekt og familie

Han var sønn av kjøpmann på Moss Just Herman Gude (1728–1799) og hans andre kone Ursula Catherine Angell (1736–1818). Mora tilhørte slekta Angell, mens faren var fra slekta Gude. Maleren Hans Gude var sønnesønn av Hans Angell Gudes halvbror Hans Gude (1754–1817).

Den 11. november 1804 ble han gift i Moss med Karen Resch (f. 1783). De fikk sju barn: Julie Gude, Ursula Cathrine Gude, Camilla Gude, Else Coll Gude, Marqvard Gude, Albrecht Gude, samt Hans Angell Gude (f.1815). Yngstemann ble født 23. juli 1815, og Karen var altså nylig blitt gravid da Hans Angell Gude forsvant.

Karriere

I 1790 ble Hans Angell Gude elev ved Den kongelige militære matematiske skole i Christiania, og der var han til 1794. Han ble fenrik a la suite ved Norske Jægerkorps i april 1792. Det lå an til en militær karriere, men i 1794 kom han i klammeri med en fenrik Plessen. Ifølge saksdokumentene hadde han gått fullstendig berserk overfor Plessen.[1] Den 27. september 1794 fikk han avskjed i unåde ved krigsrettsdom.

Dermed ble det en embetsmannskarriere i stedet. Gude ble volontør ved Generaltollkammerets sekretariat. I 1797 ble han så tredje kopist ved tollkontoret i København. Så må han ha fått helseproblemer, for i 1799 ble han av helsemessige årsaker gitt vartpenger. I 1802 var han i gang igjen; da ble han dansk-norsk konsul i Sevilla. Det var ikke spesielt lønnsomt, og i 1805 søkte og fikk han avskjed og begynte som grosserer.

Den 30. april 1810 kjøpte han Torsø herregård av krigsråd Lorentz Caspar Schnitler for 80 000 riksdaler, så forretningene må ha godt bra for ham.

I 1814 var han valgmann for Borge prestegjeld i valget til Riksforsamlinga.[2]

Forsvinningssaken

Amtmann Mathias Otto Leth Sommerhielm starta etterforskninga etter Gudes forsvinning.
Foto: Eidsvoll 1814

På kvelden den 26. oktober 1814 klarte man ikke å finne Gude. Det ble lett i området rundt herregården, uten resultater. Den 3. november skrev broren Johann Jørgen Gude (1760–1843) et kort brev til amtmann Mathias Otto Leth Sommerhielm. Johann Gude mente at broren måtte ha blitt drept: «det synes rimeligst at han ved Morder maae være taget af Dage».[3]

Samme dag som brevet ble skrevet beordra amtmannen forhør. Det var sorenskriveren i Tune og Vembe, Mogens Winsnes, som fikk oppdraget. Den 7. og 9. november holdt sorenskriverens fullmektige, Ebbell, rettslig forhør på Torsø herregård. Fru Gude, gårdsforvalter Engelhart, tjenestefolket, husmennene og noen svenske husarer som var innkvartert der ble avhørt.

Det man fikk vite fra disse avhørene var at mellom 17 og 18 på ettermiddagen forlot Gude dagligstua uten å fortelle sin kone hvor han skulle. Han var så en halvtimes tid sammen med forvalter Engelhardt i hovedbygningen, og så en kort stund i drengestua der han ga ordrer om neste dags arbeid. Aftensmaten skulle inntas mellom 20 og 21 på kvelden, og det var da man oppdaga at han var vekk. De fant ut at støvlene og geværet som han pleide å ta med ut i marka var vekk. Kona spurte rundt etter ham, og løytnant grev Nils Anton Barck, som kommanderte de svenske husarene på gården, tilbød seg å sende ut sine menn for å lete. I de følgende dagene ble det lett overalt rundt herregården, som nevnt uten resultat.

Gude pleide å ha med seg geværet fordi han mente at noen stjal poteter og erter på jordet. Under letinga hadde tjenestedrengen Jens Nielsen funnet geværet. Det lå skjult under noe erteris, og var ladd, men fylt av jord og leire. Engelhardts teori var at Gude hadde blitt overfalt bakfra, og at geværpipa hadde blitt støtt ned i bakken.

Det kom også fram at flere vitner hadde hørt et skrik. Fru Gude tidfesta det til omkring en times tid etter at mannen hadde gått ut. Stallkaren Anders Hansen hadde hørt det en stund etter at Gude hadde gått fra drengestua, hvilket passer godt med fru Gudes tidsangivelse. Også tjenestedrengen Christian Olsen og teglmesterens kone Berthe Olsdatter hadde hørt skriket. Ingen av dem kunne si hvor det kom fra.

Husarene ble forhørt, men det var ikke mulig å få noe grundig avhør, og man fikk heller ikke undersøkt klærne deres. De reiste nemlig den 9. november, på forhørets andre dag, til Sannesund der de skulle eskortere kronprins Carl Johan til Christiania. Det ble ikke gjort mer ut av dette, for rettens administrator mente de ikke ville kunne belyse saken videre.

Ryktene begynte å gå – og tida gikk. Straks etter at Gude var forsvunnet hadde hans kone utlovd en belønning på tusen riksdaler, og den 16. januar økte hun den til det dobbelte. Hun ba i februar fogd Radich om å foreta ytterligere forhør. Sorenskriver Winsnes møtte den 13. og 14. februar opp personlig på herregården og utførte nye avhør.

I andre runde med rettslige forhør kom det en del nye opplysninger. Den første overraskelsen var at det nok ikke bare var potettyver Gude hadde problemer med. Han hadde hatt flere sammenstøt med løytnant Barck om at husarene skulle ha tatt høy og noen spann. Berthe Olsdatter kjente til dette, og henne mann Tron Erichsen kunne fortelle at Guide hadde snakka hardt til løytnanten da husarene hadde brutt seg inn på høyloftet og tatt høy.

Beretningene om skriket var også blitt mer detaljert. Berthe Olsdatter mente nå at lyden kunne ha kommet fra hjørnet i gangen. Hun hadde fortalt sin mann om det med en gang – det hadde Tron Erichsen bekrefta i forrige forhør – og han fortalte nå at hun hadde sakgt at skriket kunne ha kommet fra hjørnet av østre fløy og hovedbygningen. Også Christian Olsen mente at skriket kunne ha kommet derfra. Anders Hansen mente nå at det hadde vært tre skrik, trolig fra østre gang. To nye vitner kom også til. Budeie Marthe Hansdatter mente også at skriket kom østfra. Jomfru Helene Christine Hvidt, som ikke hadde blitt avhørt i forrige rundt, og som hadde sittet i stua med fru Gude, mente at hun hørte skriket omkring kl. 19.

Flere vitner kunne også fortelle om støyene sang og skrål fra husaren i snekkerstua. Det kom videre fram at det var umulig å gjøre rede for hvor to av husarene, Johan Jevert og Anders Ludell, hadde vært da folk hørte skriket. En av husarene, Oluf Runqvist, skal ha blitt observert med våte bukser, helt til linninga, morgenen etter forsvinninga. Han hadde vært ute og lett, og sa han hadde falt i vannet. Men han kunne ikke gjøre rede for hvor dette hadde skjedd.

Det viste seg også at løytnant Barcks signetring hadde blitt funnet på ei brygge morgenen etter at Gude forsvant. Husmannen Michel Andersen Branstorp fant den, og viste den til husarer som kunne fortelle at det var løytnantens ring. Den skulle ha blitt mista noen dager tidligere, og husmannen fikk åtte skilling i finnerlønn. Den samme husmannen kunne også fortelle at ei eike som lå ved brygga hadde blitt flytta i løpet av forsvinningskvelden eller natta. Videre viste det seg at noen strielaken var savna fra forstua.

Det ble også kjent at det blant husarene var en del rykter om hva som hadde skjedd med Gude. En av dem, Leonard Horneman, skal ha komme med truende ord retta mot Gude overfor tjenestedrengen Ole Michelsen, mens Christian Olsen kunne vitne om at en husar Jacobsen også hadde kommet med trusler. Det kom også en del uttalelser om løytnant Barcks opptreden etter forsvinninga. Han kunne ha bidratt til å skjule bevis, og han var veldig opptatt av hva andre sa og blanda seg inn i samtaler.

Noe av det viktigste som kom fram var at Christian Olsen fortalte at det hadde vært blodspor i gangen ved løytnantens rom, men at disse hadde forsvunnet i søle som ble trukket inn da folk fikk i gangen. Man fant ikke noen god forklaring på dette, men flere vitner kunne fortelle av huder ikke ble båret den veien.

Valentin Christian Wilhelm Sibbern ble amtmann kort etter at etterforskninga starta, og involverte seg personlig i nye forhør. Tegna av C. C. Nordgren pinx, I. W. Tegner & Kittendorfs lith. Inst. (ukjent år)

Like etter det første avhøret hadde amtmann Sommerhjelm gått av, og Valentin Christian Wilhelm Sibbern hadde blitt ny amtmann. Han var ikke fornøyd med jobben sorenskriveren gjorde, og krevde svar på flere spørsmål. Dermed ble det enda et forhør den 25. februar 1815, der amtmann Sibbern møtte personlig. Her kunne dagarbeider Morten Henrichsen, forvalter Engelhardt, husmannen Michel Andersen Branstorp, Christian Olsen og Lars Christensen fortelle at løytnanten til tider var ute og fiska, og at han da gjerne hadde med seg et par husarer og husmannen Hans Knudsen Møllerplassen. Slik kunne han ha mista ringen på brygga. Men Engelhardt kunne også fortelle at løytnanten ikke hadde vært ute på sjøen den uka Gude forsvant; Christian Olsen mente det var minst et par-tre dager siden siste gang han var ute. Verken Morten Henrichsen, Engelhart, Kristine Friderischsdatter eller fru Gude hadde hørt noe om at han hadde mista en ring. Jomfru Hvidt talte til løytnantens fordel, for hun kunne fortelle at hun flere dager før Gude forsvant la merke til et merke etter en ring på fingeren hans. Hun spurte ham om han hadde mista en ring, men rakk aldri å få noe svar ettersom fru Gude ropte på henne. Dersom det stemmer at ringen var borte flere dager tidligere hadde ikke den noe med forsvinninga å gjøre. Så kunne både Michel Andersen Branstorp, som fant ringen, og Ole Jensen fortelle at de nok burde ha sett ringen dagen før om den hadde ligget der, så da var mistanken tilbake.

Det var fortsatt ikke mulig å finne ut av hvor husarene Jevert og Ludell hadde vært den skjebnesvangre kvelden. Det kom også noen andre opplysninger fram, men lite som kunne kaste ytterligere lys over Gudes skjebne. En ting som ble nevnt var at løytnant Barck skal ha begynt letinga veldig raskt, og hindra tjenestefolket i å være med på letinga i den første fasen. Husarene lette først i halvannen times tid, før de andre fikk begynne å lete ved midnattstid på forsvinningskvelden. Løytnanten var hyggelig, men ville heller la seg avhøre av en krigsrett.

Bombenedslaget i det tredje avhøret kom fra Hans Knudsen Møllerplassen forklarte seg. Han fortalte at husar Horneman noen dager etter det første avhøret hadde sagt at han kunne vise husmannen hvor Gude var tatt av dage, og så forklarte at det skjedde i gangen, der det som nevnt skal ha vært blodspor. Gude skal så ha blitt båret gjennom løytnantens rom, slept ned til brygga og kasta ut i sjøen med to steiner bundet til kroppen. Dette skulle Horneman også ha sagt til Berte Larsdatter Svenske, riktignok som en noe mer hyptetisk forklaring på hva som kunne vært gjort. Christian Olsen sa derimot at Horneman aldri hadde sagt noe slikt til ham, og at Jacobsens truende ord hadde falt etter at Gude var forsvunnet.

Videre uttalte Engelhardt seg om blodflekkene, som han mente ikke var synlige før omtrent juletider. Kristine Friderichsdatter hadde sett blod i rommet som løytnanten og en kornett Ståle bodde i, men sistnevnte slet med blodhoste, så flekkene kunne skyldes det.

Amtmann Sibbern ba den 7. mars stattholderen om å få de svenske husarene Horneman, Jevert og Ludell tilbake til herregården. Andredepartementet fant det da nødvendig å oppnevne en kommisjon for å etterforske saken. Den 28. april 1815 ble denne kommisjonen nedsatt. Medlemmene var sorenbirkeskriver i Larvik Samuel Wilhelm Manthey, kaptein Tambs og sorenskriver Winsnes.

Kommisjonen holdt nye forhør 19., 20. og 30. mai 1815. De fant ut at Gude var en oppfarende person, men at han ikke var langsint. Han drakk med måte, og han var tro mot sin kone. Han var som oftest god mot tjenestefolket i huset, men kunne slå husmenn og arbeidsfolk om de ikke oppførte seg som han ville. Den dagen han forsvant var stort sett i godt humør, men enten dagen før eller samme dag var han sint over å måtte gi skyss til de svenske soldatene. Det var ikke kjent noen truende atferd mellom Gude og Barck, bortsett fra Horneman. Han fortalte at løytnant Barck skulle ha bedt husar Runqvist om å gi Gude så mye juling at han ikke ville reise seg igjen. Horneman var ikke kjent med om Horneman faktisk hadde gjort dette.

Fru Gude mente nå å ha hørt skriket og å ha reagert på det. Det ble også tvil om hvor løytnant Barck var da skriket hørtes. Tidligere hadde fru Gude plassert ham i dagligstua sammen med henne, men nå var hun ikke sikker.

Man fikk nå endelig snakke med Jevert og Ludell. De nekta for enhver befatning med mordet. Ludell mente han hadde vært i snekkerstua fra omkring 18 til omkring 20, mens Jevert hadde vært i stallen. Både Christian Olsen og Jacob Erichsen, som hadde vært i snekkerstua, sa at Ludell ikke hadde vært der sammen med dem. Man kom ikke særlig lenger enn dette med de to husarene.

Det ble også reist noen spørsmål rundt hvordan fru Gude håndterte forsvinninga. Hun hadde avertert dødsfallet i et ukeblad noen dager etter at Gude forsvant, på et tidspunkt hvor det var stor usikkerhet om hvorvidt han var død. Hun forsvarte seg med at hun ikke hadde skrevet teksten sjøl. Hun ble også konfrontert med at hun ga bort en del av Gudes klær til husarene bare tre-fire dager etter at mannen forsvant, men mente dette dreide seg om noen gamle klær som var for små eller utslitt, som Gude sjøl hadde sagt han skulle kvitte seg med. Det ble også lagd ei kiste to-tre dager etter forsvinninga, noe som ble forklart med at man trodde Gude var død, og at man ville ha ei kiste klar om hans kropp ble funnet. Dette skal Engelhardt ha anbefalt.

Det ble også spurt hvorfor man i det hele tatt mente Gude var blitt myrda. Flere mente det var den brå forsvinninga som lå til grunn, mens andre ikke hade noen formening om det. Et unntak var Ole Michelsen, som mente det var fordi men visste at noen av husarene var sinte på Gude. Ellers da det nye forhøret omtrent samme opplysninger som de tidligere. En konklusjon av forhørene var at man måtte snakke med de resterende husarene.

Den 18. juli 1815 ble det foretatt et avhør av jomfru Marthe Gislesen i Christiania. Hun hadde bodd på herregården ved forsvinninga, men hadde ikke blitt avhørt der. Hun nevnte sjalusi mellom Gude og hans kone, noe andre hadde avvist som et mulig motiv. Gude skulle også ha jaget jomfru Hvidt fra gården da hun lo av ham mens han spilte sjakk med løytnant Barck. Marthe Gislesen fortalte som andre at Barck hindra andre i å lete i de første timene. Hun syntes det var rart at fru Gude ble så oppbrakt rundt kl 21, for det var ikke uvanlig at Gude gikk til prestegården og ikke kom tilbake før rundt 22. Blodflekkene nevnte hun også, men hun mente de stamma fra slaktinga senere på året. Hun mente også at løytnant Barck hadde ringen på seg ved middagen på forsvinningsdagen, og at fru Gude hadde nevnt at da den ble funnet på brygga kunne han ha mista den mens han lette - dette var altså i strid med jomfru Hvidts forklaring om at ringen mangla flere dager tidligere. Det ble også nevnt brev og en gave fra Barck til fru Gude etter forsvinninga.

Den 11. juli 1815 ble byfogden i Fredrikstad, Carl Adolph Dahl, oppnevnt som nytt kommisjonsmedlem ettersom Manthey var syk. Manthey døde dagen etter. Nå ble alle de åtte husarene innkalt, og man kalte samtidig også inn Barcks to tjenere. De siste forhørene ble holdt 26., 27. og 28. juli 1815. Barcks oppasser Coursell og stallkaren Schiödt benekta at løytnanten hadde bedt noen om å skade Gude eller at han hadde noen hemmelige samtaler. Det ble forklart hvor de enkelte befant seg. For øvrig kom det lite nye opplysninger i disse avhørene.

Den 15. september 1815 måtte kommisjonen stilles i bero på grunn av bevisets stilling, og dermed stoppa etterforskninga opp. Det var vanskelig å bevise noe som helst, spesielt siden man ikke hadde funnet liket. I senere artikler har særlige Horneman og Runqvist blitt trukket fram som mistenkte, og det har blitt påpekt at det var en stor svakhet at løytnant Barck og kornett Ståle aldri ble avhørt.

I august 1879 ble det meldt i Christiania Intelligenssedler at man under graving ved stalldøra på herregården hadde funnet et skjelett, og at dette kanskje kunne settes i sammenheng med Gudes forsvinning. Men eieren av Torsø, Kai Møller, forklarte senere at det var funnet noen bein som enkelte trodde var menneskebein, men som må ha vært dyrebein. Kai Møller var sønnen til Edvard Møller, som eide Torsø i 1879, og han tok sjøl over herregården i 1885.

Enkefru Gude ble i 1818 gift med Zacharias Møller , som var neste eier av Torsø herregård.

Referanser

  1. Generalauditoriatets justisprotokoll nr. 23 pag. 18 (Riksarkivet), referert i Jansen 1930: 23.
  2. Adresse og fullmakt for Borge prestegjeld, Statsrådssekretariatet, Bilag til forhandlingsprotokoller, journalsaker, fullmakter til Eidsvollsrepresentantene m.m., stykke 7 (RA/S-1001/D/Db/L0007), 1814-1814 (Riksarkivet).
  3. Sitert fra Jansen 1930: 24.

Litteratur og kilder