Haugianisme: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
(Korr)
 
(2 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke)
Linje 1: Linje 1:
{{Leksikon|Haugianere}}
{{thumb|A Tidemand-Haugianerne.jpg|Adolph Tidemands maleri ''Haugianerne'' skildrer et vekkelsesmøte i bevegelsen.}}
{{thumb|A Tidemand-Haugianerne.jpg|Adolph Tidemands maleri ''Haugianerne'' skildrer et vekkelsesmøte i bevegelsen.}}
'''[[Haugianisme]]''' var en retning innen den norske, kristne lekmannsbevegelsen på 1800-tallet. Den har navn etter [[Hans Nielsen Hauge]], og hadde sitt utspring i miljøet osm ble omvendt ved hans forkynnelse i årene 1796 til 1804. Etter dette spredte andre haugianske predikanter læren rundt om i landet. Bevegelsen var [[puritanisme|puritansk]], og la stor vekt på personlig flid, foretaksomhet og nøysomhet. Dette førte til at en del av medlemmene på kort tid ble nokså velstående, noe som må ha gjort bevegelsen mer attraktiv for andre. Haugianismen var samtidig [[pietisme|pietistisk]], med stor vekt på det personlige, inderliggjorte gudsforhold som forutsatte en personlig omvendelse, gjerne omtalt som en gjenfødelse til et nytt liv i Kristus.
'''[[Haugianisme]]''' var en retning innen den norske, kristne lekmannsbevegelsen på 1800-tallet. Den har navn etter [[Hans Nielsen Hauge]], og hadde sitt utspring i miljøet som ble omvendt ved hans forkynnelse i årene 1796 til 1804. Etter dette spredte andre haugianske predikanter læren rundt om i landet. Haugianismen var teologisk sett en [[pietisme|pietistisk]] bevegelse. Pietismen legger stor vekt på det personlige, inderliggjorte gudsforhold som forutsetter en personlig omvendelse, gjerne omtalt som en gjenfødelse til et nytt liv i Kristus. Hauge-evegelsen var samtidig [[puritanisme|puritansk]], og la stor vekt på personlig flid, foretaksomhet og nøysomhet. Dette motiverte ikke minst til en utbredt interesse for næringsutvikling og gründervirksomhet, der Hauge sjøl var en foregangsmann. Mange haugianere ble på kort tid nokså velstående.


Haugianerne organiserte seg ikke som et hierarkisk kirkesamfunn, men som et uformelt vennesamfunn. Det ble utpekt lokale ''eldste'', som fungerte som ledere.  
Haugianerne organiserte seg ikke som et hierarkisk kirkesamfunn, men som et uformelt vennesamfunn. Det ble utpekt lokale ''eldste'', som fungerte som ledere.  


Allerede i 1804 viser innberetninger fra embetsmenn om Hauge at hans lære hadde tilhengere over så og si hele landet. Tre av [[eidsvollsmenn]]ene var haugianere, og innen 1830 hadde bevegelsen vokst seg stor. [[Eiker]], [[Drammen]], [[Stavanger]] og [[Bergen]] hadde de sterkeste haugianske miljøene, men også mange andre steder satte bevegelsen tydelig spor etter seg. Det var i stor grad en bondebevegelsen. I byene var det også mange tilhengere, men det dreide seg da for det meste om innflyttere fra landet.  
Allerede i 1804 viser innberetninger fra embetsmenn om Hauge at hans lære hadde tilhengere over så og si hele landet. Tre av [[eidsvollsmenn]]ene var haugianere, og innen 1830 hadde bevegelsen vokst seg stor. [[Eiker]], [[Drammen]], [[Stavanger]] og [[Bergen]] hadde de sterkeste haugianske miljøene, men også mange andre steder satte bevegelsen tydelig spor etter seg. Det var i stor grad en bondebevegelse. I byene var det også mange tilhengere, men det dreide seg da for det meste om innflyttere fra landet.  


Fra 1830-åra fikk de større politisk innflytelse, og jobba særlig for avskaffelse av [[konventikkelplakaten]], noe som lyktes i 1842, men engasjerte seg også i andre saker. De sto i opposisjon til embetsmannsstanden. I [[Den norske kirke]] tok prestene avstand fra bevegelsen fram til 1850-åra. Den begynte så å skifte karakter, og ble etter hvert tatt opp i [[indremisjon]]- og [[misjon]]sbevegelsen. En betydelig andel av de gjenværende haugianerne gikk inn i [[Normisjon|Det norske lutherske Indremisjonsselskap]] på begynnelsen av 1900-tallet, og bevegelsen hadde etter dette ikke lenger noe selvstendig liv.
Fra 1830-åra fikk de større politisk innflytelse, og jobba særlig for avskaffelse av [[konventikkelplakaten]], noe som lyktes i 1842, men engasjerte seg også i andre saker. De sto i opposisjon til embetsmannsstanden. I [[Den norske kirke]] tok prestene avstand fra bevegelsen fram til 1850-åra. Den begynte så å skifte karakter, og ble etter hvert tatt opp i [[indremisjon]]- og [[misjon]]sbevegelsen. En betydelig andel av de gjenværende haugianerne gikk inn i [[Normisjon|Det norske lutherske Indremisjonsselskap]] på begynnelsen av 1900-tallet, og bevegelsen hadde etter dette ikke lenger noe selvstendig liv.

Nåværende revisjon fra 15. jun. 2022 kl. 06:04

Adolph Tidemands maleri Haugianerne skildrer et vekkelsesmøte i bevegelsen.

Haugianisme var en retning innen den norske, kristne lekmannsbevegelsen på 1800-tallet. Den har navn etter Hans Nielsen Hauge, og hadde sitt utspring i miljøet som ble omvendt ved hans forkynnelse i årene 1796 til 1804. Etter dette spredte andre haugianske predikanter læren rundt om i landet. Haugianismen var teologisk sett en pietistisk bevegelse. Pietismen legger stor vekt på det personlige, inderliggjorte gudsforhold som forutsetter en personlig omvendelse, gjerne omtalt som en gjenfødelse til et nytt liv i Kristus. Hauge-evegelsen var samtidig puritansk, og la stor vekt på personlig flid, foretaksomhet og nøysomhet. Dette motiverte ikke minst til en utbredt interesse for næringsutvikling og gründervirksomhet, der Hauge sjøl var en foregangsmann. Mange haugianere ble på kort tid nokså velstående.

Haugianerne organiserte seg ikke som et hierarkisk kirkesamfunn, men som et uformelt vennesamfunn. Det ble utpekt lokale eldste, som fungerte som ledere.

Allerede i 1804 viser innberetninger fra embetsmenn om Hauge at hans lære hadde tilhengere over så og si hele landet. Tre av eidsvollsmennene var haugianere, og innen 1830 hadde bevegelsen vokst seg stor. Eiker, Drammen, Stavanger og Bergen hadde de sterkeste haugianske miljøene, men også mange andre steder satte bevegelsen tydelig spor etter seg. Det var i stor grad en bondebevegelse. I byene var det også mange tilhengere, men det dreide seg da for det meste om innflyttere fra landet.

Fra 1830-åra fikk de større politisk innflytelse, og jobba særlig for avskaffelse av konventikkelplakaten, noe som lyktes i 1842, men engasjerte seg også i andre saker. De sto i opposisjon til embetsmannsstanden. I Den norske kirke tok prestene avstand fra bevegelsen fram til 1850-åra. Den begynte så å skifte karakter, og ble etter hvert tatt opp i indremisjon- og misjonsbevegelsen. En betydelig andel av de gjenværende haugianerne gikk inn i Det norske lutherske Indremisjonsselskap på begynnelsen av 1900-tallet, og bevegelsen hadde etter dette ikke lenger noe selvstendig liv.

Kilder