Heinrich Jacob Goldschmidt (1857–1937)
Heinrich Jacob Goldschmidt (født 4. desember 1857 i Praha, død 20. september 1937 i Oslo) var professor i kjemi ved Det kgl. Frederiks universitet, nå Universitetet i Oslo fra 1901 til 1929. Som pensjonist vendte han hjem til Tyskland, men som jøde flykta han etter at Hitler kom til makta og han kom da tilbake til Norge.
Slekt og familie
Han var sønn av fabrikant Salomon Goldschmidt (1823–1902) og Julie von Portheim (1828–1894).
Den 27. mars 1887 ble han gift med Amélie Köhne (1861–1929), som var datter av grosserer Moritz Köhne (1839–1880) og Flora Cohn (1842–1901). De fikk sønnen Victor Moritz Goldschmidt, som regnes som en av de fremste norske geologene.
Liv og virke
Da Heinrich Goldschmidt ble født i Praha var Böhmen en del av Østerrike-Ungarn. Etter studier i Wien og Graz fullførte han i 1881 doktorgraden i Praha, med avhandlinga Die Unterchlorsalpetersäure von Gay-Lussac, der han beviste at forbindelsen underklorsalpetersyre ikke eksisterer. For samtidas kjemikere var dette en viktig oppdagelse, og han ble derfor ettertrakta i akademiske kretser. Allerede samme år som han disputerte fikk han jobb ved Polytechnicum i Zürich, der han var til 1894. Først var han privatdosent, og i 1885 ble han honorærprofessor. Normalt er veien fra doktorgrad til professorat lenger enn dette, og honorærprofessoratet vitner om hans evner i faget. Fra 1894 til 1896 var han dosent ved universitetet i Amsterdam, og deretter ble han professor ved universitetet i Heidelberg. I 1901 ble han så professor i kjemi ved Universitetet i Kristiania.
Han kom til Norge med kone og barn, og hele familien ble i 1905 norske statsborgere. I folketellinga 1910 finner vi dem bosatt i Oscars gate 43 i Kristiania.
Ansettelsen av Goldschmidt bidro til at man fikk et godt vitenskapelig miljø innen kjemi i Kristiania. Han arbeida særlig med organisk kjemi, og var særlig kjent for anvendelse av fysikalsk-kjemiske metoder innen feltet. Men han arbeida også med uorganisk og fysikalsk kjemi, og ikke minst var han kjent som en svært god foreleser. Da det var tid for å gå av for aldersgrensa overtalte universitetet ham til å bli, og han gikk av med pensjon først i 1929, da han var 72 år gammel.
Samme år som han gikk av døde hans kone. Sammen med sønnen Victor Goldschmidt, som hadde blitt ekstraordinær professor i mineralogi, krystallografi og petrografi ved Universitetet i Kristiania i 1914, flytta han til Göttingen i Tyskland. Der hadde Victor Goldschmidt fått et professorat på et nytt geokjemisk institutt.
I 1935 hadde forfølgelsen og trakasseringa av jøder i Tyskland nådd slike høyder at Victor Goldschmidt fant det utålelig, og han søkte om å få tilbake sitt professorat i Oslo. Det fikk han, og faren ble med tilbake hit til landet. De kom seg ut mens det fortsatt var lov for jøder å flytte ut, men de mista nesten alt de eide, ettersom flyktninger bare fikk ta med seg ti tyske mark ut av landet.
Heinrich Goldschmidt var medlem av Videnskaps-Selskapet i Christiania, og av flere utenlandske vitenskapsselskaper. I 1911 mottok han St. Olavs Orden som ridder av 1. klasse.
Han gikk bort i 1937. Hans sønn unnslapp med nød og neppe deportasjonen av jødene og overlevde krigen ved å flykte til Sverige.
Galleri
Professor Goldschmidt på laboratoriet.Foto: Narve Skarpmoen (1916).
Litteratur og kilder
- Heinrich Jacob Goldschmidt i Historisk befolkningsregister.
- Bryhni, Inge: Victor Moritz Goldschmidt i Norsk biografisk leksikon.
- Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, b. 1. Oslo (Universitetsforlaget), 1987. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Trætteberg, Marit: Heinrich J. Goldschmidt i Norsk biografisk leksikon.