Hird

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 28. jun. 2013 kl. 07:29 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Hird er en betegnelse på kongens hånggangne menn i middelalderen, spesielt i perioden fra dannelsen av en egen norsk stat på 1200-tallet til Håkon V Magnussons død i 1319. Hirdmedlemmene hadde en sosial status som var på linje med adelen i andre land, og kan i det minste fra Magnus Lagabøtes tid sies å ha utgjort et verdslig aristokrati.

Organisasjon

Hirden var delt inn i tre korporasjoner:

  • Hirdmenn, hirdens ledende sjikt
  • Gjester, kongens vakt- og politikorps (garde)
  • Kjertesveiner, pasjer ved kongens hoff

En fjerde gruppe, huskarene, ble muligens regnet til hirden, men kildene er her uklare.

Den øverste gruppen, hirdmennene, ble videre inndelt i tre grupper: Lendmenn, skutilsveiner og menige hirdmenn.

Rettigheter og plikter

I 1270-åra ble hirdmedlemmenes rettigheter og plikter definert i Magnus Lagabøtes hirdskrå. De ble videre utviklet i kongelige forordninger, hvorav den viktigste er Håkon V Magnussons retterbot av 17. juni 1308.

De egentlige hirdmennene hadde ulike rettigheter og plikter etter hvilken av de tre undergruppene de tilhørte. Lendmennene utgjorde en elite, som hadde rett til å holde førti væpnede huskarer, til å være kongens rådgivere og til å motta veitsle tilsvarende 15 mark sølv fra kongen. De fremste stillingene i staten ble bekledd av lendmennene. Utover dette hadde alle hirdmenn militære forpliktelser, edsvoren troskap til kongen og de måtte utføre visse tjenester for kongen. De hadde begrenset skattefritak, og hadde ikke domsmakt. Deres privilegier var beskjedne sammenlignet med adelen i Sverige og Danmark.

Titler og våpen

Inspirert av den europeiske hoffkulturen ble det i 1277 innført kontinentale titler. Lendmennene ble baroner, mens skutilsveiene ble riddere. Begge grupper skulle tituleres «herre».

Våpenskjold og segl ble også innført etter europeisk mønster.

Oppløsningen av hirden

I 1308 avskaffet Håkon V lendmannsverdigheten. Det ser videre ut til at det var under hans tid at hirden ble omstrukturert etter europeisk mønster til to grupper, riddere og væpnere. Dette og andre endringer, som personalunionen med Sverige under Magnus VII Eiriksson etter Håkon Vs død, førte til en gradvis oppløsning av hirden. De siste kjente hirdmøter fant sted i begynnelsen av Magnus Erikssons regjeringstid. Det finnes dog noen senere referanser, som en sogning som i 1452 ble omtalt som kongens hirdmann[1]

I skattlandene samt i Jemtland ser det ut til at hirden overlevde noe lenger i form av lokale kongsmenn. På Færøyene nevnes dette sist i 1479[2].

De høyest rangerte hirdmedlemmene ble etterhvert opphavet til senmiddelalderens høyaristokrati, mens andre hirdmedlemmer inngikk i en lavadel. I motsetning til situasjonen i andre land var det i Norge ofte svært utydelige grenser mellom denne lavadelen og de ledende bondefamiliene; avstanden mellom disse to gruppene var langt mindre enn avstanden mellom lav- og høyadel.

Kilder

Referanser

  1. «Englike Jenssøn hyrdman konungx» i DN IV nr. 928
  2. DF s. 52