Hiv/aids

Hiv/aids er navnet på et virus og på sykdommen det forårsaker. Hiv står for humant immunsviktvirus, et lentivirus av retrovirusfamilien. Det utløser immunsviktsyndrom, kjent som aids etter den engelske betegnelsen acquired immune deficiency syndrome, 'ervervet immunsviktsyndrom. Viruset og sykdommen ble første gang påvist i 1981, og pandemien hadde per 2006 krevd anslagsvis 25 millioner liv i løpet av 25 år. Per 2020 er tallet trolig omkring 40 millioner. Det første dødsfallet i Norge kom i Larvik i 1983.

Aids var lenge i praksis en dødsdom; det var et spørsmål om tid. I 1990-åra ble det utvikla livsforlengende medisin, og denne har i dag blitt så god at den i praksis kan utsette sykdommen på ubestemt tid. Et problem med medisinen er kostnaden; i store deler av verden er den ikke tilgjengelig for pasientene, og selv om dødstallene har gått kraftig ned i i-land, er den fortsatt høy i u-land. Det er også svært viktig at man beynner medisinering så tidlig som mulig, selv om det til en viss grad er mulig å reverseres sykdommen også når den har nådd siste stadium. Det finnes ikke vaksine mot hiv.

Smitteveier og smittevern

Viruset spres gjennom utveksling av kroppsvæsker, særlig blod og sæd. Ubeskytta sex er den mest utbredte smitteveien, og som med andre seksuelt overførbare sykdommer ble det tidlig knytta et stigma til aids. Dette ble forsterka av at smitterisikoen var spesielt høy blant homofile menn. Analsex ser ut til å være mer smittefarlig enn vaginal eller oral sex. En annen viktig smittevei er gjennom brukte spøytespisser. Mødre kan overføre smitte til barn ved fødselen eller gjennom amming. I utgangspunktet er det omkring 30 prosent sjanse for at dette skjer, men antiviral behandling reduserer dette til omkring én prosent.

For å påvise smitte er tidlig testing viktig. Normalt kan man påvise viruset én til to uker etter smitteoverføring. Ved positiv test blir det gjennomført ny test av annen type med ny blodprøve, ettersom det kan være falske positiver.

Etter at en person har fått påvist viruset, følges det opp med kartlegging av smitteveier. Det er svært viktig at andre personer som kan ha blitt smitta, og ikke minst den som smitta personen og som trolig ikke er kjent med dette, får beskjed raskest mulig og tester seg.

Forebygging av seksuell overføring av hiv/aids er først og fremst bruk av kondom under seksuell aktivitet med alle andre enn en fast partner man vet er smittefri. Selv om hiv i liten grad smitter ved oralsex, bør man uansett bruke kondom, og spesielt i utsatte grupper. Sprøytespisser må ikke deles, enten det gjelder rusmidler, legemidler eller anabole steroider. Blodoverføringer regnes i dag som trygt i vestlige land og i store deler av resten av verden.

Dersom man havner i en situasjon der man mistenker smitte, men ikke ennå kan testes, kan man få behandlinga PEP. Dette er en antiviral behandling, som kan redusere faren for at viruset sprer seg i kroppen. Behandling bør settes i gang senest 48 timer etter mulig smitte, og helst så tidlig som mulig. Typiske situasjoner der dette er aktuelt er sprukket kondom, eller at man har fått blod eller andre kroppsvæsker fra en mulig smittebærer på seg. For eksempel har mange polititjenestemenn og fengselsansatte fått denne type behandling etter å ha vært i basketak med kjente eller mulige bærere av viruset.

Sykdommen

Når en smitta person utvikler aids svikter immunsystemet. Kroppen har dermed ikke lenger noe naturlig forsvar mot infeksjoner.

Årsaken til at immunsystemet svikter er at viruset angripper T4-lymfocytter eller CD4-celler. Disse hvite bloglegemene er sentrale i kroppen koordinering av immunologiske reaksjoner. Hiv er et retrovirus, hvilket betyr at det angriper levende celler i kroppen og sender arvestoff av type RNA inn i cellene. Dette konverteres til DNA og blir en del av cellenes arvestoff. Viruset bruker vertscellenes stoffskifte for å reprodusere seg.

Når et stort nok antall celler er infisert av viruset bryter immunforsvaret sammen. Man får da lett såkalte opportunistiske infeksjoner, det vil si infeksjoner som utnytter det svekka immunforsvaret for å angripe kroppen.

Forløpet deles gjerne i fire stadier:

• 1: Primærinfeksjon: Mange av de som blir smitta får en akuttreaksjon med influensaliknende symptomer, hovne lymfekjertler og feber. Dette går over etter tre til fire uker. Noen unngår denne infeksjonen; det bidrar til at det er enda større fare for at de smitter andre, ettersom de ikke har fått noe forvarsel om at de har fått viruset i kroppen.
• 2: Asymptomatisk fase: Fasen der den smittede ikke har noen symptomer kan vare fra ett til tjue år; normalt ligger den på mellom seks og åtte år. Noen får milde symptomer som lett forstørra lymfekjertler og feberfornemmelser. I denne latenstida kan man smitte andre, og det sier seg selv at man kan smitte svært mange dersom man ikke er klar over at man er bærer av viruset.
• 3: Symptomatisk fase: I denne fasen får man gradvis tydeligere symptomer. Disse varierer, men typiske symptomer er kraftig vektreduksjon, feber, nattesvette, utmattelse, markant forstørra lymfeknuter, diaré, soppinfeksjon i munn eller spiserør, helvetesild og økte plager fra herpesinfeksjoner.
• 4: Aids: Når en pasient når fjerde stadium, aids, er sykdommen i utgangspunktet terminal. Pasientene dør av infeksjonssykdommer, kreft eller hjernesykdommer som følge av immunsvikten. Dagens medisiner kan reversere sykdommen, selv om man ikke blir kvitt den. Det ser ut til at hiv-positive er noe mer utsatt for hjerte- og karsykdommer, nyresykdommer og andre potensielt dødelige tilstander enn gjennomsnittsbefolkinga, men dette registreres ikke som dødsfall som følge av aids.

Historie

Den 5. juni 1981 ble viruset for første gang påvist. Det fikk navnet HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), og ble også omtalt som LAV (lymphadenopathy-associated virus) og ARV (AIDS-associated retrovirus).

Det er oftest slik at et virus har eksistert en tid før det blir påvist. Ofte har det vært til stede blant dyr, for så å bli overført til mennesker og mutere. Man antar, med rimelig grad av sikkerhet, at hiv oppsto i Belgisk Kongo i 1930-åra, da viruset SIV ble overført fra sjimpanser til mennesker.

Selv om man ikke påviste viruset før i 1981, kan man gjennom å studere sykdomshistorikk påvise det på tidligere tidspunkter. På Haiti foreligger det tilfeller fra 1966, og i USA fra 1970. Gjennom 1970-åra observerte leger i flere afrikanske lang sykdomstilfeller der symptomene tyder sterkt på at det dreier seg om hiv/aids, og man har kunnet spore slike tilfeller tilbake til 1950-åra. Dessverre tok ikke forskere tak i dette den gang.

Da man i 1981 registrerte en betydelig økning i opportunistiske infeksjoner, uvanlige kreftformer og avmagringssyndrom blant homofile menn i San Francisco, begynte alarmklokkene endelig å ringe. Det ble kort tid senere meldt om liknende tilstander i New York og London. I 1982 begynte man også å se en økning blant blødere i USA og på Haiti, og blant homofile menn i flere vesteuropeiske land.

Koblinga til homofile førte til at sykdommen en periode ble omtalt som GRID (Gay related infection disease), eller 'homofili-relatert infeksjonssykdom'. På folkemunne fikk den navn som 'homsepesten'. Dette førte til et helt spesielt aspekt ved sykdommen - i tillegg til å være hundre prosent dødelig, førte den også til stigmatisering av ei allerede utsatt gruppe. I Norge ble mannlig homofil seksualitet og samliv lovlig først i 1972; aids førte til at gryende aksept ble erstatta med mistro og frykt. Homofile opplevde i økende grad å bli ekskludert og uglesett. Da navnet aids ble innført i 1982, var det allerede for seint. Oppfatninga om 'homsepesten' hadde festa seg, og en rekke personer hadde erklært at det dreide seg om Guds straffedom.

Tilbake til historikken: Det ble i 1983 registrert omkring 3000 aids-tilfeller i USA. I samme år døde en homofil mann fra Larvik av aids på Ullevål sykehus, som den første nordmann vi kjenner til som ble offer for sykdommen. Han hadde i perioder oppholdt seg i USA, og var trolig smitta der. Helseutvalget for homofile ble etablert samme år, og har vært en viktig drivkraft i det forebyggende arbeidet. Forskning på viruset fortsatte, og i 1984 ble sammenhengen mellom HTLV-3 og aids sikkert påvist i laboratorier. På samme tid så forskerne sammenhengen mellom aids i den vestlige verden og tidligere sykdomstilfeller i Afrika. Det ble også påvist at det var en epidemisk spredning blant rusmiddelavhengige sprøytebrukere. Den hadde nok vart en tid, men hadde gått under radaren fordi bruk av flere ulovlige rusmidler i seg selv fører til mange helseplager og dødsfall.

Den første hiv-testen ble utvikla i 1985. Den kunne ikke påvise viruset, men antistoffer som dannes når man har fått viruset i kroppen. Dette førte til bedre mulighet for å stille diagnosen, og i 1986 var det registrert omkring 38 000 aids-tilfeller fordelt på 85 land.

Den første medisinen kom allerede i 1987. AZT, også kjent som Zidovudin, var utvikla som kreftmedisin i 1960-åra. Den hadde straks blitt forbudt for både mennesker og dyr, fordi den hadde toksiske egenskaper - om ikke sykdommen tok livet av pasienten, ville kuren gjøre det. Stilt overfor aids, som man ikke hadde noen andre midler for å bekjempe, var dette allikevel verdt et forsøk. Det viste seg at medisinen ga kortvarig effekt, og hadde ekstreme bivirkninger.

Samme år som AZT kom, begynte også de store nasjonale kampanjene å dukke opp i Vest-Europa. I USA fulgte man etter i 1988, men Reagan-administrasjonen ga liten støtte til dette, og det ble opp til frivillige og de delstatene som ville ta tak i utfordringene å gjennomføre kampanjen. Informasjonsbrosjyrer ble et viktig virkemiddel, og i mange land ble seksualundervisninga utvida til å ta for seg trusselen fra hiv/aids. Kondom er den beste beskyttelsen mot seksuell overføring, og både tilgjengelighet og opplæring i bruk ble viktig.

I 1988 sto Henki Hauge Karlsen fra Moss som den første i Norge fram som hiv-positiv. Han ble oppsagt fra sin jobb som servitør på grunn av sykdommen. Han vant saken i Høyesterett, men døde av lungesykdom som følge av aids i desember 1988.

I 1990 anslo man at åtte millioner var smitta. I Thailand hadde sykdommen epidemisk karakter, og dette ble det første landet utafor den vestlige verden som satte i gang et nasjonalt program mot spredning av hiv. FN etablerte i 1995 organisasjonen UNAIDS.

Smitte ved blodoverføring forekom i deler av verden i et forholdsvis stort omfang i 1980-åra, men man begynte raskt å innføre restriksjoner. Det er fortsatt slik at det i mange land er begrensninger på homofile menns mulighet til å bli blodgivere. I Norge valgte blødersyke Odd Kåre Rabben å stå fram som aids-syk. Han hadde blitt smitta under en blodoverføring da han var tretten år gammel, og døde i februar 1993, rett før han skulle fylt sytten. Hans innsats førte til at mange fikk en annen oppfatning av sykdommen - det var ikke lenger bare en 'homsepest' - og ha bidro til å samle inn penger til forskning på hiv/aids.

Et stort skritt i riktig retning kom i 1996, da HAART-behandlinga ble introdusert. Dette førte til at dødstallene umiddelbart gikk ned. Forklart enkelt handler det om å kombinere infeksjonsbehandling og antiviral behandling. Kostnadene var høye; farmasøytiske firmaer hadde brukt store summer på forskning, og i tillegg til å ville ha tilbake denne investeringa så de en mulighet til å tjene store penger. Brasils regjering valgte i 1997 å bryte patentet på medisinen, og innførte som første ikke-vestlige land gratis behandling for alle smittede. På det tidspunktet var det omkring 30 millioner tilfeller på verdensbasis. Flere andre land har fulgt etter, blant annet Sør-Afrika, der sykdommen ble svært utbredt.

I 2002 tok FNs generalsekretær Kofi Annan initiativet til The Global Fund, et internasjonalt samarbeid for å finansiere forskning på og forebygging av hiv, malaria og tuberkulose.

I senere år har andelen heterofile med seksuelt overført smitte økt, mens andelen homofile har gått ned. Mer enn halvparten av nye tilfeller er smitta heteroseksuelt, mens rundt en tredjedel er smitta homoseksuelt. Flyktninger og asylsøkere er overrepresentert i statistikken; ved mistanke om hiv-smitte blir de testa ved ankomst. De fleste som får påvist viruset i Norge er smitta i utlandet gjennom ubeskytta sex. Tre av fire norskfødte pasienter har blitt smitta i sørasiatiske land. Blant rusmiddelavhengige sprøytebrukere er tallet stabilt lavt; dette er en konsekvens av at man nokså raskt begynte å dele ut gratis engangssprøyter og spredte informasjon om smitten.

En utfordring som har kommet som følge av medikamentell behandling, er at smitten noen steder har økt igjen. Enkelte føler at det ikke lenger er nødvendig å bruke kondom, ettersom de kan få medisiner. Selv om få i vestlige land dør som direkte følge av aids i dag, er det allikevel en sykdom som kan forkorte livet, og man blir avhengig av medisinene resten av livet.

Litteratur og kilder

• Om hiv og aids, Folkehelseinstituttet.
• Hiv på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Aids på Wikipedia på bokmål og riksmål.

Hiv/aids omhandler/omtaler en alvorlig sykdom/tilstand eller annen medisinsk informasjon. Søk alltid hjelp fra fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell dersom du mistenker at du selv eller andre har denne tilstanden. Du bør aldri bruke informasjon fra oppslagsverk som eneste kilde når du skal ta viktige avgjørelser som berører din egen eller andres helse. Selv om denne artikkelen kan inneholde oppdatert informasjon om sjukdommen/tilstanden, er det også viktig å være klar over at fokuset på Lokalhistoriewiki er historisk informasjon og ikke medisinsk hjelp.