Hjalmar Andersen

Hjalmar Johan «Hjallis» Andersen (født 12. mars 1923 i Rødøy, død 27. mars 2013) var idrettsutøver, i verdenseliten på skøyter fra slutten av 1940-tallet, kanskje mest kjent som vinner av tre gull under de olympiske lekene i Oslo i 1952. Etter idrettskarrieren arbeidet han i en årrekke for Velferdstjenesten for handelsflåten, og han var en mye benyttet foredragsholder.

Hjalmar Andersen i aksjon under et mesterskap rundt 1950.
Foto: Ukjent/Oslo bymuseum.

Familie

Hjalmar Andersen var sønn av båtsmann Bjarne Johan Andersen (1899–1972) og Anne Matilde Kristensen (1898–1967), og giftet seg i 1945 med Gerd Aune (1921–2004).

Liv og virke

Hjalmar Andersen var født på morens hjemsted, Rødøy i Nordland, men vokste opp i Trondheim. I det meste av Andersens skoletid bodde familien i arbeiderstrøket Lademoen. Etter folkeskolen begynte Hjalmar Andersen som visergutt i et skipsutstyrsfirma og var senere lastebilsjåfør. På 1950-tallet drev han sportsforretning i Trondheim.

Skøytekarrieren startet allerede som 10-åring, og bortsett fra et lite mellomspill i Sportsklubben Ørn, representerte han Trondheims-klubben Falken. På grunn av krigen ble idrettskarrieren hans noe forsinket, og da han ble Norgesmester på skøyter for juniorer på Kongsberg i 1947 var han allerede 24 år gammel. Allerede senere samme år ble han seniorløper.

Andersens internasjonale gjennombrudd som skøyteløper kom under europamesterskapet i Davos i Sveits i 1949, der han tok sølvmedalje sammenlagt (bak Sverre Farstad), og satte verdensrekord på 10 000 meter (16.57.4).

Hjallis vant NM, EM og VM i 1950, 1951 og 1952. Han tok gull på 1 500 meter, 5 000 meter og 10 000 meter under de olympiske leker i Oslo i 1952, der han for øvrig var norsk flaggbærer. Han satte en rekke verdensrekorder, den siste var på 10 000 meter på Hamar i forkant av OL i 1952 med 16.32,6.

Under OL i Oslo 1952, hvor han vant tre gull, var han så populær at han måtte rømme fra den offisielle OL-innkvarteringen etter én natt på grunn av stor pågang fra publikum. Han bodde resten av lekene på hemmelig sted i privat bolig på Røa slik at han selv og lagkameratene skulle få fred.

Hjalmar Andersen la opp som topputøver etter sin tredje OL-deltagelse i 1956. Han fortsatte imidlertid som aktiv idrettsutøver, spesielt innen roing, utover på 1960-tallet. Han var også en habil syklist, noe som medvirket til at han ble tildelt Egebergs Ærespris i 1951. Før OL i 1960 trente han de svenske skøyteløperne.

Etter idrettskarrieren var Hjalmar Andersen i en årrekke bosatt i Tønsberg, og arbeidet i en årrekke for Velferdstjenesten for handelsflåten. Han var også en mye benyttet foredragsholder og ga ut flere bøker, både humorbøker og bøker om idrettskarrieren.

Ettermæle

 
Hjalmar Andersen er gravlagt på Tønsberg nye kirkegård. På gravminnet ses signaturen hans (Hjallis), som inkluderer en skisse av en skøyteløper.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Hjalmar Andersen er gravlagt på Tønsberg nye kirkegård. Begravelsen fant sted på Statens bekostning fra Tønsberg domkirke 4. april 2013. I forbindelse med regjeringens beslutning om gravlegging på Statens bekostning uttalte daværende statsminister Jens Stoltenberg følgende i en pressemelding 28. mars 2013:

Hjalmar Andersen ble en idrettslegende mens skøytesporten var en del av nordmenns identitet, og han gikk inn i arbeidet for norske sjøfolk på en tid da skipsfarten var innvevd i nasjonens sjel. Slik bidro Hjallis til å forme viktige sider av etterkrigstidens Norge, og slik vant han en stor en plass i hjertene til flere generasjoner nordmenn

Det er reist tre statuer av Hjalmar Andersen; en utenfor Bislett stadion i Oslo, en utenfor Vikingskipet på Hamar og en i Kongens gate i Trondheim. I fødekommunen Rødøy er det satt opp en bauta i Solparken.

Kilder og referanser