Hjemmefronten: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Legger til to bilder.)
Linje 7: Linje 7:
==Motstandsbevegelsen==
==Motstandsbevegelsen==


De som deltok i mer organisert motstand hørte til motstandsbevehelsen. Gruppene i bevegelsen av løst organisert og hadde gjerne lite kontakt med hverandre. Hver gruppe arbeidet innenfor et lokalmiljø hvor de var kjent og visste hvem man kunne stole på. Noen av gruppene fikk etterhvert stor innflytelse på den sivile holdningskampen, blant annet [[Kretsen]] og [[Koordinasjonskomitéen]].  
De som deltok i mer organisert motstand hørte til motstandsbevegelsen. Gruppene i bevegelsen av løst organisert og hadde gjerne lite kontakt med hverandre. Hver gruppe arbeidet innenfor et lokalmiljø hvor de var kjent og visste hvem man kunne stole på. Noen av gruppene fikk etterhvert stor innflytelse på den sivile holdningskampen, blant annet [[Kretsen]] og [[Koordinasjonskomitéen]].  
[[Bilde:Øvre Eiker under andre verdenskrig (oeb-193505).jpg|thumb|Troppssjef på Junger, Thorleif Bjerknes, ved Spærensetra 07. mai sammen med blandt andre Hans Ringstad og Sverre Olsen, får beskjed om kapitulasjonen via radiomottakeren "Sweetheart". Foto [[Eiker arkiv]] / Sverre Arntsen, 1945]]
[[Bilde:Øvre Eiker under andre verdenskrig (oeb-193505).jpg|thumb|Troppssjef på Junger, Thorleif Bjerknes, ved Spærensetra 07. mai sammen med blandt andre Hans Ringstad og Sverre Olsen, får beskjed om kapitulasjonen via radiomottakeren "Sweetheart". Foto [[Eiker arkiv]] / Sverre Arntsen, 1945]]
[[Den kommunistiske motstandsbevegelse|Kommunistene]] organiserte seg i egne grupper som var svært aktive, men samarbeidet lite med andre deler av Hjemmefronten. Den mest kjente av gruppene var [[Osvald-gruppa]], som fra [[1941]] til [[1944]] var den ledende sabotasjeorganisasjonen.
[[Den kommunistiske motstandsbevegelse|Kommunistene]] organiserte seg i egne grupper som var svært aktive, men samarbeidet lite med andre deler av Hjemmefronten. Den mest kjente av gruppene var [[Osvald-gruppa]], som fra [[1941]] til [[1944]] var den ledende sabotasjeorganisasjonen.

Sideversjonen fra 24. feb. 2011 kl. 20:40

Kurerer i Vestfossen: Rakel Fosen, Dagny Besseberg, Mosse Jacobsen (Sommerud) og Gerd Weman. Foto Eiker arkiv / Sofie Fosen (?).

Hjemmefronten Mal:Nb eller heimefronten Mal:Nbnn er en betegnelse på alle former for motstand mot den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig. Begrepet dekker både den organiserte og offisielt sanksjonerte motstanden i Hjemmestyrkene bestående av Milorg og Sivorg, og den mer uorganiserte, lokale motstandskampen. Begrepet brukes også for å skille mellom nordmenn som kjempet for Norges sak utenfor landet, utefronten, og de som kjempet på norsk mark.

Jøssinger

Man kunne regne seg som en del av hjemmefronten basert på rent symbolske handlinger, som å gå med binders i jakkeslaget eller nisselue, eller ved å sabotere eller trenere utføringen av direktiver fra okkupasjons- eller NS-myndigheter. De som tilhørte denne gruppen ble ofte kalt jøssinger etter Altmarkaffæren i Jøssingfjorden. Dette var opprinnelig et skjellsord som ble brukt av NS, men det gikk raskt over til å bli en hedersbetegnelse. De som gikk litt lenger lyttet på illegale radioapparater for å høre nyheter fra London. Mange engasjerte seg også i utgivelse av flyveblader eller illegale aviser.

Motstandsbevegelsen

De som deltok i mer organisert motstand hørte til motstandsbevegelsen. Gruppene i bevegelsen av løst organisert og hadde gjerne lite kontakt med hverandre. Hver gruppe arbeidet innenfor et lokalmiljø hvor de var kjent og visste hvem man kunne stole på. Noen av gruppene fikk etterhvert stor innflytelse på den sivile holdningskampen, blant annet Kretsen og Koordinasjonskomitéen.

Troppssjef på Junger, Thorleif Bjerknes, ved Spærensetra 07. mai sammen med blandt andre Hans Ringstad og Sverre Olsen, får beskjed om kapitulasjonen via radiomottakeren "Sweetheart". Foto Eiker arkiv / Sverre Arntsen, 1945

Kommunistene organiserte seg i egne grupper som var svært aktive, men samarbeidet lite med andre deler av Hjemmefronten. Den mest kjente av gruppene var Osvald-gruppa, som fra 1941 til 1944 var den ledende sabotasjeorganisasjonen.

Det var gjennom krigsårene en rekke eksempler på organisert motstand fra sivile organisasjoner. Blant de mest kjente er Den midlertidige kirkeledelse i Den norske kirke, lærerstriden og foreldreaksjonen. Det var også en rekke boikotter og protester mot nazifisering innen kulturliv, idrett og organisasjonsliv.

Enkelte grupper i hjemmefronten utførte flere likvidasjoner av personer som samarbeidet med okkupasjonsmyndighetene.

Ledelse

Første gang uttrykket «Hjemmefrontens ledelse» ble brukt var i 1943, da Koordinasjonskomitéen sendte ut paroler over radio under dette navnet. Da Kretsen i 1944 ble sterkt svekket på grunn av opprulling av gruppen så man behov for å få på plass en formell ledelse. Det var på dette tidspunkt begynt å bli tydelig at Tyskland ville tape krigen, og man trengte noen som kunne lede arbeidet i den siste fasen. Høsten 1944 ble derfor Hjemmefrontens Ledelse (HL) dannet. Det hadde et øverste råd med formann og elleve medlemmer hentet fra Kretsen, Koordinasjonskomitéen, Hjemmestyrkene, Rikspolitiet og Faglig Utvalg. Bøndene fikk også en representant i rådet, mens kommunistene ble holdt utenfor.

Forholdet mellom hjemmefront og regjering

Det var gjennom hele krigen et spent forhold mellom hjemmefronten og regjeringen i London. I november 1944 møttes representanter for HL og regjeringen i Stockholm for å avklare en del ting omkring den sivile sentraladministrasjonen i overgangstiden når freden kom. Hovedspørsmålet var regjeringen Nygårdsvolds rolle, der regjeringen mente at den som landets lovlige regjering snarest mulig etter krigens slutt måtte ta over makten, mens HL mente at det måtte dannes en regjeringskommisjon bestående av personer som hadde forblitt i Norge under okkupasjonen. De kom frem til et kompromiss, som gikk ut på at regjeringen skulle sende kronprins Olav med fem representanter så snart Tyskland hadde kapitulert i Norge. Konflikten fortsatte allikevel utover sommeren 1945.