Hjemmefronthytta på Totenåsen

Hjemmefronthytta på Totenåsen, Milorg celle L1, var en hytte på Totenåsen. Den ble oppført høsten 1944 av milorggruppa på Skreia, deriblant Nils Rauken Olstad. Den kunne huse opptil 20 mann, og fungerte som skjulested og base for det lokale motstandsarbeidet på Toten og Gjøvik. Etter krigen fungerte hytta primært som mål for utflukter, fram til den ble erstattet av Rausteinshytta i 1964. Etter en restaurering i 1967-1977 ble kapasiteten justert til 12 sengeplasser. I september 2009 brant hytta ned til grunnen. Mjøsmuseet bygget i 2010-2012 opp en kopi på stedet.

brant ned til grunnen i slutten av september 2009. Den var i sitt 65. år. Brannen må ha vært intens, men hytta lå så godt skjermet at verken beboerne på Torsetra eller den automatiske værstasjonen på Rausteinshytta registrerte katastrofen. Hjemmefronthytta var av Milorg registrert som celle L1. På tross av noen nødvendige reparasjoner var hytta et godt og verdifullt autentisk krigsminnesmerke.

Hjemmefronthytta lå i en bortgjemt hole/ klove, kløft nord for Rautjernsbekken på ca 820 moh. Stedet ligger litt innenfor brinken av en flere hundre meter høy og stedvis stupbratt dalside over Torsetrene. Utsikten fra brinken er eventyrlig både mot sør over Romeriksåsene og Oslo og nordover mot Hedmarken. Hytta lå i kort avstand fra sentralbygda og samtidig lå den så uveisomt til at den var vanskelig å oppdage i terrenget. Myrstrekningene vestover for hytta var dessuten vel egnet for utstyrslipp fra fly. Hytta var bygget for milorggruppa på Skreia senhøstes 1944 av Nils Rauken Olstad sammen med 6-7 karer. Fire av dem som bygget hytta bodde i den krigen ut. Hensikten med slike steder var også at personer utskrevet til arbeidstjeneste skulle ha et sted å gjemme seg, undra seg tysk tjeneste. Andre besøkte stedet som del av motstandsarbeidet. Hjemmefronthytta hadde gulvareal på 4X5 m. da den ble bygd. Med fullt belegg kunne den huse opptil 20 mann. Etter restaureringa i 1976–77 var det sengeplass til 10-12 personer.

Etter krigen fungerte Hjemmefronthytta som utfartssted til den langt på vei ble erstattet av Rausteinshytta i 1964. Hjemmefronthytta har i alle år stått døgnåpen. Den har vært en enkel møteplass for alle som ønsker å minnes andre verdenskrig og dens samfunnsorden. Hjemmefronthytta var en av Mjøsmuseets vel 100 bygninger og del av samlingene til Stiftelsen Toten økomuseum og historielag. Som museumsbygg kunne hytta av mange grunner stått avlåst. Spørsmålet har ved flere anledninger vært drøftet av museets styre. Første gang da Rausteinshytta ble bygget og på nytt etter at Rausteinshytta var fornyet etter brann 1978. Men Hjemmefronthytta var av alle oppfattet som et sterkt monument om den tyske okkupasjonen av Norge og den andre verdenskrig. Et slikt minnested skulle ikke stå avlåst. «Eierskapet» til Hjemmefronthytta har vært som et bredt forankret felleseie med friluftsliv, skole og museum som brukere. Ikke minst har hytta ved at den har stått ulåst, vært et verdig monument og opplevelsessted etter krigen for alle. Særlig om vinteren var Hjemmefronthytta godt besøkt av skolene som hadde forskjellige arrangement på åsen. Hytta var et godt og lett fattbart eksempel på steder som egnet seg til skjulested under 2. verdenskrig. Myre ne sørvest for hytta er vide og vel egnet for flyslipp mv. Kulturmiljøet «Hjem me front hytta» var lett fattbart. Brannen En dag i september 2009 gikk hjemmefrontshytta ut av historien som offer for flammene. Bare noen dager før brannen besøkt Rita Hoel og familien hennes Hjem - me fronthytta, 19. september 2009. Alt var da i orden. Været var godt og det var ingen grunn til å gå inn for å nyte kaffen. I følge hytteboka hadde det vært flere besøk på hytta dagene før familien Hoel var på stedet. Museets befarte stedet 30. september 2009 på grunnlag av opplysninger gitt av en turgåer til museet kvelden 29. september. Stedet var da et trøstesløst syn. Et par forkullede stokker hadde rullet frem fra bygningen og slukket av seg selv. Ellers var alt av tre borte. Tuften var dekket av blikkplater som fortsatt bar den oppstikkende skorstein. Ved restaurering var hyttas opprinnelige bordtak erstattet av et tak tekket med blikkplater. Trærne rundt branntuften og som tildels sto tett opp til hytta hadde fått brannskader. Lykkeligvis har høsten på Toten vært svært fuktig. Det hadde ikke tatt fyr i bunnvegetasjonen.

Brannen kunne ellers vært utgangspunkt for en storbrann på åsen. Etter min oppfatning har brannen begynt inne i hytta. Det kan ikke ha vært mye vind siden hytta brant ned på en slik måte at taket bare datt rett ned. Trolig har siste bruker(e) ikke slukket skikkelig i ovnen innen de forlot Hjemmefronthytta. Hytta har brent, men hvorfor er ukjent. Det hadde vært kjekt å vite hvordan hytta hadde vært brukt innen den tok fyr. Først da kan vi vite sikkert om den brant ved et uhell eller ikke. For om mulig å belyse dette har Politiet i Vestoppland vært på åstedsbefaring. Rapport fra dem og forsikringsselskapet foreligger foreløpig ikke. Museet kan derfor foreløpig ikke trekke noen sikre konklusjoner om hendelsesforløpet. Hytteboka er borte. Den gikk med i brannen. Denne beretningen fra Hjemmefronthytta, lagt ut på Internett 11. april 2008, av Martin på Facebook kan illustrere «hyttelivet». Fremstillingen antyder noe om enkeltes hytteturer. Museets oppfatning av hyttebruken og besøkene på hytta, er at disse trolig har vært noe mindre blomstrende.