Hjemmefronthytta på Totenåsen
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Hjemmefronthytta på Totenåsen, Milorg celle L1, var en hytte på Totenåsen i Østre Toten kommune. Den ble oppført høsten 1944 av milorggruppa på Skreia, deriblant Nils Rauken Olstad og 6–7 mann ekstra. Den kunne huse opptil 20 mann, og fungerte som skjulested og base for det lokale motstandsarbeidet på Toten og Gjøvik. Fire av dem som var med på byggingen, bodde i den krigen ut. Etter en restaurering i 1967–1977 ble kapasiteten justert til 12 sengeplasser. I september 2009 brant hytta ned til grunnen, etter å ha vært stående i 65 år. Mjøsmuseet bygget i 2010–2012 opp en kopi på stedet.
Hjemmefronthytta lå i en bortgjemt kløft nord for Rautjernsbekken på ca. 820 moh. Stedet ligger litt innenfor brinken av en flere hundre meter høy og stedvis stupbratt dalside over Torsetrene. Hytta lå i kort avstand fra sentralbygda og samtidig lå den så uveisomt til at den var vanskelig å oppdage i terrenget. Myrstrekningene vestover for hytta var dessuten vel egnet for utstyrslipp fra fly. Hensikten med slike steder var også at personer utskrevet til arbeidstjeneste skulle ha et sted å gjemme seg og undra seg tysk tjeneste. Andre besøkte stedet som del av motstandsarbeidet. Hjemmefronthytta hadde gulvareal på 20 kvm da den ble bygd. Med fullt belegg kunne den huse opptil 20 mann. Etter en restaurering i 1976–77 var det sengeplass til 10-12 personer.
Etter krigen fungerte hytta primært som mål for utflukter, fram til den ble erstattet av Rausteinshytta i 1964. Som museumsbygg kunne hytta av mange grunner stått avlåst, og spørsmålet hadde ved flere anledninger blitt drøftet av museets styre, første gang da Rausteinshytta ble bygget, og på nytt etter at Rausteinshytta var fornyet etter brann 1978. Men Hjemmefronthytta var av alle oppfattet som et sterkt monument om den tyske okkupasjonen av Norge og den andre verdenskrig. Et slikt minnested skulle ikke stå avlåst. «Eierskapet» til Hjemmefronthytta hadde vært som et bredt forankret felleseie med friluftsliv, skole og museum som brukere. Ikke minst hadde hytta ved at den har stått ulåst, vært et verdig monument og opplevelsessted etter krigen for alle. Særlig om vinteren var Hjemmefronthytta godt besøkt av skolene som hadde forskjellige arrangement på åsen.
Brannen
En dag i september 2009 brant hjemmefronthytta ned til grunnen. Bare noen dager før brannen, den 19. september 2009, hadde hytta blitt besøkt av en familie. Alt var da i orden. Ifølge hytteboka hadde det vært flere besøk på hytta dagene før familien var på stedet. Museet befarte stedet 30. september 2009 på grunnlag av opplysninger gitt av en turgåer til museet kvelden 29. september. Stedet var da totalt utbrent. Et par forkullede stokker hadde rullet frem fra bygningen og slukket av seg selv. Ellers var alt av tre borte. Tuften var dekket av blikkplater som fortsatt bar den oppstikkende skorstein. Ved restaurering var hyttas opprinnelige bordtak erstattet av et tak tekket med blikkplater. Trærne rundt branntuften og som tildels sto tett opp til hytta, hadde fått brannskader. Det hadde ikke tatt fyr i bunnvegetasjonen. Det kan ikke ha vært mye vind siden hytta brant ned på en slik måte at taket bare datt rett ned. Brannen kunne ellers vært utgangspunkt for en storbrann på åsen.
Kopien ble stod ferdig oppført forsommeren 2012.