Honoria Dietrichson (1863–1934)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Honoria Dietrichson i 1913
Foto: Atelier Rude/Oslo museum

Honoria Sofie Dietrichson (1863-1934) var lege. Hun studerte medisin ved Københavns universitet fra 1889, og var ferdig lege i 1895. Fortsatte å virke som lege til hun på grunn av manglende hørsel var nødt til å gi seg. Dietrichson døde av kreft 9. april 1934 i en alder av 71 år. Sammen med moren, som døde i 1921, oppretta hun et testamentarisk legat til inntekt for arbeidsstuer for barn. I familien gikk hun under navnet Kei.

Oppvekst og utdanning

Honoria Dietrichsons foreldre møttes i Düsseldorf i 1860. Mora, Mathilde Dietrichson f. Bonnevie var kunstner og studerte der. Faren, Lorentz Dietrichson, som fram til dette først og fremst hadde brent for litteraturen, utvikla på denne tysklandsreisen også en så sterk interesse for billedkunst at han valgte å utdanne seg til kunsthistoriker. Lorentz og Mathilde gifta seg i 1862, og levde i årene fram til 1865 det Norsk biografisk leksikon kaller «et vagabondliv i Tyskland og Italia». I Roma ble Honoria Dietrichson født mens faren var sekretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma. Familien flytta i 1865 tilbake til Christiania, men siden Honorias far ikke fikk jobb der, dro de allerede i 1866 videre til Stockholm. Her ble de boende til 1875.

I 1875 ble Lorentz Dietrichson kunsthistorieprofessor i Kristiania, men før familien flytta tilbake til Norge reiste de til München hvor de ble boende helt til 1877. Her møtte de igjen familien Ibsen. Honorias far var var barndomsvenn av Suzannah Ibsen, og da de bodde i Roma, utvikla han også også et nært vennskap med Suzannahs mann, Henrik. Sigurd Ibsen, som var et par år eldre enn Honoria, viste henne byen. De to familiene reiste også på fjellferie sammen, og de feira jul hjemme hos Ibsens.[1]

Først i 1877 flytta familien tilbake til Christiania, og det var altså først da Honoria var 14 at hun gikk fra å være nordmann i et delvis nordisk miljø i utlandet, til å være fastboende i Norge.

Etter å ha vært elev ved Ragna Nielsens skole tok hun artium som privatist ved Gjertsens skole i 1888, til karakter meget godt.[2]. Hun tok annen eksamen i 1889. Deretter studerte hun medisin ved Københavns universitet fra 1889. I 1895 var Honoria Dietrichson ferdig lege, og kom tilbake til Kristiania, hvor hun hadde kandidattjeneste ved Rikshospitalets medisinske avdeling B, kirurgiske avdeling A og barneavdeling i et år fra mai 1896 til april 1897, og praktiserte i ved Kristiania fødselsstiftelse fra april til juli samme år.

Arbeidsliv

Annonse i Aftenposten sommeren 1905, som viser at doktor Dagny Bang var vikar for henne mens hun var på reise.
Foto: Aftenposten

Privatpraksis

Ettersom Honoria Dietrichson var ugift fortsatte hun i endel år å bo sammen med foreldrene i Uranienborg terrasse 5.[3] Hun etablerte også privatpraksis hjemme på Uranienborg.[4] I tillegg til privatpraksisen hadde hun faste eksterne oppdrag. Fra 1. november 1902 var hun lege ved Hjemmet for spædbørns vel. Fra 1. januar 1904 var hun også lege for gamlehjemmet Kong Karl Johans forsørgelsesanstalt.

Legepraksisen ble fast annonsert i Aftenposten, og gjennom annonsene får vi spredt informasjon om livet og nettverket hennes. Her ser vi at hun fra 1903 hadde telefon, og at legekontorets åpningstider ble kortere i takt med at hun fikk flere eksterne oppdrag. Annonsene forteller også når hun var på reise, og hvem som stilte som vikar for henne mens hun var borte. Sommeren 1905 og 1906 og våren 1907 var doktor Dagny Bang vikar.[5] De neste par årene vikarierte Louise Isachsen og Kristine Munch, som Dietrichson var i Kvindelige studenters sangforening med. Munch og Isachsen ser vi av Honorias mors etterlatte dagbøker at Honoroia også omgikkes privat.[6]

Argumentasjonen for at kvinner i sin tid skulle få tilgang til legestudiene, var at kvinnelige pasienter skulle ha mulighet til å ha kvinnelige leger, og dermed skyldes den store overvekta av kvinnelige vikarer trolig hensyn til pasientene.

I 1907 ble hun assistentlege ved Kristiania medikomekaniske og ortopædiske institut.

I 1908 flyttet både Honoria og legepraksisen til Harbitz' gate 19.[7]

Lærergjerning

dr. Dietrichson var kunstinteressert, og malte på fritiden. Det var hun som utmykka spisesalen ved Statens lærerinneskole for Husstell.
Foto: Esther Langberg/Oslo museum

I tillegg til legepraksisen, var dr. Dietrichson fra 1905 også timelærer, først i anatomi, senere også i fysiologi og helselære. Det første læreroppdraget var ved Angelique Rachlevs Husholdningsskole da denne holdt til i Nobels gate. Skolen annonserte med at det blant lærerkreftene er "2 kvindelige doktorer, fru Johanne Feilberg, frk Honoria Dietrichson.[8]. Når Norsk kvinnesaksforening etablerte sin Fagskole i Huslig økonomi i 1900, var dr. Dietrichson og dr. Feilberg lærere også der.[9]

I forbindelse med lærerjobben, ga hun også ut læreboka Oversikt over det menneskelige legemes bygning. I forordet forklarer hun at bokas knappe form og manglende detaljrikdom skyldes nettopp det at den er ment som lærebok ved en skole med et knapt timetall. Da Statens lærerinneskole i husstell ble skipa på Stabekk i 1909 ble hun også lærer der. Hun underviste i anatomi og senere også fysiologi og helselære helt til 1928.

Honoria Dietrichson kom fra en kunstnerfamilie. Farens kunstinteresse våkna i møte med Honorias mor, Mathilde, og Mathilde Dietrichson var selv virksom kunstner til sin død. Trolig hadde Honoria fått skolering gjemme, og hun dyrket kunstinteressen på fritida. Denne interessen kom til uttrykk ved Statens lærerinneskole for Husstell, hvor hun dekorerte spisesalen med praktfulle landskapsmalerier.

Organisasjonsliv og fritidsinteresser

Ofte var Honoria Dietrichsons legevirke og deltagelse i organisasjonslivet nært beslekta, og det er ikke umiddelbart lett å se hvor det ene starter og det andre slutter.

I 1906 finner vi navnet hennes på et opprop fra Norges livredningsselkap om viktigheten av svømmetrening.

hvert Aar i Norge (omkommer der) 625 Mennesker ved Drukning (...) Det er uhyggelig og trist at tænke paa al den oprivende sorg og elendighed omkring i hjemmene, alt det tab af arbeidskraft, alle de skuffede forhaabninger, som overgaar vort samfund paa grund af drukning. Dobbelt saart er dette, naar vi ved, at kanhænde den overveiende Del af disse mange sørgerlige Dødsfald kunde være forebygget, hvis den, som omkom, havde lært at svømme"[10] I 1907 ble hun valgt inn i representantskapet i Kristiania krets av organisasjonen.[11]

I 1925 var hun styremedlem i Foreningen for arbeidshjem for barn[12] At dette var en sak som engasjerte henne over tid, ser vi også av at hun oppretta et testamentarisk legat til inntekt for arbeidsstuer for barn i sitt og sin mors navn.

I tillegg til dette finnes det spredte kilder om andre former for samfunnsengasjement. Som søttiåring foreslo hun for eksempel å åpne kirkene i Oslo for de hjemløse.[13]

Korsang

Kvinnelige studenters sangforening i Uppsala i 1916.
Foto: Ukjent

Honoria Dietrichson var medlem av Kvindelige studenters sangforening i mange år. Koret ble stifta av blant andre legeparet Kristine Munch og Louise Isachsen, som Honoria Dietrichson kjente både faglig og privat. De kvinnelige studentene var i kraftig mindretall sammenligna med de mannlige studentene, og hadde ofte problemer med å bli tatt på alvor av sine mannlige medstudenter. Kvinneforeningene ved universitetet fikk derfor en viktig sosial funksjon for de kvinnelige studentene.

Kristine Munch fortalte til Aftenposten i 1920 om "Hjemveien fra en af vore mindrerige tourneer. Beretningen om sucessen var løbet foran os til en af stationene - saa da toget stansede og Honoria Dietrichson netop holdt paa at synge solo - aa for en solo! mens Louise Isachsen svingede taktstokken - aa for en taktstrok! blev der pludselig overrakt os en taktstok ind gjennem vinduet. Da vi skulde se ud, var stationen sort af mennesker - som var mødt frem for at hylde os."[14] Sannsynligvis er det snakk om sverigeturneen i 1916, som vi vet at Honoria Dietrichson var med på. Korets jubileumsberetning fra 1945 forteller at Louise Isachsen ble overrakt en taktpinne av publikum ved Lillestrøm stasjon.

I 1920 fikk hun hederstittelen kommandør. Samme år skrev hun jubileumssang til korets 25-årsjubileum:[15]

Sangen er en herlig gave,
den er vores alles ven,
denne blomst fra Edens have
la os takke Gud for den.

Hvor vi går på livets veier,
hvad os hænder i vor tid,
har vi sangen faat i eie
la os bruke den med flid.

Da gir sangen straaleglansen
til vort liv i ungdoms vaar
binder for os mindrekransen
naar og livets vinter naar.

Sangen hjælper os at vinde
bugt med smaalig kiv og nag
Sangen hjælper os at finde
trøst paa sorgens tunge dag.

Sang gir lys i sindets mørke
vækker længsler, skjænker mod,
og naar sjælen vil fortørke
læsker den ved sangens flod.

Sangen er en herlig gave,
den er vores alles ven,
denne blomst fra Edens have
la os takke Gud for den.

Privatliv

I 1910 flytta folkeskolelærerinne Wilhelmine Hjortdahl Olsen (f. 1871), vanligvis kalt Mimi, inn hos Honoria i Harbitzgate.[16] De bodde sammen i to år, før Mimi flytta ut, og Honoria selv flytta til Sorgenfrigata 18. Dette samboerskapet ser ut til å ha fått en konfliktfylt slutt. Hva konflikten gikk ut på er ikke mulig å vite i ettertid. Den eneste kilden er dagbøkene etter Honorias mor, Mathilde, og dagbøkene er sterkt prega av at hennes rolle som bekymra forelder. Hun skrev at Mimi misbrukte "Keis ømme Samvittighet", og hun beskrev Mimi som "En syg Snyltevert (...) som suger Livskraften af Ungen vor." Her er det viktig å merke seg at det ikke er mulig i ettertid å vite hva konflikten handla om. Avhengig av hva slags relasjon Mimi og Honoria hadde, kan det være alt fra forholdsproblemer til økonomisk mislighold.

Tre år senere, I 1915, flytta Mimi nok en gang inn med Honoria, og det gjorde også en sekretær L. H. Brustad. Disse tre ble boende sammen I alle fall fram til 1923. Selv om det i folketellinger og adressebøker var tre personer i husholdninga, framgår det av dagbøkene etter Mathilde Dietrichson at dette først og fremst var Honorias og Mimis husholdning, og at dette var noe Honorias foreldre hadde vanskelig for å svelge. Trolig er denne skepsisen prega av hvordan Honorias og Mimis forrige samboerskap tok slutt, men dersom forholdet var en kjærlighetsrelasjon kan dette ha vært nok til at foreldrene slo seg vrange. Dessverre mangler dagboka fra 1915, som trolig er der denne familiekonflikten er fyldigst beskrevet. Siden dagboksamlinga for det meste er komplett, er det sannsynlig at Honoria selv fjerna akkurat denne dagboka før hun donerte foreldrenes arkiv til nasjonalbiblioteket.

I disse siste åra stilte Honoria opp svært mye for foreldrene. Mathildes helse begynte å svikte, og Lorentz var mye syk. Mathildes dagbøker beskriver alt Honoria gjorde for dem. Hun kom på daglige besøk, og etterhvert vokste dette til to besøk hver dag hvor det ene var en legevisitt med sårstell og massasje. Hun bytta bøker for mora i leseforeningen og gikk turer med henne til kunstforeninger, auksjonshus og i banken. Ved behov kunne hun både rydde huset, steke omelett og spa opp hagen. Selv om mor og datter ser ut til å ha hatt et nært forhold, er ikke til å nekte for at Honoria ga svært mye av tida si til foreldrene disse siste åra. Når vi da vet at de samme foreldrene som tok imot denne hjelpa nekta besøke henne fordi de ikke anerkjente hennes valg av samboer må dette ha vært en stor ekstrabelastning.

Lorentz Dietrichson døde i 1917. Etter dette valgte Mathilde gradvis å forsone seg med datteras samboerskap. Honorias tante ser ut til å ha grepet inn, og på Honorias 54-årsdag ser det ut til at Mathilde Dietrichson nærmest ble beordra av søstra til å møte opp i Honorias bursdagsselskap. I dagboka står det:

Kei (Honoria) fik til Gebursdagsgave den gamle Chocolademugge med 100kr i Nebbet. Bedst at hun selv besørger Indkjøb for dem. Est. efter Ordre indom Mim (Honorias tante) forat tage hende med til sen Eftermiddags-the hos Kei hvor jeg ikke har været indenfor Døren siden hendes Fælles husholdning med Fr. Hjordahl Olsen begyndte. Gik med stor Ulyst, men vilde ikke være strid når Barnet vel vilde have mig med i sit Gebursdagslag - og nu har jeg jo ikke L (Honorias far) at tage Hensyn til i hele det Virvar.[17]

Etter dette begynte Mathilde igjen å besøke dattera, og ''den store ulyst'' som hun beskrev i forbindelse med bursdagsselskapet nevnes ikke igjen senere. Julekvelden 1917 feira Mathilde Dietrichson "hos Kei hvor der var hyggeligt arrangeret med lidet hjemmelavet Juletre og mange fornøyelige Juleklapper. Kei Fulgte mig helt hjem til mit tomme Hus, den utrættelige Unge." og første juledag samme år var også "Kei med sin Husfelle" invitert til å feire første juledag i Mathilde Dietrichsons hus.[18]

Etter dette ser familieforholda til å ha stabilisert seg. Av og til når Honoria hadde middagselskap med sine venner, inviterte hun også Mathilde. Blant annet var hun flere ganger på middag med legeparet Kristine Munch og Louise Isachsen. Senvåren og sommeren 1920 var Honoria, Mimi og Mathilde omtrent ukentlig på landtur på Bygdøy. De pleide å spise niste ved Christian-August-monumentet ved paradisbukta, gå tur på stranda, og deretter spasere tilbake til Skøyen og ta trikken hjem. Honorias mor ble nok aldri dus med Mimi. Men selv om det ser rart ut når hun konsekvent omtalte Honoria med kjælenavn og Mimi med etternavn, omtalte hun dem i alle fall som del av en helhet, Kei og Hjortdahl Olsen.

Det er indisier i kildene på at Mimi og Honoria bodde sammen livet ut. I Honorias nekrolog står at at vennene hennes "vil huske henne kanskje aller best i det vakre og idylliske hjem 'Rislappen' ved Ris i Vestre Aker, som hun delte med en trofast venninne". [19] I en innsamling til inntekt for Riis kirke i 1931, donerte Mimi og Honoria sammen et maleri som Honorias mor hadde malt. Mimi var også oppført som pårørende i Honorias dødsannonse i 1934.

Pensjonisttilværelse

Aftenposten 12. april 1934. På vegne av familien står Mimi Hjortdahl-Olsen, som Dietrichsons bodde sammen med i 1910 (og trolig også senere), og Chr. A. Segelcke, trolig en slekning på farssidden
Foto: Aftenposten

Sviktende hørsel var grunnen til at hun som 65-åring forlot yrkeslivet. Seks år senere døde hun. I en nekrolog i avisa Norges kvinner, skrev Dagny Bang.

For oss som var personlig knyttet til henne er det uendelig trist at hun er borte. Men hennes minne vil leve. Vi vil huske henne kanskje aller best i det vakre og idylliske hjem "Rislappen" ved Ris i Vestre Aker, som hun delte med en trofast venninne, og hvor en stor skare venner stadig møtte op en kveld i måneden. Der kom hennes elskverdighet og blamfrihet helt til sin rett. Hun var jo ellers "ikke som andre". Originale mennesker føler vel dette selv. Men i sitt kjære lille hjem, under arbeidet i haven, hvor hun tok karstak, - der fant hun fred og lykke og trygghet og frihet ved eget bord.[20]


Publikasjoner

Litteratur og kilder

Fotnoter

  1. Astrid Sæther. Suzannah: Fru Ibsen. Gyldendal, Oslo 2008. s. 192. Sæther skriver riktignok at Honoria Dietrichson var 23 i 1875, noe som ikke er riktig. Hun var 13. Ferieturen er beskrevet i Jan W. Dietrichson: Lorentz Dietrichson og Henrik Ibsen: Vennskapets gleder og sorger. Emilia, Oslo 2004.
  2. Hedemarkens amtstidende 12.07.1888
  3. Familien Dietrichson i folketellinga fra 1900. Honoria Dietrichson i folketelling 1900 for Kristiania kommune fra Digitalarkivet
  4. Aftenposten 08.09.1898.
  5. Aftenposten 14. juni 1905.
  6. Aftenposten morgen. 26. juli 1908.
  7. Aftenposten tirsdag 8. september 1908.
  8. Tromsø stiftstidende 29. oktober 1905
  9. Gudbrandsdølen 3. september 1907. Mal:Bokhylla
  10. Kysten 3. desember 1906. Mal:Bokhylla
  11. 6. mars Mal:Bokhylla
  12. Norges kvinder 7. november 1925
  13. Tidens tegn. 20. desember 1933.
  14. Aftenposten 1. desember 1920.
  15. Kvindelige studenters sangforening femti år: 8. desember 1895 8. desember 1945. Mal:Bokhylla
  16. Honoria Dietrichson i folketelling 1910 for Kristiania kommune fra Digitalarkivet
  17. Mathilde Dietrichsons dagbok 1916-1918. Mal:Bokhylla
  18. Mathilde Dietrichsons dagbok 1916-1918. Mal:Bokhylla
  19. Akers-posten 24.02.1931, Mal:Bokhylla
  20. Norges kvinder, fredag 13. april 1934. Mal:Bokhylla