Hovedøya
Hovedøya er ei øy i Oslofjorden. Den er særlig kjent for Hovedøya kloster. Øya har blitt brukt som utgangspunkt for angrep på Oslo, og den har vært befestet som en del av forsvaret av byen. Siden 1952 har den tilhørt Oslo kommune, og er et viktig rekreasjonsområde. Store deler av øya er freda etter kulturminneloven.
Den eldste navneformen vi kjenner er Hǫfuðey, der norrønt hǫfuð tolkes i betydningen 'høyde'. Det viser til Hovedøykollen på den østligste tangen, som har en høyde på omkring 40 moh. Da det norrøne språket døde ut ble det erstatta av dansk Hovedøen. Den opprinnelige betydningen, «høydeøya», ble bevart i den formen, ettersom dansk hoved, norsk 'hode', også kunne brukes i betydningen høyde i stedsnavn. Da navnet skulle fornorskes endra man -øen til -øya, men lot hoved-. Det har derfor blitt en utbredt misforståelse at navnet kommer av at dette er den største og/eller viktigste øya i området.
Klosteret
Utdypende artikkel: Hovedøya kloster
Cistercienserklosteret på Hovedøya, Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, ble grunnlagt i 1147 av engelske munker. Det var rikt kloster, og abbeden hadde stor politisk innflytelse. I jauar 1532 ble den siste abbeden fengslet. Klosteret ble så brent under kamphandlinger 4. og 5. juni samme år. Fra 1540-åra ble det brukt som steinbrudd, men ruinene er et av de mest komplette klosteranlegg fra middelalderen i Norge.
Militær betydning
Utdypende artikkel: Militæranleggene på Hovedøya
Den 24. juli 1107 angrep kong Sverre Oslo, etter å ha planlagt angrepet fra Hovedøya. Også senere var øya en praktisk mellomstasjon for angrep mot byen. Under Det første Norgesfelttoget under store nordiske krig ga den dekning for svenske styrker som forsøkte å rykke fram over isen.
Under Napoleonskrigene ble det i 1808 anlagt to kanonbatterier, Østre og Vestre batteri, på Hovedøya, slik at man kunne bestryke innseilingen til byen. Det ble i 1826–1827 reist fem krutthus. Dette er langt flere enn man trengte til batteriene på øya; man ønsket ikke å lagre for store mengder krutt nær byen, og brukte øya som fjernlager. Et militær laboratorium ble reist der i 1850; dette har senere blitt ombygd og er kjent som Kommandantboligen. Lavetthuset fra 1847 er Norges største utmurte bindingsverkshus. Det fikk sitt navn fordi man blant annet lagret lavetter der. Forsvarsanlegget ble nedlagt rundt 1850. I 1914 ble øya tatt i bruk som treningsområde for HM Kongens Garde. Brakkene fra den perioden er ikke bevart, men det antas at huset Tiern er en levning fra Gardens aktivitet. Dette huset er i dag kystledhytte med ni sengeplasser.
Under andre verdenskrig var det igjen militær aktivitet på øya, da okkupasjonsmakten anla en stor brakkeleir øst for klosterruinene. Kommandantboligen og Lavetthuset ble brukt til innkvartering. Ei slette ved klosteret ble brukt som idrettsplass. Nord for ruinene står ei brakke som ble brukt som offisersmesse. Etter krigen ble brakkeleiren brukt til internering av kvinner som ble antatt å ha hatt sosial og/eller seksuell kontakt med tyske soldater under krigen. Deretter ble de tatt i bruk som midlertidige boliger fram til midten av 1950-tallet. På dette tidspunktet bodde det 150 familier på øya, og hadde butikk og postkontor, og i Lavetthuset var det skole.
Annen virksomhet
I 1872 ble Hovedøya karantenestasjon anlagt ved Sandtangen på den sørøstlige odden på øya. Den var i drift fram til 1931, da Ullevål sykehus tok over ansvaret for karantenen. Stasjonen ble etter dette en tid brukt av Havnepolitiet i Oslo, før de flyttet til skur 30 på Akershuskaiene.
Siden 1905 har Revierhavnens Baatforening hatt fast tilhold på Hovedøya. I 1963, da Akerselva ble lagt i kulvert, fikk også flere andre båtforeninger plass på øya.
Hovedøya Bad ble etablert i 1914. I 1951 måtte det legge ned på grunn av for mye forurensing i vannet.
Etter andre verdenskrig ble Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya oppretta. Dette var en leir primært for såkalte «tyskertøser», kvinner som hadde fått barn med eller hatt samkvem med tyske soldater. Leiren førte til at øya fikk tilnavnet «De fortapte pikers øy».
Rekreasjonsområde
I begynnelsen av 1950-åra bodde rundt 150 familier på øya. Det var butikk og postkontor der, og skole i Lavetthuset.
Oslo kommune tok over øya fra staten i 1952. Brakkeleiren ble revet i siste halvdel av 1950-årene, men flere fastboende ble værende der til 1970. Oslo byantikvar tok over Lavetthuset, og brukte det i en årrekke til produksjon og visning av Oslo bymodell. Etter at den ble flyttet til Akershus festning sto huset tomt i femten års tid, men i 2006 ble Hovedøya klosterbibliotek åpnet i andre etasje. Tore Vigerust var sentral i det prosjektet, og etter hans død i 2010 ble biblioteket nedlagt. Inger Johanne Rasmussen har innreda en kunsthall i første etasje. Det er også fem atelierer for billedkunstnere i huset.
Øya er et populært rekreasjonsområde, spesielt for historisk interessert. Det er båtforbindelse fra Rådhusbryggene.
Litteratur
- Hovedøya på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Hovedøya på Osloøyene på internett
- Natur og kultur på Hovedøya
- Indrebø, Gustav: Stadnamn fraa Oslofjorden. 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Eriksen, Frøydis og Olsen, Trude H. (red.): Turguide til øyene, Oslo kommune v/ Bymiljøetaten, 2012
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket..
Koordinater: 59.895148° N 10.731086° Ø