Hovedøya kloster: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (fikser bilde)
(koordinater)
Linje 55: Linje 55:
[[Kategori:Etableringer i 1147]]
[[Kategori:Etableringer i 1147]]
[[Kategori:Opphør i 1532]]
[[Kategori:Opphør i 1532]]
{{artikkelkoord|59.896337|N|10.728384|Ø}}

Sideversjonen fra 4. sep. 2013 kl. 12:31

Klosterruinen på Hovedøya
Modell av klosteret på Hovedøya slik det en gang så ut

Hovedøya kloster, egentlig Sanct Edmund og Sancta Mariae kloster, var et cistercienserklosterHovedøya ved Oslo. Det ble etablerte av engelske munker i 1147, og ble nedlagt i 1532 da alt dets gods ble overtatt av kronen. De bevarte ruinene gir et godt inntrykk av anleggets grunnplan.

Etableringen

Klosteret ble etablert av abbed Philippus og 12 munker. De kom fra et kloster i Kirkstead i Lincolnshire, og hadde blitt invitert til Oslo av biskop Vilhelm. Verne- og gavebrev tyder også på at kongen kan ha hatt interesser i grunnleggelsen. Innvielsen fant sted 18. mai 1147.

Bygningene

Det sto allerede en kirke på Hovedøya da munkene kom. Denne var viet til St. Edmund, hvilket må ha passet godt for de engelske munkene. Cistercienserne vier alle sine klostre til Jomfru Maria, men beholdt også dedikasjonen til St. Edmund og brukte den gamle kirken som sin klosterkirke.

Ruinene utgjør et av de mest komplette klosteranlegg fra middelalderen i Norge. Det ble fra midten av 1800-tallet utført en del restaurering som ikke alltid traff med det opprinnelige utseendet til klosteret. I tillegg til klosteret finner man også spor fra andre middelalderbygninger, de fleste av dem nå skjult i bakken.

Av kirken står ytterveggene i skipet og kort, samt to midtpilarer som bar hvelvet. Kirken var opprinnelig mindre. Munkene utvidet med nytt tverrskip og kor, noe de var ferdig med først mot slutten av 1200-tallet.

Munkenes sovesal lå i østfløyen, som var forbundet med kirken via en trapp. Nærmest kirken i østfløyen lå antagelig et armarium, et bibliotek. Deretter fulgte kapittelsalen og så parlatoriet, et samtalerom. Lengst mot øst var et lite rom, muligens carcer. Et slikt «fengsel» kunne bli brukt når en av brødrene måtte gjøre bot. Ved siden av dette rommet gikk det en trapp opp til dormitoriet, munkenes sovesal. Et rom lengst mot sør var antagelig et forråd, og over dette kan novisene auditorium ha ligget. Ved siden av forrådsrommet er det murrester som antagelig stammer fra et privét.

Sør for kirken ligger klostergården, som opprinnelig var nesten kvadratisk med målene tolv ganger tretten meter. En skillemur sto mellom gårdne og vestfløyen, hvor legbrødrene holdt til.

Sørfløyen har etterlatt seg forvirrende murrester. Blant rommene man mener lå der er calefactoriet eller varmerommet, som var et oppholdsrom for munkene; refectoriet eller spisesalen, samt kjøkkenet. Skillemuren i klostergården ble på et tidspunkt revet slik av vestfløyen ble sammenføyet med sørfløyen. Munkenes spisesal ble da antagelig flyttet til det som hadde vært legbrødrenes spisesal i vestfløyen. Noen atskilte murrester stammer muligens fra et bakeri.

Porthuset

Porthuset sto like sør for klosteret. Her måtte alle som skulle til klosteret gå gjennom. Det er bevart rester av porthuset på Hovedøya, og dette er den eneste porthusbygningen vi har ruiner fra i Norge, selv om alle klostere normalt skulle ha et slikt.

Historie

Klosteret fikk raskt store eiendommer i Oslo, blant annet Bygdøy hovedgård. Klosteret rikdom gjorde det til en maktfaktor. Abbedens stilling ble også styrket av at cistercienserordenen sto utenfor den stedlige biskopens autoritet.

På slutten av 1400-tallet kom birgittinere fra Munkeliv kloster i Bergen til Hovedøya, da deres eget kloster hadde brent i 1455. De holdt til på Hovedøya inntil de kunne få eget tak over hodet igjen.

Da Christian II forsøkte å gjenvinne Norge i 1531 ble Hovedøya kloster trukket inn i begivenhetene. Abbed Hans støtte Christian, og i januar 1532 overfalt høvedsmannen på Akershus, Mogens Gyldenstierne, klosteret. Abbeden ble etterhvert ført som fange til Akershus festning, og klosteret plyndra og brent. Fra 1540-åra ble klosteret brukt som steinbrudd da man begynte å forsterke festningen. Øya ble lagt under Bygdøy ladegård.

Klosteret arkiv ble ført til Akershus festning, der det ble oppbevart fram til 1660-åra.

Utgravninger

I 1845 til 1847 fant de første arkeologiske undersøkelser sted. De ble utført av Fortidsminneforeningen, og var det første utgravningsprosjektet foreningen sto bak. I årene 1930 til 1938 utførte Gerhard Fischer nye utgravninger.

Ruinene ligger åpent tilgjengelig på hovedøya, ikke langt fra fergekaia. Øya er tilgjengelig med rutebåt fra Oslo og med privat båt.

Litteratur

  • Edv. Bull: Kristianias historie bind I: Oslos historie, Cappelen, Kristiania 1922 (digital utgave på bokhylla.no)
  • Eriksen, Frøydis og Olsen, Trude H. (red.): Turguide til øyene, Oslo kommune v/ Bymiljøetaten, 2012
  • Lunde, Øivind: «Norges klostre i middelalderen» i Fortidsminneforeningens årbok 1997, Oslo 1987 (digital versjon)
  • Thorkildsen, Jørgen Chr., Hovedøya kloster i lys av historien, hentet 6. mars 2009

Eksterne lenker

Koordinater: 59.896337° N 10.728384° Ø