Ilsvika

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 12. feb. 2019 kl. 21:15 av Raeven (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Navnet Ilsvika eller Ølsvika kommer av fjordnavnet Ylir, i genitiv Ylis, som kommer av varm, det vil si "den lune vika". Ilsvika var et landsted ved Trondheimsfjorden og arvefesteplass i Trondheims bymark, en kilometer vest for utløpet av Ilabekken eller Ilavassdraget, gnr. 417/1, Ilsvikveien 28.

Ilsvika
Foto: Ukjent/kilde:Riksantikvaren

Eiendomsforhold og bruk.

I 1660 fikk Boye Petersen privilegium til å anlegge et møllebruk ved Ilabekken, og fikk samtidig utvist en del av byens takmark. Etter hans død overtok enken og etter henne Jens Schive, som 1681 fikk eiendomsrett til plassen for seg og sine arvinger. Skipsfarten var på denne tiden i fremgang og Schive hevdet at dette var ødeleggende for laksefisket og han krevde som kompensasjon mer jord som lå til bymarka. Dette ble innvilget. I 1730 sto det i Ilsvika en enetasjes, trefløyet bygning med hage mot nord og vest.

I 1752 overtok kjøpmann, kammerråd Hilmar Meincke eiendommen. Han oppførte, omkring 1760, den nåværende hovedbygning, med tre fløyer og fasade med midtark mot fjorden. Meincke utvidet eiendommen ytterligere, på bymarkas bekostning. Sønnen Henrik Meincke bygde ut parkanlegget som faren hadde påbegynt. Dette ble en av de fineste lystgårdsparkene ved Trondhjem. Parken var terrassert, og ved sjøen lå et lysthus med mansardtak. Fra dette førte en allé opp til hovedbygningens hovedinngang, som lå i midtaksen på huset.

Henrik Meincke
Foto: Ukjent/kilde: Trondheim byarkiv

Johan Nordahl Brun, senere biskop i Bergen, var en omgangsvenn av familien Meincke, og som student var han huslærer hos Hilmar Meincke. Brun likte seg godt hos familien, og skal ved flere anledninger ha uttalt at den tiden han tilbragte i Ilsvigen var den lykkeligste han hadde opplevd. I følge en artikkel i Adresseavisen, var det Hilmar Meinckes barn som foranlediget at Johan Nordahl Brum begynte å studere teologi. Da Hilmar Meinckes sønn Henrik reiste til København for å ta sin studenteksamen, fulgte Brun med for å ta sin embetseksamen.

Fra 1828 tilhørte Ilsvika frøken Catharina Meincke, som 1835 solgte eiendommen til kemner Hans N. Ellefsen. Han solgte eiendommen til kommunen i 1872. Kommunen var spesielt interessert i havnerettighetene, men hadde også behov for å ha et sted hvor de kunne isolere folk med smittsomme sykdommer. Etter at kommunen hadde overtatt Ilsvika, ble bygningene derfor først brukt som koppelasarett. Men etter hvert som vaksinering utryddet koppeepidemiene, ble huset benyttet som isolat for personer som var smittet av andre smittsomme sykdommer. En difteriepidemi brøt ut i 1889 og satte seg fast i byens fattigstrøk. Ilsvika ble da tatt i bruk som difterilasarett, en funksjon stedet hadde til 1907. Hovedbygningen ble i 1910 igjen tatt i bruk som bolighus og ombygd til 9 mindre leiligheter. Under 2. Verdenskrig ble eiendommen benyttet som kaserne for tyske offiserer.

Bygningene og parken.

Hovedbygningen er et midtgangshus med kvadratiske stuer på begge sider og mindre rom innenfor. Bygningen har fløyer mot sør og avrundet trappehus tilbygd på gårdssiden. Fasaden mot sjøen har vakre pilastre og toløpet trapp opp til en plattform. Huset har saltak med kobbhus og høy, gjennomgående midtark tekt med svartglasert teglstein. Bygningen er laftet med stående panel i to etasjer, og fløyene i en etasje, med murte partier ved gjennomkjøringen i sidefløyene. Innvendig var enkelte av stuene prydet med arkitekturmalerier av J.C.C. Michaelsen. Tre av disse finns i dag i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Atkomsten til Ilsvika var tidligere via en lang allé fra øst, langs fjorden. Foran hovedfløyen, i nord, lå hagen, som besto av to høye, smale terrasser, forbundet med aksiale trapper. Hagen var prydet med alleer og springvann. Terrassen nede ved sjøen hadde en utvidelse i husets midtakse, hvor det lå et lysthus. I fjorden utenfor, lå Prins Frederiks batteri, som var utnyttet som en del av anlegget. I Ellefsens tid som eier forfalt hageanlegget.

Prins Frederiks batteri.

Prins Frederiks batteri, eller Ilsvigens batteri, var et tidligere kanonbatteri på en oppbygning i sjøen utenfor Ilsvika. Anlegget besto av jordvoller, og var bestykket med 6 kanoner. Batteriet, som ble anlagt ca. 1750, ble senere omdøpt til Prins Carl av Hessens batteri. Det ble nedlagt da Trondhjem ble sløyfet som festning 1816. Batteriet ble senere innlemmet i parkanleggene ved Ilsvika, uten at Ilsvikas eier hadde fått tillatelse til dette.

Ilsvika ca. 1880 med lysthuset og Prins Frederiks batteri
Foto: Ukjent/kilde: NTNU UB

Bygningene ble pusset opp utvendig i 1970-årene og ligger i dag omgitt av industri- og boligbebyggelse. Ilsvika ble fredet i 1941, men fredningen ble opphevet i 1962 da det var planer om å benytte området til industriformål. Det ble imidlertid ikke noe av den prosjekterte ødeleggelsen, og anlegget ble fredet på nytt 1966. Ilsvika ble restaurert 1989-92 i regi av Miljøpakke Trondheim. De gjenværende parkanleggene ble istandsatt 2005.


Kilder:

  • Informasjonstekst til bilder fra Trondheim Byarkiv
  • Artikkel signert Munin, Adresseavisen 7. mai 1949
  • Trondheim byleksikon, Kunnskapsforlaget 1996


Galleri