Immateriell kulturarv

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Skittentøyvask på gammel måte på Evje under Kulturminnedagene 2012. Gamle teknikker, alt fra hverdagssysler som dette til produksjon av det flotteste kunsthåndverk, er blant de immaterielle kulturminnene frivillige over hele landet arbeider for å bevare.
Foto: Heidi Thöni Sletten

Immateriell kulturarv eller immaterielle kulturminner er den dele av verdens kulturarv som ikke eksisterer som fysiske gjenstander, men som minner som er bevart på annen måte. Det kan være sagn og historier som er bevart muntlig eller skriftlig, musikk og dans som er overlevert på forskjellige måter, håndverkstradisjoner som går ut over det fysiske produktet og mye annet.

Sammenhengen mellom det materielle og det immaterielle

Det er ofte et nært forhold mellom de materielle og de immaterielle kulturminnene, der det immaterielle kan tilføye viktige dimensjoner til det materielle. Et håndverksprodukt er et materielt kulturminne, teknikken som brukes for å lage det er immateriell; en bygning er materiell, mens historien som menneskene som bodde i den er immateriell.

Dette kan forklares nærmere med et konkret eksempel: Røldalskrusifikset er et materielt kulturminne, som vi kan definere som et 85 cm langt krusifiks utskåret i tre på 1200-tallet. Til dette er det knytta et immaterielt kulturminne: En historie om hvordan krusifikset ble funnet gjennom et under, og hvordan det ble gjenstand for valfart gjennom lang tid. Alle tradisjoner som er overlevert, og som til dels fortsatt er levende tradisjoner, gjør at krusifikset går fra å være et sjeldent kulturminne til å bli noe som er nær unikt i norsk sammenheng. Lignende forhold mellom det materielle og det immaterielle kan vi se på mange andre felter - det fysiske instrumentet og musikken som er skrevet for det, en gammel bygning og historien om de som har levd der og så videre.

De immaterielle kulturminnene kan også leve sitt eget liv. Det gjelder for eksempel sagn og eventyr, som kan være fri fantasi. Også der de har hatt en rot i virkeligheten kan de bli totalt løsrevet fra denne. Sagn kan til å med få en så sterk posisjon i folks bevissthet at de definerer noe som et materielt kulturminne, for eksempel når en stein som egentlig bare er en stein blir knytta til sagn om troll som kaster stein på kirken.

Vern av immaterielle kulturminner

UNESCO registrerer og bidrar til vern av immaterielle såvel som materielle kulturminner på internasjonal plan. I Norge foregår mye av vernet av de immaterielle minnene gjennom frivillige organisasjoner, med økonomiske bidrag fra myndighetene. Noe som er særskilt for immaterielle kulturminner er at en i mindre grad enn for de materielle kan sikre dem gjennom lovgivning. En kan forby inngrep på en freda bygning, men en kan ikke bruke lover for å forhindre at tradisjonsbærere dør og at ting blir glemt. Mange av de immaterielle kulturminnene er derfor helt avhengige av at det finnes entusiaster som bevarer kunnskapen, og at myndighetene går inn med de nødvendige midler til å sikre aktivitet og bevaring.

Museer og andre formidlingsinstitusjoner har i senere år blitt stadig mer oppmerksomme på viktigheten av å formidle både de fysiske museumsgjenstandene og den immaterielle arven som knytter seg til dem. Dette har forsåvidt blitt gjort lenge gjennom omvisninger, men man har også tatt i bruk nye utstillingsformer, multimedia og annet for å styrke formidlinga. En annen viktig arena for formidling til større deler av befolkninga er festivaler, der for eksempel håndverk, matlagingstradisjoner og musikk formidles. Mange museer er også involvert i praktisk arbeid som båtbygging eller annet som tar vare eller rekonstruerer gamle teknikker.

Som med materielle kulturminner er det mulig å «gjenreise» også immaterielle kulturminner dersom man vet nok om dem. En kunne for eksempel gjenreise Fantoft stavkirke etter at den brant ned i 1992, fordi man hadde dokumentert bygningen. Den blir aldri den samme som originalen, men kopien formidler allikevel kulturminnet til nye generasjoner. På samme måte kan en, oftest gjennom prøving og feiling basert på nedtegna materiale eller studier av gjenstander, gjenskape utdødde teknikker. En skiller gjerne mellom slike gjenskapte tradisjoner og de ubrutte tradisjonene, men de også de gjenskapte kan få en høy status i folks bevissthet. Et eksempel på dette er bunadstradisjoner som mange steder døde helt ut, men som senere har blitt gjenskapt ut fra bevarte drakter og bilder.

Kilder