Inderøy Forbruksforening

Om Inderøy Forbruksforening heter det at den sannsynligvis var det første samvirkelaget som ble stiftet i Nord-Trøndelag. Det er Riksarkivets nettsider som forteller dette.[1] Men i andre kilder fortelles det at det allerede fire år før ble stiftet ei forbruksforening i Levanger, samt at stjørdalingene stiftet sin ett år før inderøyningene. Men det samvirkelaget som har eksistert lengst i Nord-Trøndelag står nok «på Innerøya».

I dette stabburet på Lyngstad var det at Inderøens Forbrugsforening holdt hus fra 1870. Lagets første kunde var Tale Kaspersdatter Bye. Buret fungerte som butikk fram til 1877 da de flytta inn i egne lokaler på Nord-Lyngstad.

Under alle omstendigheter; folk i Inderøy samla seg til møte i juli 1870 og bestemte at det skulle stiftes en forbruksforening. En måned seinere ble forbruksforeningen formelt stiftet. Vedtekter ble fastlagt og bestyreren valgte man. Om laget ikke var det første i Nord-Trøndelag, så er det hevet over tvil at det er det eldst bestående Samvirkelaget i fylket.

Lærer Ole Braa var den som initierte «Inderøens Forbrugsforening», han ble også lagets bestyrer i de tre siste åra av det 19. århundre. I perioden 1900-1903 var han innvalgt på Stortinget for Venstre.

Trang fødsel

Det var lærer Ole Braa født 1843, som helt tilfeldig hadde kommet over en artikkel om veverne i Rochdale som startet egen innkjøpsforretning. Den var skrevet av høyesterettsassessor Ferdinand Roll i Folkevennen. 2. juli1870 møttes gode menn hos Johannes Oxaal for å drøfte opprettelsen av ei forbruksforening i Inderøy. Dette var fjerde gang det året at man hadde saken til diskusjon, men nå ble det gjort endelig vedtak om å sammenkalle til stiftelsesmøte. Som overstyre valgtes Gabriel G. Oxaal som formann og Andreas A. Lyngstad og Johannes J. By som styremedlemmer, med Nikolai S. Kjelvik og Peter Ulstad som suppleanter.

 
Lagets første bestyrer, Andreas M. Lyngstad sto godt planta bak disken fra 1870 til 1897.

Stiftelsesmøte

Onsdag 10. august 1870 var det sammenkalt til møte for å starte Inderøens Forbrugsforening hos Nikolai S. Kjelvik. 16 menn som alle betalte inn sin «Aktie» møtte og dertil hadde tre til tilsagt sin støtte. Møtet valgte Andreas Martinus Andersen Lyngstad til bestyrer. Han påla seg sjøl å skaffe hus til 10 spesiedaler året. Fram til nyåret skulle han stå for bestyrelsen med en lønn tilsvarende 10 spesiedaler året. Lærer Ole Braa sa seg villig til å være handelsbetjent og om det ble nødvendig kunne øvrige medlemmer også bistå.

Snar i snuinga

Dagen etter; 11. august reiste lærer Braa og bestyrer Lyngstad til Trondheim med 88 spesiedaler til å kjøpe inn varer for. Imidlertid lot ikke de throndhjæmske handelsborgere seg så lett overtale til å selge til den radikale forbruksforening. Etter to døgn fant de en som solgte dem hva de behøvde, og lastet så varene om bord i skipper Johannes J. Lyngstads jekt hjemmehørende i Inderøy. Vel i havn på Inderøya ble varene losset og kjørt opp til butikklokalet av de av lagsfolkene som rådde med hest og vogn. 15. august ble det løst handelsbrev og onsdag 17. august åpnet man for handel i egen butikk.

Lokal skepsis og motstand

I begynnelsen vakte forbruksforeningen en del motstand også lokalt, særlig fra handelsmann Muus på kommunesenteret Straumen. Han solgte en tid kaffe 13 øre billigere pr. kg til folk som bodde i området rundt forbruksforeningen.

 
Nils Muus, den etablerte handelsmannen på Strømmen likte ikke å få konkurranse fra noen, og kanskje helst ikke et kooperativt tiltak.
Foto: Ukjent

Framgang

På foreningens første generalforsamling, som ble avviklet på Søndre Lyngstad den 29. oktober 1870, vedtok man å ta opp et lån på 150 Spd. der alle medlemmene stilte seg som solidariske kausjonister. På neste generalforsamling; 16. januar 1871 var medlemstallet økt til 28 som til sammen hadde innskutt 145 Spd. Omsetningen økte jamt og trutt! De første årene leide forbruksforeningen lokaler på Søndre Lyngstad. I 1877 ble det bygd eget hus på leid grunn på nabogården Nordre Lyngstad. I 1897 ble så forbruksforeningen flyttet til Kjerknesvågen, der den fortsatt er i drift.

Sosiale tiltak i de første år

Allerede i 1871 bar foreningen kostnaden av arbeidet som førte til kjørbar vei over Skoftberget. I samfulle 10 år tok foreningen på seg utlegg med postbud mellom Lyngstad og Straumen to ganger i uka. Fra 1890 kostet man landpostbud i noen år inntil Kjerknesvågen fikk poståpneri i 1897. I 1893 betalte foreningen de 550 kronene det kostet for telefonanlegget fra Straumen til Lyngstad. (I 2009-kroner tilsvarer beløpet nær 33 700 kroner). «Kampen» for å få ett dampskipsanløp i uka vant man også; ved å la selskapet få gratis ekspedisjon. Og da Stenkjær Dampskibsselskab, som i 1900 fusjonerte og ble del av Indherreds Aktie-Dampskibsselskab hadde fått overlevert D/S «Stenkjær» i 1879 ble det to anløp per uke – både for inn- og utgående trafikk. (Respektive Steinkjer – Trondheim). 17. mai 1879 var det Inderøens Forbrugsforening som laga til den første festligholdelsen av dagen på Nordøy (Nordøy er sentrum i Kjerknesvågen). Festen ble avviklet på Sør-Lyngstad hvor man først diskuterte et politisk emne før det ble avholdt en liten seksa.

Radikal men ikke ultraradikal

Forslaget om å gi «myndige kvinder stemmeret inden aarsmøtet» ble – selvsagt – nedstemt. Dog ikke enstemmig, men med 19 stemmer. Så noen ultraradikale fantes det altså også i Inderøy anno 1883.

Forbrugerforeningens Bogsamling

På årsmøtet i 1889 ble det bevilget 50 kroner til opprettelse av et bibliotek. Da hadde man allerede i seks år lagt ut Kundgjørelsestidende og Dagsposten «til kundenes opplysning». Men nå ville man altså gå et steg videre. På de følgende års generalsforsamlinger og i forskjellige styremøter ser man at laget støtt og stadig fulgte opp – med årlige bevilgninger som varierte mellom 25 og 100 kroner. Folkeopplysningen ble altså tatt på alvor. Og dette fortsatte også etter at biblioteket fikk statlige bidrag opp i nyere tid.

Samfunnsengasjementet fortsetter

Kirknesvåg Dampsag og Høvl ble i 1917 gitt tillatelse til å bygge kai i tilknytningen til foreningens kai som i 1889 ble innkjøpt for 120 kroner. I 1920 sto nykaia ferdig med et toetasjers pakkhus. Året etter tegnet forbruksforeningen et lån på 4000 kroner til Inderøy elektrisitetsverk, og i 1922 fikk ungdomslaget tilskudd til sceneutstyr. Men da kundene ble misfornøyde med brødvarene i 1926 vedtok generalforsamlingen å tilskrive bakeren om at hvis han ikke skaffet konkurransedyktige varer, ble brød tatt fra annen baker! Så vi ser at selv om 1920-åra var harde, bar foreningen sut og omsorg for oppsitterne. 1930-åra ble også harde, kjøpeutbyttet holdt seg likevel på 3% mens renta på innskudd ble satt lik den i sparebanken.

I 1937 ble foreningen medlem av Felleskjøpet, som ga bøndene gunstig tilførsel av kraftfor og kunstgjødsel. Generalforsamlingen i 1941 satte ned kjøpeutbyttet fra styrets innstilling på 2 1/2 % til 2%, mens boksamlingen ble tildelt 100 kroner mot styrets forslag på 50 kroner. Fellesskapet gikk foran egeninteressen.

 
Ny-butikken i Kirknesvågen, slik den framsto i 1970. Legg merke til BPs bensinpumper.

Utvikling og utvidelse

På ekstraordinær generalforsamling i juni 1948 ble Inderøy Forbruksforening innmeldt i Norges Kooperative Landsforening med 51 mot 13 stemmer. Samme år gikk laget til innkjøp av eiendommen «Granly» med bakeri og maskiner for 34 500 kroner. Året etter fikk styret forelagt seg NKLs arkitektkontors tegninger for ominnredning av forretningen og et tilbygg av lagerskur. I august får styret fullmakt til å søke Inderøy Sparebank om et 1.prioritets pantelån på kr. 50 000,- . I 1950 ble baker Arvid Berdahl ansatt som foreningens baker. Samme året kom også tankanlegg for brenselsolje. Inderøy folkeakademi ble tildelt 60 kroner mens Forbrukerlagets boksamling fikk kr 157,13. Året etter fikk laget ekspedisjonen av Fylkesbilene i Nord-Trøndelag. Og i 1953 var det tid for et etterlengtet tiltak; fryseboksanlegget kom og dertil ble det også montert et eget kjøleanlegg sommeren 1954.

Høsten 1954 kunne bestyreren flytte inn i styrerboligen, tegnet av arkitekt John Aasum, Steinkjer.

Snarkjøp og ny brygge

Den nye tid krevde nye tiltak, og i 1962 foreslo styret at butikken ble ominnredet til «snarkjøp», og i 1965 sto stasen ferdig med ny lagerbygning i tillegg. Men nytt koster: 130 000 ble prisen denne gangen. En sein lørdagskveld i mars 1968 brant brygga. Det måtte bygges nytt, og da bygde man også nytt bakeri.

Bestyrere

  • Andreas M. Lyngstad 1879–1897
  • Ole Braa 1897–1900
  • John Snerting 1900–1907
  • Sivert Kjelvik 1907–1912
  • Dion Snerting 1913–1943
  • Johannes Aarfald 1943–1946
  • Hans Kirkhus 1946-1951
  • Arnt O. Basmo 1951–1958
  • Sivert Berg 1958–1967
  • Joralf Lidbom 1968 -


Referanser

Kilder og litteratur

  • Strugstad, G. R.:Sparbu og Egge Sparebank gjennem femti aar: 1873-1923, Stenkjær 1923