Intelligens

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Normalisert distribusjon av intelligens i en befolkning. 34,1 prosent har intelligenskvotient 100-115, 13,6 prosent har IK 115-130, 2,1 prosent har IK 130-145, og 0,1 har IK fra 145. Vel 50 prosent har IK fra 55 til 100. 68,2 prosent – sju av ti – har IK fra 85 til 115. 100 poeng er gjennomsnitt. I hver retning fra 100 regner man standardavvik à 15 poeng[1]

Intelligens (menneskelig intelligens) kan grunnleggende beskrives som evnen til å se årsaker, sammenhenger og virkninger på grunnlag av kunnskap og erfaring. Begrepet er mangesidig og omdiskutert. Det brukes i dagligtale om vett og forstand mer generelt. Innen vitenskapen (spesielt psykologi og pedagogikk) brukes det som et uttrykk for en egenskap, eller et sett av egenskaper, som antas å kunne måles individuelt og jamføres med andre personer eller grupper. Måleenheten er en «intelligenskvotient» (IQ), et tall som framkommer ved å behandle prestasjonene ved løsningen av et nærmere bestemt sett av oppgaver (intelligenstester). Som oftest blir vekten lagt på kognitive egenskaper (evne til å oppfatte og forstå hvordan ting er og hvordan problemer kan løses), og det er da dette som skal betegnes som intelligens. Andre vil inkludere også mer kreative og sosiale egenskaper, for eksempel empati (innlevelsesevne), og det er blitt utviklet begreper som «sosial intelligens» og «emosjonell intelligens», men sosiale og emosjonelle ferdigheter er stedbetingede.

Begrepsavklaring

Artikkelen behandler intelligens i et lokalhistorisk perspektiv, herunder tilhørende åndsstrømninger som har funnes til ulike tider, på ulike steder og i ulike grupper. Samtidig er det hensiktsmessig å avklare hva som ligger i begrepet intelligens. Store norske leksikon definerer intelligens som «menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter».[2]

Det finnes mange og til dels motstridende tilnærmelser til hva intelligens er. Romslig definisjon åpner både for bruk og misbruk av intelligens som vitenskapelig begrep. Det er ingen tvil om at vitenskapelige og kvasivitenskapelige intelligensmålinger gjennom tidene er blitt brukt og misbrukt til å konstatere forskjell i egenskaper hos for eksempel etniske grupper, ulike sosiale lag, by- og bygdebefolkning og så videre. Det har begrunnet sosiale rangeringer og diskriminering, og har ligget til grunn for samfunnsplanlegging og politikk på sentralt og lokalt plan. Antatt intelligensnivå hos forskjellige befolkningsgrupper har trolig også spilt inn i lokalhistoriske jamføringer av «stedegne» befolkninger på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Intelligens i akademia

Intelligens i politikk: rase og etnisitet

Politikere og byråkrater har benyttet intelligens som argumentasjon for å forskjellsbehandle innbyggere på etnokulturell basis. Blant annet var påstått lav intelligens et premiss for steriliseringspolitikken overfor romanifolk, noe som blant andre Johan Scharffenberg var talsmann for.[3] Litteraturproduksjon om romanifolks påståtte intelligensnivå omfatter blant annet artikler i Den norske legeforenings tidsskrift for praktisk medisin (bl.a. en utgave i 1934) og i tidsskriftet Barn og ungdom (bl.a. Kobro 1931).

Også overfor samer ble påstått lav intelligens benyttet til å rettferdiggjøre diskriminerende statspraksis.[trenger fotnote]

I en høringsuttalelse av 2009 betvilte Rørosbygdene skogeierlag at områdets sørsamer burde kunne ha samiske rettigheter, og viste til det at de største renbøndene i området angivelig hadde for høy intelligens til å være urbefolkning.[4] Uttalelsen ble senere rettet av laget, som hadde ment å uttrykke at renbøndene både i intelligens og teknologisk var likestilt med samtidig landbruk, hvorfor de etter lagets oppfatning ikke skulle trenge særrettigheter på bekostning av landbruk.[5] For øvrig skulle laget også tidligere ha kommet med liknende uttalelser. Saken kan forståes som eksemplarisk for hvordan eldre fordommer om samer hentes frem eller holdes ved like som følge av konflikt om naturressurser.

Intelligens i politikk: skole

Under arbeiderpartistaten var erkjennelsen av variasjon i intelligens samtidig en erkjennelse av at folk er forskjellige, og kom dermed i strid med Arbeiderpartiets uttalte ønske om likhet på alle samfunnsområder. Dette viste seg blant annet i Arbeiderpartiets skolepolitikk: for en offentlig enhetsskole som dyrket gjennomsnittselever, fantes det lite rom for høy intelligens. Elever med alminnelig og høy intelligens fikk samme undervisning, mens elever med lav intelligens kunne få tilpasset undervisning.[2]

Arbeiderpartiets sosialreformkomité har nå levert sin tredje innstilling[.] [...] Komiteen tar for seg klassesamfunnet og peker på at mange av våre samfunnsinstitusjoner er gjennomsyret av mekanismer som favoriserer den som kommer fra de høyere sosiale lag. [...] Kampen mot klassesamfunnet er fremdeles arbeiderbevegelsens viktigste oppgave, påpeker man i komiteen. [...] Komiteen peker på at utdanningssystemet bidrar til å opprettholde klassesamfunnet. Det er med på å skape nye skiller, avhengig av barnets intelligens og evner
Arbeiderbladet (29. mars 1971)

Samtidig var det hele et spørsmål om kapasitet: i et etterkrigssamfunn som fremdeles overveiende var ruralt og industrielt, var det grenser for hva slags kompetanse og ressurser som lot seg oppdrive.[trenger fotnote] Noen spesialpedagogisk kompetanse fantes det knapt utenfor storbyer.[trenger fotnote]

I en interpellasjonsdebatt i Stortinget ble det i 1982 drøftet at elevers regneferdigheter på ti år var blitt dårligere. I denne forbindelsen advarte Arbeiderpartiets Reiulf Steen mot å besvare nedgangen med «pugg og rendyrking av snever intelligens».[6]

Som reaksjon på at elever med høy intelligens har fått utilstrekkelig skoleopplæring, har man både fra faglig hold og fra interesseorganisasjoner også tatt til orde for tilpasset undervisning for slike elever.[2] Professor Martin Ystenes omtalte i 2003 høy IQ som «det forbudte talent», og mente at elever med høy intelligens ikke hadde noen rettigheter. [7] I 2007 ble Lykkelige barn stiftet: en forening som fremmer evnerike eller høyt begavede barns interesser.[8] Lykkelige barn eier i tillegg Nasjonalt kompetansesenter for evnerike barn, som ble stiftet i 2015.[9] Videre har Mensa Norge startet programmet Gifted Children Program.[10]

Under Erna Solbergs regjering satte Kunnskapsdepartementet i 2015 ned Jøsendalutvalget for å bidra til «langsiktig og mer helhetlig satsning for elever som presterer på høyt faglig nivå, elever som har spesielle talent og elever som har potensial til å nå de høyeste faglige nivåene».[11] Utvalget kom for øvrig frem til at 2-5 prosent av skoleelever har intelligenskvotient på minst 130.[12]

Ved Haugaland videregående skole innledet man 2000 et forsøk hvor man tidlig i skoleåret testet elever, før disse etter to uker ble fordelt på separate klasser ut fra intelligens, ferdigheter og ambisjoner.[13] Skolens assisterende rektor ønsket dermed å forlate det som han betegnet som gjennomsnittsundervisning. Jens Stoltenbergs første regjering ved Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet reagerte på prosjektet, som de mente var på kanten av opplæringslovens bestemmelser om at undervisning ikke skal innrettes etter faglig trinn, kjønn eller etnisitet.[14] Det samme gjorde Lærerforbundet.

Stiftelsen IMPIGRO søkte i 2015 om å opprette MentlQ-Olympus i Tønsberg: en friskole for inntil 150 høyt begavede elever på grunnskoletrinn. Mot rådmannens innstilling vedtok Tønsbergs bystyre med 20 mot 19 stemmer å godkjenne IMPIGROs søknad.[15] Senere gav Utdanningsdirektoratet avslag.[16] I denne og liknende saker ble det retoriske begrepet eliteskole benyttet av motstandere av skoler for høyt begavede elever. Høy intelligens er utfordrende for mange menneskers selvfølelse, idet noens høye intelligens nødvendigvis må bety at andres intelligens er lavere. I tillegg til et slikt politisk aspekt, har skoler for høyt begavede elever et økonomisk aspekt, idet friskoler i alminnelighet konkurrerer med offentlige skoler.

Foruten fagbøker finnes det avhandlingermasternivå og på doktornivå som handler om høyt begavede barn.[8]

Pedagogisk Forskningsinstitutt gjennomførte tidlig i 1970-årene en undersøkelse blant grunnskoleelever i «det sydlige Norge». Av 3.400 elever hadde 1.100 elever (en tredjedel) intelligenskvotient fra 100 til 115, hvorav 697 elever (62 prosent) ikke gikk videre til gymnas, mens 590 elever (under en femtedel) hadde intelligenskvotient fra 115, hvorav 173 (29 prosent) ikke gikk videre til gymnas.[17] Det formodes at 1.710 øvrige elever (en halvdel) hadde intelligenskvotient på inntil 100.

Intelligens i atferdsforskning

I flere grupper, blant andre i og ved Blindern, er intelligens gjenstand for drøftelse og forskning, og behandles så vel på filosofiske premisser som (neuro)psykologisk og biologisk. Herunder er intelligens gjerne en av flere variabler som inngår i atferdsforskning.

Etter flere tiår hvor sammenheng mellom gener og intelligens var et ømtålig tema som følge av befolkningsflertallets overgrep mot minoriteter som jøder, rom og homofile1900-tallet, har arvetilnærmelsen til menneskelig atferd på 2000-tallet vunnet ny oppslutning.[18] Således gav biolog Bjørn Grinde ut boken Genene – din indre guru, mens biologer Terje Bongard og Eivin Røskaft ved NTNU kom med boken Det biologiske mennesket.[18] I samme kontekst kan Harald Eias populariserte TV-program Hjernevask forståes. Ikke desto mindre møtes arvetilnærmelsen ofte med (emosjonelle) argumenter fra tilhengere av miljøtilnærmelsen.

Etter mange år med stor tro på miljøets evne til å forme menneskesinnet betraktes nå stadig mer av vår personlighet som ekko av vår biologiske arv. Det kommer til å kreve at fagfolk tar mer bevisst stilling til en del brune skygger fra forrige århundre. For nå forfektes stadig oftere synspunkter som dekker seg med klassisk sosialdarwinisme
Markus Lindholm (2012)[18]
Mange lesere vil kunne føle ubehag ved dette forslaget, som det er lett å se i relasjon til eugenikkbevegelsen på 30-tallet, og kanskje spesielt nazistenes medisinske og genetiske eksperimenter helt fram til slutten av 2. verdenskrig. Vi skal ikke argumentere videre langs denne linjen, men snarere forsøke å argumentere logisk og faglig mot Moens ideer. Vi skal altså ikke gå i den fallgruven som så mange lett vil gjøre i en slik sak, nemlig å henfalle til følelsesmessig argumentasjon
Kjetil K. Haugen, Knut P. Heen og Stål K. Bjørkly (2017)[19]

Intelligens i moralfilosofi

Utdypende artikkel: Transhumanisme

I visse åndsretninger som har fullkommen lykke (fravær av nød, vold med mer) som filosofisk ideal, og som med andre ord søker å avskaffe lidelser, er lav og alminnelig intelligens problematisk på grunn av lidelser som dette fører med seg. Blant annet skaper rasisme lidelser hos den som rammes av slik vold. Mennesker med høy intelligens i gjennomsnitt bedre mennesker. Som moralfilosof Ole Martin Moen har uttrykt det: «On average, people with a high IQ have better jobs, eat healthier, are less superstitious [overtroiske], and are less likely to be either violent or the victims of violence.» Derfor vil flere mennesker med høy intelligens gi en bedre verden, blant annet med mindre rasisme, er logikken.[20]

Mennesker med lav og alminnelig intelligens er på sin side i gjennomsnitt mer sosialt dysfunksjonelle (mindre samfunnsdyktige) enn mennesker med høy intelligens.[21] De er mer kriminelle, og ender herunder oftere i fengsel for asosial atferd som sjikane, voldtekt og drap.[22] De er mer irrasjonelle, og tar herunder oftere skadelige valg på områder som økonomi og helse.[trenger fotnote] De er mer uvitende, og viser herunder oftere hat og fordommer mot ting som er for fremmede eller for vanskelige, og føler seg herunder oftere krenket av informasjon som de ikke liker.[trenger fotnote] Med andre ord skaper de lidelse for andre, herunder for mennesker som uten forutgående provokasjon utsettes for rasistisk vold. Av noen oppfattes mennesker med lav og alminnelig intelligens derfor som en utfordring for samfunnet. Det finnes ulike svar på utfordringen. Noen, kanskje særlig transhumanister, ønsker å forbedre menneskers mentalitet og fysikk gjennom bruk av teknologi, for eksempel genredigerende teknologi. Dermed vil lav og alminnelig intelligens til slutt utryddes. Andre legger på sin side vekt på politiske eller sivile løsninger, for eksempel avvikling av offentlig velferd (jf. sosialdarwinisme) eller avtalerettslige ordninger for distribusjon av relevant genmaterial. Dermed vil høy intelligens på lengre sikt få litt større utbredelse enn i dag uten at lav og alminnelig intelligens nødvendigvis forsvinner.

Noen har således tatt til orde for at reproduksjon av mennesker med høy intelligens bør fremmes på bekostning av reproduksjon av mennesker med alminnelig og lav intelligens. Et slikt ordskifte ble innledet da Ole Martin Moen i 2016 publiserte kronikken «Bright New World» i tidsskriftet Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics. Der gikk Moen inn for å subsidiere kvinner som velger biologiske barnefedre med høy IQ.[23] Dermed kan man på forholdsvis kort tid frembringe flere «forskere, oppfinnere, entreprenører og aktive borgere», samtidig som kriminelle personer blir færre, mente Moen.[24] Forslaget ble i Norsk filosofisk tidsskrift imøtegått av Kjetil K. Haugen, Knut P. Heen og Stål K. Bjørkly med kronikken «Verdien av IQ [...]», som mente at uforutsigbarheten som diversifisert genbasseng representerer for menneskeutryddende bakterier, gir større risikospredning enn hvis mange mennesker har veldig likt genom.[19] Andre tilbakemeldinger var mindre saklige, blant andre påstanden om at Moens forslag var en «avskyelig idé».[20] Det hører for øvrig til fortellingen at Moen forsker på etisk betente spørsmål.

Sitater

Det er bekjendt, at Man i Christiania har forenet sig om at fejre Bogtrykkerkunstens Secularfest den 24de Juni. Her i Byen høres ikke det Ringeste ymtes om lignende Hensigter. Det forekommer os dog, at Christianssands Commune tæller saa megen Intelligens i sin Midte, at Man kunde vente, at der paa en eller anden Maade ogsaa her antydedes, at Man erkjender det Velsignelsesrige i hiin Opfindelse
Christianssands Contors Adresse-Efterretninger (12. juni 1840)
Trass i den nye partiformanns høye intelligens og eminente talegaver, mangler han evnen til nytenkning og omstilling. Svakheten ved gode hoder er at de ofte er upåvirkelige av omgivelsene. Dette har vært rent påfallende når det gjelder Willoch. Hans bedreviten og nærmest nedlatende smil overfor andres argumenter, er ofte direkte pinlig
Arbeiderbladet (29. april 1970) om Kåre Willoch

Personer med superintelligens

Følgende liste viser norske innbyggere som gjennom uavhengige kilder offentlig har tilkjennegitt intelligenskvotient på minimum 145.

Klasse Navn Kommune Kommentar Ref.
145-160 Finn Aaron Bruhaug Gjøvik kommune Triple Nine Society-medlem [25]
175-190 Glenn Alden Lyngdal kommune [26]
175-190 Ove Kåven Karasjok kommune Triple Nine Society-medlem [27]

Se også

Referanser

  1. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn SNL IQ
  2. 2,0 2,1 2,2 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn SNL intelligens
  3. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn SNL romanifolk
  4. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NRK 20090306
  5. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NRK 20090310
  6. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Nordisk Tidende 19820520
  7. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Forskningno 20031212
  8. 8,0 8,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn LykkeligeBarn omoss
  9. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NKEB hvaernkeb
  10. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Mensa GCP
  11. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Kunnskapsdept 20150921
  12. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Budstikka 20160611
  13. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn SA 20000803
  14. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn KR 20000803
  15. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn KR 20151117
  16. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn KR 20160418
  17. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn RA 19720201
  18. 18,0 18,1 18,2 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Morgenbladet 20120823
  19. 19,0 19,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NFT 2017 nr 52-4
  20. 20,0 20,1 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Morgenbladet 20160422
  21. Moen 2016:282.
  22. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn AP 20170328
  23. Moen 2016:283.
  24. Moen 2016:284.
  25. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NRK 20161021
  26. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn FLV 20141008
  27. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn NRK 20160801

Litteratur

Utgående lenker

Ukategorisert: Denne artikkelen bør kategoriseres i en egnet kategori.