Irak

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Irak er en republikk i Midt-Østen, med grenser til Syria i nordvest, Tyrkia i nord, Iran i øst, Kuwait i sør, Saudia-Arabia mot sørvest og Jordan mot vest. Landet har noen av verdens største olje- og gassforekomster, men rikdommen som kunne kommet fra dette har gang på gang gått tapt i kriger og politisk uro.

Geografi

Irak er for det meste dekka av ørken, og det er særlig langs elvene Tigris og Eufrat at man finner dyrkbart land. Tidligere var det sumpområder i sør, men disse ble drenert for å fordrive befolkninga der etter at de gjorde opprør mot Saddam Husseins regime i 1991. I det kurdiske området i nord er det fjellandskap.

Landet har ei kort kystlinje mot Persiabukta.

Historie

Oldtidsriket Mesopotamia lå i dagens Irak. Navnet Mesopotamia er gresk for 'mellom elvene', altså det fruktbare området mellom Eufrat og Tigris. Det attraktive området ble flere ganger overtatt av nye herskere, som persere og mongoler. I 634 ble området inntatt av arabere, og islam ble innført. Bagdad ble da sete for kalifatet, og dermed hovedsete for den islamske verden.

I 1534 tok det osmanske riket over, og Irak var del av dette helt til 1918. Da det osmanske riket gikk i oppløsning etter første verdenskrig gikk stormaktene inn og etablerte nye stater i Midt-Østen. Irak var en av disse, og landet ble først styrt som mandatområde av Storbritannia. I 1932 ble Irak så et selvstendig kongedømme med kong Feisal som statsoverhode. I 1958 gjennomførte militæret et kupp, og avskaffa monarkiet. Dette ble fulgt av nye kupp og kuppforsøk fram til 1968, da Baath-partiet fikk makta. Dette førte til et mer stabilt regime, men det åpna samtidig veien mot diktatur. Saddam Hussein kom til makta i 1979, og begynte raskt å bygge seg opp som diktator.

I 1980 brøt det ut krig mellom Irak og Iran. Striden sto om oljeressursene innerst i Persiabukta. Krigen var svært ødeleggende for begge land, og varte helt til 1988. I 1990 invaderte Irak den lille nabostaten Kuwait. Dette førte til at landet ble angrepet av en internasjonal koalisjon i den andre golfkrigen. Også denne krigen førte til store ødeleggelser. Kuwait ble frigjort, men Saddam Hussein ble sittende som diktator.

USA angrep i 2003 igjen Irak. Begrunnelsen var koblinger til terrorisme, og da spesielt angrepene mot USA 11. september 2001, samt at man mente at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. I ettertid viste det seg at Irak ikke hadde hatt noen ledende rolle i terroren, og at de ikke hadde masseødeleggelsesvåpen. Men resultatet av krigen var at Baath-partiet mista makta. Saddam Hussein ble dømt til døden av en irakisk domstol, og ble henretta i 2006. Amerikanske styrker okkuperte landet til 2010. Det ble innført en ny grunnlov, og det ble gjennomført valg til en nasjonalforsamling, som så utnevner presidenten. Presidentens oppgaver er for det meste seremonielle, ut over at han utnevner statsministeren.

Etter Baath-partiets fall tok sjiamuslimske grupper over makta, noe som førte til opprør blant sunnimuslimer fra 2013. I 2014 ble situasjonen enda verre da ISIS tok kontroll over store områder, inkludert storbyen Mosul. Igjen gikk vestlige land inn med militære styrker. Norge sendte militære instruktører, både til det irakiske forsvaret og til det kurdiske Peshmerga. I 2017 ble ISIS slått tilbake i Irak, og regjeringsstyrkene klarte å få kontroll over områdene igjen.

I 1991 tok kurdiske styrker kontroll over et område i nord. De kunne etter krigen i 2003 utvide dette ytterligere, og har oppnådd indre selvstyre i den irakiske delen av Kurdistan.

Befolkning

Med rundt 40 millioner innbyggere er Irak en av de mest folkerike statene i Midt-Østen. Det er også mer etnisk og kulturelt sammensatt enn de andre landene i regionen. Flertallet er arabere, men kurderne utgjør rundt en fjerdedel av befolkninga. Blant etniske minoriteter kan nevnes turkmenere, jesidier, shabaker og assyrere.

Et stort flertall av innbyggerne er muslimer. Blant araberne er det et lite flertall av sjiamuslimer, mens kurderne for det meste er sunnimuslimer; totalt sett er det nokså jevnt fordelt mellom de to hovedretningene.

Irak har svært gamle kristne menigheter. Under diktaturet kunne kristne forholdsvis trygt utøve sin religion, rett nok med strenge restriksjoner på misjonsarbeid. Etter Saddam Husseins fall ble situasjonen langt mer utrygg, og mange kristne valgte å forlate landet.

Jesidiene har sin egen religion - folkeslaget er i stor grad definert av tilhørigheten til denne - som har elementer av både jødedom, kristendom og islam. De har siden før første verdenskrig vært utsatt for hardt press for å konvertere til islam. Da ISIS tok kontroll over store deler av Irak ble jesidiene utsatt for brutal forfølgelse, og flere tusen ble drept eller tatt til fange og holdt som slaver.

Irak og Norge

Iraks ambassade i Oslo.
Foto: Roy Olsen (2004).

Både politisk og økonomisk har det vært lite samhandel mellom Norge og Irak. Irak har ambassade i Tidemands gate i Oslo. Norge hadde ambassade i Bagdad fram til 2002, men den ble da erstatta av et ambassadekontor på den norske ambassaden i Amman i Jordan. Norge deltar i den internasjonale innsatsen for å gjenoppbygge landet, inkludert de kurdiske områdene.

Under krigen i 1990–1991 deltok Norge med et kystvaktfartøy og et sanitetskompani. I 2003 sa Norge nei til å være med, men slutta seg til koalisjonen som bidro med å gjenoppbygge landet fra 2004; det ble da sendt et ingeniørkompani. Norge sendte intruktører og annet personell til Irak i 2015 for å bistå i kampen mot ISIS. Norske soldater har også tjenestegjort i UNIKOM, FNs observatørstyrke på grensa mellom Iran og Irak etter krigen 1980–1988.

Det var i 2021 bosatt 34 671 irakere i Norge. Av dem var 23 265 førstegenerasjons innvandrere, og 11 406 var norskfødte med irakiske foreldre. De fleste har kommet som flyktninger under krigene, eller som asylsøkere etter å ha drevet opposisjonsarbeid i Irak. En spesiell gruppe var kurdere fra Irak som kom mellom 1998 og 2000, og som fikk den spesielle statusen midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening (MUF). Håndteringa av disse sakene førte blant annet til at Manuela Ramin-Osmundsen måtte trekke seg som direktør i UDI.

Litteratur og kilder