Isdrift
Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring i Norge. Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem. Betydelige mengder is ble også eksportert til utlandet, blant annet til Storbritannia, Nederland og Spania.
Ved å pakke isen i halm eller sagflis og plassere den i godt isolerte bygninger, kalt ishus, var det mulig å ta vare på vinterens is gjennom hele sommeren, og man kunne frakte den på skip til utlandet. Dette ble en stor næring, og Norge var verdens største eksportør av is på slutten av 1800-tallet. I toppåret 1898 ble det eksportert omkring 500 000 tonn is. Produksjonen skjedde særlig langs kysten. Nesodden var den kommunen som hadde størst produksjon, med omkring 1000 mann i arbeid om vinteren. I 1900 ble det eksportert hele 95 000 tonn derfra, altså omkring en femtedel av all norsk iseksport.
I tillegg til at isdrifta ga inntekter og arbeidsmuligheter på land, ble den også lukrativ for skipsfarten. Det meste av isen ble transport på norsk kjøl. Verdien av iseksporten nådde opp mot en tredjedel av inntektene fra trelasthandelen, som var vår viktigste eksportindustri. Den største eksporthavna var Kristiania, mens andre særlig viktige ishavner var Drøbak, Kragerø, Larvik, Brevik, Porsgrunn og Drammen.
Etter hvert ble det vanligere å ha isskap, der man satte inn ei isblokk for å holde matvarer kalde. Først var det bedrifter som gikk til anskaffelse av slike, men særlig i byene ble det også vanlig i private hjem. I en del byer kunne man abonnere på is, slik at man fikk en ukentlig leveranse av ei blokk som passa rett inn i isskapet. På landsbygda ble det en del steder anlagt felles kjølerom.
Det ble først i 1950 lagt inn et eget punkt i isdrift i Statistisk sentralbyrås tall. Det var i siste liten, for nettopp på det tidspunktet begynte det å gå nedover som følge av teknologiske framskritt. Kjøleskap og frysebokser begynte å bli tilgjengelige for stadig flere, og dermed var det ikke lenger behov for is i så store mengder. Oslo Ismagasin drev som et av de siste firmaene på fram til 1968.
Isdammer
Den første isskjæringa skjedde gjerne i naturlige vann, men man begynte raskt å anlegge egne isdammer for å kunne kontrollere vannivået og dermed sikre en stabil produksjon. De fleste isdammer ble anlagt nær kysten. I tilknytning til dammene var det ishus og lange renner der man sendte isblokker ned til lageret.
Etter at isdriften tok slutt har mange av dammene begynt å gro igjen, og de har dermed fått preg av å være naturlige tjern. Ofte kan man finne avslørende spor i terrenget i form av anlegg for å regulere vannstanden.