Ishus eller isbu er lager som ble bygget for naturisen som ble utvirket under isdriften på siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Sentral i utviklingen av ishusene var Johan Martin Dahll (1830–1877) i Kragerø som eksperimenterte med ulike former for lagring av is om sommeren, blant annet i sprengte grotter i fjellet.

Isbua på Underøy
Foto: Rolf Steinar Bergli (2016).

Bakgrunn

Det var både produsentene av isen, men også større mottakere som for eksempel butikker og meierier som hadde behov for slike lagre, og større gårder kunne ha isproduksjon til eget bruk med tilhørende eget ishus. De kunne også være plassert ved utskipningshavnene, og kunne i mange år være tydelige innslag i fjordlandskapet da de var ofte store, og lå gjerne fem-seks sammen med gavlene ut mot sjøen. For eksportører gjorde ishusene at det kunne spre utskipningen utover sommeren.

Konstruksjoner

 
Ishus på Tveten gård i Oslo
Foto: Vidar Iversen (2009).

Ishusene var egne, isolerte bygninger for oppbevaring av isblokkene som vanligvis var på terninger på 60 x 60 x 60 cm gjennom hele sommeren og den følgende høsten. Husene var gjerne isolert med doble vegger, gulv og tak, og med sagflis, halm eller sand som isolasjonsmateriale i mellomrommene. Også inne i ishuset kunne blokkene ligge pakket med treflis.

Ishusene hadde ofte dører i ulike høyder, såkalte «stiffer» som isrenna kunne gå inn. Stuerne i ishusene hadde ishaker i jern og skulle blokkene opp i høyden, ble de dratt opp langs slisser eller i en kisterenne ved hjelp av kistekroker. Å legge det øverste laget ble kalt «å kiste».

Isblokkene ble stablet i ishuset og kunne holde stabil, kald temperatur gjennom hele den varme årstiden.

Kilder og litteratur