Israel

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 15. jan. 2018 kl. 14:46 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Israels ambassade i Parkveien i Oslo.
Foto: Olve Utne (2010).

Israel er en republikk i Midtøsten, med grenser til Libanon i nord, Syria i nordøst, Vestbredden (palestinsk selvstyreområde) i øst, Jordan i sørøst, Egypt i vest og Gazastripen (palestinsk selvstyreområde) i sørvest. Mot vest ligger Middelhavet, og mot sør Akababukta.

Historie

Som nasjon er Israel kjent fra oldtida som jødenes hjemland. Navnet Israel kommer fra Bibelen, og kan bety «Gud rår», «Han som har kjempet med Gud» eller «Han som er reddet av Gud». Jakob fikk navnet Israel etter å ha kjempet med Gud - landets navn er også brukt som mannsnavn.

Den moderne staten Israel ble oppretta så sent som i 1948. Fra 1880-åra foregikk det organisert jødisk innvandring til Palestina, som etter hvert ble et mandatområde under britisk kontroll. En kombinasjon av væpna frigjøringskamp og internasjonalt press for å få oppretta et jødisk hjemland i kjølvannet av holocaust førte til at det ble vedtatt en delingsplan for området, med en jødisk og en arabisk stat. Dette førte til en langvarig konflikt, som fremdeles ikke har funnet sin løsning.

Allerede i 1948 ble Israel angrepet av nabolandene, og det var nye kriger i 1956, 1967 og 1973. Seksdagerskrigen i 1967 førte til at Israel okkuperte Gaza, Golanhøydene, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Sinai. I 1978 invaderte Israel Libanon for å presse ut palestinske geriljatyrker fra grenseområdet, og i 1982 gjentok dette seg.

FN gikk inn i konflikten for å overvåke en våpenhvile i 1949, men noen fredsavtale med naboland kom ikke på plass før freden med Egypt i 1979 og med Jordan i 1994. Syria og Israel har fortsatt ikke klart å forhandle fram noen fredsavtale, kun en usikker våpenhvile. Som følge av den utrygge situasjonen har Israel en svært sterkt forsvarsmakt, og de har også utvikla atomvåpen.

I 1990-åra førte Oslo-prosessen, der det ble holdt hemmelige møter mellom Israel og den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO i Norge, til at det ble undertegna en avtale om gjensidig anerkjennelse. Dermed åpna det seg en mulighet for å avslutte okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, og opprettelse av et palestinsk selvstyreområde. PLOs leder Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og Israels utenriksminister Shimon Peres fikk i 1994 Nobels fredspris for sin innsats i fredsprosessen. Men allerede mot slutten av 1990-åra ble Oslo-prosessen avskrevet. En av årsakene til dette var at Hamas overtok makta i de palestinske områdene, og gikk bort fra PLO tilnærmingspolitikk. Det har siden pågått forhandlinger, men til tross for at det flere ganger har vært framskritt i disse har det en rekke ganger brutt ut væpna kamper.

Det har vært stort engasjement rundt Israel-Palestina-konflikten i Norge. Blant de viktigste organisasjonen som arbeider med dette er Med Israel for fred (MIFF) og Palestinakomiteen.

Geografi

Israel er et lite land, med et landareal på bare 21 640 km² – altså mindre enn Troms fylke. Det er tett befolka: 379,65 innbyggere per km² mot bare 17,3 i Norge (2014).

Landet ligger i den subtropiske klimasonen. Mot Middelhavet finner man fruktbare kystsletter, mot Vestbredden er det høyereliggende områder og mot Jordan en senkning som inngår i Riftdalen. I sør ligger Negev-ørkenen.

Befolkning

Israel har en sammensatt befolkning. Per 2017 var det drøyt 8,6 millioner innbyggere. Av disse var nær 6,5 millioner jøder (74,4 &). Det bodde på samme tid 1,8 millioner arabere i landet (20,8 %), mens 388 000 klassifiseres som «andre» (4,5 %).

Den jødiske befolkninga i Israel utgjør omkring 43 % av det totale antal jøder i verden. Omkring 44 % av de israelske jødene omtaler seg selv som sekulære; de er altså av jødisk herkomst, men praktiserer ikke religionen. I den andre andren av spekteret er det omkring 9%nbsp;% som definerer seg som ultraortodokse.

Rundt 75 % av den jødiske befolkninga i 2017 var født i Israel, såkalt sabra. Da landet ble uavhengig i 1948 var det bare rundt 35 av den jødiske befolkninga som var sabraer. I nyere tid har det særlig vært stor innvandring fra det tidligere Sovjetunionen. Jøder som innvandrer til Israel har automatisk rett til permanent oppholdstillatelse, og kan svært raskt få statsborgerskap.

Språk

De to offisielle språkene er hebraisk og arabisk. Jiddisch er også utbredt, spesielt blant ultraortodokse jøder.

Religion

Som nevnt er nær 75&%nbsp;% av befolkninga jøder, hvorav noe over halvparten regner seg som praktiserende. Formelt er Israel en sekulær stat, men jødisk lov (halaka) gjelder på noen områder. Dette gjelder blant annet familierett. Ekteskapsinngåelser og skilsmisser mellom jøder er underlagt Overrabbinatet. Sabbaten og jødiske helligdager er røde dager i kalenderen. Det er flere religiøse partier i israelsk politikk, og de har gjentatte ganger havna i vippeposisjoner og dermed fått betydelig innflytelse.

Omkring 15 % er musliner, med sunni som største retning.

Rundt 2 % er kristne, fordelt på ulike kirkesamfunn. Mange kirkesamfunn har en permanent tilstedeværelse i landet, og det er mange kristne pilegrimer som reiser dit.

Omkring 1,6nbsp; av befolkninga er drusere.

Politikk

Israel er et parlamentarisk demokrati. Presidenten har for det meste seremonielle oppgaver, mens statsministerembetet står sterkt. Presidenten velges av nasjonalforsamlinga Knesset.

Det finnes ikke en samla, formell grunnlov. I stedet styres landet etter konstitusjonelle lover kombinert med sedvane, ikke ulikt det britiske systemet.

Landet definerer selv Jerusalem som sin hovedstad, men dette er ikke internasjonalt anerkjent. Årsaken er at i delingsplanen for området, er Jerusalem ikke en rent israelsk by; Øst-Jerusalem var ment å være en del av det palestinske området. De fleste land har sine ambassader i Tel Aviv.

Representantene i nasjonalforamlinga Knesset velges for fire år av gangen, men en rekke ganger har forsamlinga blitt oppløst før tida ved at nyvalg blir utskrevet.

Michael Melchior, som gjennom mange år var rabbiner i Oslo, har sittet i Knesset i flere perioder, og han var vært statsråd og visestatsråd flere ganger.

Økonomi

I 1948 og de påfølgende åra fikk Israel sårt tiltrengte bidrag gjennom krigsskadeerstatninger fra Vest-Tyskland. Landet har begrensa naturressurser, og vanskelige forhold for landbruk på grunn av vannmangel. Det ble tidlig bygd ut et moderne landbruk, med store investeringer i vanningsanlegg. Teknologisk industri står sterkt i landet. Forsvarsindustrien står naturlig nok også sterkt, og har vært en pådriver for annen industri.

Israel mottar økonomisk bistand fra USA for å kunne opprettholde sitt sterke forsvar.

Utdanning og kultur

Landet har tolv års obligatorisk skolegang, med start ved seks års alder.

Etter videregående skole må alle avtjene verneplikt før de kan begynne på høyere utdanning. Vernepliktstida er på tre år for menn og to år for kvinner. Landet har flere universiteter.

Forhold til Norge

Norge var et av de første landene som anerkjente Israel som selvstendig stat, og støtten til landet sto sterkt både blant kristne og i arbeiderbevegelsen. Norge bidro også til oppbygging av det israelske forsvaret, blant annet ved eksport av tungtvann til atomprogrammet og salg av marinefartøy.

Særlig etter invasjonen av Libanon i 1982 har det vært en tiltagende kritikk av Israel fra norsk side. Norge deltok i FN-operasjonen i Libanon, UNIFIL, fra 1978 til 1998. Norsk opinion er delt i spørsmålet om Israel, og store deler av venstresida fikk i 1970- og 1980-åra et stadig mer anstrengt forhold til landet. Mens mange på venstresida i de første tiårene etter 1948 reiste på kibbutz (kollektiver) i Israel, retta de etter hvert blikket mot palestinerne. Konflikten i Libanon og i de palestinske områdene førte etter hvert blant annet til at det kom krav om boikott av israelske varer. Enkelte kommuner og organisasjoner har innført slik boikott. Det er blant annet betydelig import av landbruksprodukter fra Israel til Norge.

Som nevnt var Norge en sentral deltaker i Oslo-prosessen i 1990-åra, som førte fram til en avtale mellom PLO og Israel. Norske myndigheter mottok både ros og ris for sin rolle, og i ettertid vet vi at denne fredsprosessen stranda.

Israel har ambassade i Parkveien i Oslo, mens Norge har ambassade i Tel Avis, generalkonsulater i Tel Aviv og Haifa og konsulat i Eilat.

Det bor omkring 1850 personer med tilknytning til Israel i Norge (2017).

Litteratur og kilder