Ivar Grande
Ivar Grande (født 28. april 1911 i Vikna, død 11. desember 1944 i Ålesund) var politimann og under andre verdenskrig var han medlem av og nestkommanderende i Sonderabteilung Lola fra mai 1942 til han ble likvidert i Ålesund av hjemmefronten 11. desember 1944.
Bakgrunn
Ivar Grande var sønn av gårdbruker Olaf Grande og Magda Grande (født 17. mai 1888), og hadde søsknene Erna og Rolf. Han tok examen artium, handelsskole, befalskolen for Feltartilleriet og Statens Politiskole. Han ble fra årsskiltet 1936–1937 ansatt som konstabel ved ordenspolitiet i Trondheim.
Han var idrettsmann og hadde tillitsverv i idrettsbevegelsen, både i Sportsklubben Freidig og i idrettskretsen, Han er omtalt som en sympatisk og svært populær person.
Før samarbeidet med Rinnan
Grande ble medlem av Nasjonal Samling 28. desember 1940, og også ansatt som konstabel i Statspolitiet da dette ble opprettet 1. juni 1941.
Det er ikke kjent når han innledet et forhold til Kitty Lorange, men det kan ikke ha vært så lenge etter at han dro til Østfronten som frontkjemper i Den norske legion på i juni 1941. Forholdet ble avslørt i august da hans svigerfar ville informere Grande om at han hadde fått sin andre sønn, og ringte Grande som var på tjenestereise til Levanger og fikk opplyst fra hotellet at «herr og fru Grande» nettopp hadde reist med toget til Trondheim. Svigerfaren troppet da opp ved ankomst og møtte de begge to, en helt angerfri Grande. Grande ble da skilt fra sin hustru Else på grunn av forholdet til Lorange. Ved årsskiftet flyttet Grande til Innherredsveien 125 hvor han leide et rom hos Kitty Loranges mor, Olga Marie Sørensen.
Samme høst ble Grensepolitiet opprettet som en ny enhet innen Statspolitiet og Grande fikk ansvaret for å bygge opp avdelingen med ansvaret for grenseområdene i Verdal, Meråker og Tydal, og med kontor i Stjørdalshalsen. Det ble snart misnøye med Grande, blant annet fordi han valgte å bli boende i Trondheim, og var slik lite stil stede, og ved flere anledninger kom det fram at han hadde med seg Kitty Lorange i bilen på oppdrag, blant annet på en flere dager lang inspeksjonsreise i Verdal, da de begge var gift på annet hold og hun ikke hadde noen formell tilknytning til Grensepolitiet.
Han ble innkalt til samtaler i Politidepartementet og det provoserte ledelsen at han tok med seg elskerinnen dit også. Dette var nok sterkt medvirkende til at han ble suspendert 13. mars 1942 fram til saken var avgjot. Grande protesterte sterkt mot beskyldningene, men ble avskjediget fra Statspolitiet 28. mars på grunn av «slapphet i tjenesten og vist Dem uverdig til eller nedbrutt den aktelse eller tillit stillingen krever». Grande protesterte på avskjeden, og dette kan var en årsak til at det tyske Sicherheitsdienst undersøkte mulighetene for at han kunne settes til agentoppgaver i stedet. Han ble foreslått som nestkommanderende for Henry Rinnan, et forslag Rinnan aksepterte.
Sonderabteilung Lola
Utdypende artikkel: Sonderabteilung Lola
Den høye, blonde, atletiske og velutdannede Ivar Grande framsto som Henry Rinnans rake motsetning. Ikraft av sin bakgrunn og personlige egenskaper utfylte han den impulsive, og selvlærte sjefen som hans nestkommanderende. Der er derfor stor grunn til å anta at gruppen ikke hadde blitt så effektiv uten Grandes deltakelse.
Hans gode sosiale evner og framtreden gjorde ham til å ble en effektiv provokatør som fikk tillit hoos dem av infiltrerte. Han ga seg ut for å være motstandsmann, og fordi han hadde et tiltalende utseende og et vennlig vesen, var han en person som folk lett betrodde seg til. Gradvis infiltrerte han mange forskjellige motstandsgrupper. I Trondheim tildelte tyskerne ham og Kitty familien Sørlis hus, der faren og en av sønnene satt fengslet og utsatt for grov tortur, mens to andre sønner, Odd Sørli og Kjell Sørli, var aktive motstandsmenn.
Da gruppen fra februar 1943 tok ibruk såkalte «skjerpte avhør», kodeord for tortur, var også Grande sentral og særlig aktiv.
Fram til sommeren 1944 var Grande Rinnans nærmeste medarbeider, men ulikhetene dem imellom gjorde at det gradvis utviklet seg til konflikt. Det ble en opposisjon innen gruppen hvor Grande skal ha vært sentral. I august 1944 forsøkte de tyske oppdragsgiverne å lese denne ved å omstasjonere Grande til Ålesund for å bygge opp en tilsvarende organisasjon der.
Han giftet seg 3. august sammen år med Kitty Grande i Nidarosdomen og de flyttet ikke lenge etter til Ålesund.
Likvideringen
Utdypende artikkel: Likvideringer under andre verdenskrig
En årsak til at Grande ble overført til nettopp Ålesund var at motstandsbevegelsen her var under vekst etter de tidligere anslagene mot Nordsjøfarten til De britiske øyer fra Ålesund og de tyske sikkerhetsmyndighetene opprulling av denne. Da Grande kom til byen, satte han igang en større infiltering av motstandsvirksomheten. Dette ble fanget opp av aktørene og det gikk stadig meldinger til den norske legasjonen i Stockholm da man fryktet snarlige arrestasjoner.
I oktober gikk det derfor en forespørsel fra legasjonen til britisk etterretning med forespørsel om likvidering av Grande. Også milotgs ledelse tok dette opp med London. Via en radiosender på Bjørgeholmen på Ellingsøy kom det ordre om at Grande måtte likvideres.
På grunn av tidligere likvideringsforsøk mot folk tilknyttet «Rinnanbanden» tok imidlertid Grande sine forholdsregler. Han gikk blant annet en ryggsekk med en jernplate i, slik at han måtte eventuelt skytes forfra. Han ble også på diskret avstand fulge av noen av sine folk som sikkerhetsvakter, skiftet stadig antrekk og skiftet stadig reiseruter i sitt daglige virke. Det ble gjennommført seks mislykkede likvideringsforsøk mot ham.
I det sjuende likvideringsforsøket ble han skutt da han syklet hjem fra kontoret til sin bolig. Han ble skutt like etter bebyggelsen ved Kolvikbakken med to salver fra en stengun med lyddemper fra en varebil som passerte han mens han syklet. I varebilen, som var stjålet og hadde knottgenerator var det foruten skytteren, en sjåfør og en sikringsmann. Den første salven var stor og ble skutt fra et åpent sidevindu i varebilen, den andre etter at bilen hadde stoppet. Det lyktes imidlertid ikke for motstandsmennene å få med Grandes papirer, blant annet fordi det begynte å komme folk til stedet. Bilen ble kjørt til et ubebodd sted, forlatt og de tre kom seg hver for seg tilbake til byen. Samme kveld meldte radiosenderen på Bjørgeholmen likvideringen til London.
Grande ble funnet av en forbipasserende buss fra distriktet hvor sjåførene antok at han hadde blitt utsatt for en trafikkulykke og kjøpte den døde Grande til sykehuset i Ålesund. Her ble han tatt imot av en lege tilhørende motstandsbevegelsen og som fant hans notatbok og sikret seg denne før han varslet politiet. Politets arbeide ble også forsinket fordi det var meldt inn som en trafikkulykke og ikke som et drap på en av sikkerhetstjenesten menn. Etter en del forvirring ble det slått fast at Grande var skutt og SD koblet inn i saken. Også Rinnan kom til Ålesund for å finne ut hva som hadde skjedd, men siden det ikke var etterlatt noen spor, ble det antatt at drapet var utført av engelske commandosoldater.
Legen fikk sendt notatboken som var full av verdifulle opplysninger til London. I månedsrapporten fra Special Operations Executive ble det slått fast at motstandsbevegelsen fikk stor hjelp at at Grande ble likvidert, og at angivervirksomheten fra området opphørte.
Kilder
- Lind, Idar: Kvinnene i Rinnanbanden, Det Norske Samlaget 2011, ISBN 978-82-521-7515-8
- Veum, Eirik. Nådeløse nordmenn. [3] : Gestapo : 1940-1945. Utg. Kagge. 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Idar Lind: Ivar Grande på rinnanbanden.no
- Moland, Arnfinn: Over grensen? – Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945. Utg. Orion. Oslo. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Ivar Grande i Historisk befolkningsregister.