Ivo Caprino

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 11. okt. 2017 kl. 00:31 av Stigrp (samtale | bidrag) (pirk)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ivo Caprino fotografert i 1964.
Foto: Johan Brun/Norsk Folkemuseum.

Ivo Caprino (født 17. februar 1920 i Kristiania, død 8. februar 2001) var animasjonskunstner, filmprodusent og regissør, mest kjent for sine dukke- og eventyrfilmer, særlig for langfilmen Flåklypa Grand Prix (1975), basert på Kjell Aukrusts fortellinger.

Familie

Ivo Caprino var sønn av den italienske møbelsnekkeren Mario Caprino (1881–1959) og tegner og modellør Ingeborg Gude (1890–1963), som var barnebarn av maleren Hans Gude. Foreldrene ble skilt, og moren giftet seg igjen med kunstneren Bernhard Folkestad (1879-1933) i 1928. Ivo Caprino ble gift i 1942 med skuespiller Liv Helen Bredal (1919-2011). Han var far til blant andre filmregissøren og produsenten Remo Caprino (f. 1944), som etterfulgte ham.

Liv og virke

Ivo Caprino og fotgjenger Gudleik Knotten foran Il Tempo Gigante. Knotten nylig påkjørt på Ramstadsletta.
Foto: Ukjent / Budstikka

Ivo Caprino bodde hele livet på Snarøya i Bærum, etter at faren i 1921 kjøpte Snarøya gård. Her bygde han senere sitt filmstudio, som sønnen Remo overtok etter hans død (Caprino Studios, Mario Caprinos vei 3).

I 1942 begynte Caprino i farens møbelverksted, etter å ha avbrutt et arkitektstudium. Han arbeidet her til 1952. Som animasjonskunstner debuterte Caprino i 1948 med dukkefilmen Tim og Tøffe. Gjennombruddet kom med filmen Veslefrikk med fela, som vant førstepris som beste barnefilm ved festivalen i Venezia i 1952.

I 1954 og 1955 kom henholdsvis Karius og Bakus og Klatremus i knipe, basert på Thorbjørn Egners fortellinger. Mellom 1961 og 1966 lagde han flere kortfilmer med handling fra Asbjørnsen og Moes innsamlede eventyr; Askeladden og de gode hjelperne, Reveenka, Sjuende far i huset og Gutten som kappåt med trollet. De fleste av dukkene var modellerte av Ingeborg Gude.

Caprinos dukkefilmer baserte seg på et patentert system som gjorde det mulig å bevege figurene kontinuerlig foran kameraet.

Som langfilmregissør debuterte Caprino i 1959 med familiefilmen Ugler i mosen, som var en realfilm med innslag av dukkefigurer. Som hans hovedverk regnes den helaftens amimasjonsfilmen Flåklypa Grand Prix fra 1975, basert på Kjell Aukrusts fortellinger.

Gjennom karrieren lagde Caprino også en rekke reklamefilmer, informasjons- og dokumentasfilmer, som var med på å finansiere amimasjonsstudioet på Snarøya, der Bjarne Sandemose (1924-2013), sønn av forfatteren Aksel Sandemose, og sønnen Remo, var sentrale medhjelpere.

Caprino utviklet også en såkalt supervideograf, et system som gjør det mulig med panoramaopptak via fem synkroniserte videokameraer, der filmen vises på et lerret som er buet over 225 grader, delt opp i felter.

Ettermæle

Mal:Thumb høyre I forbindelse med Ivo Caprinos 80-årsdag, skrev Per Haddal i Aftenposten 17. februar 2000 blant annet:

Tross navnet, som han arvet fra sin innvandrende far, er Caprino norsk som noen. Og hele livet har han holdt til på Snarøya gamle hovedgård, hvor atelieret fortsatt er i hyppig bruk, nå med det aller nyeste i digitalt utstyr. Klippebordet er for lengst satt bort. Det har alltid stått et vær av eventyr om Caprino. Og det skyldes ikke bare at han er oldebarn av maleren og eventyrillustratøren Hans Gude, men også fordi han har gått sine egne veier når det gjelder å viderebringe den norske eventyrarven. … Men det er først og fremst “Flåklypa Grand Prix” som er Caprinos mesterverk, kanskje den beste norske filmen gjennom tidene. Her forenes Kjell Aukrusts bygdebarokke humor i halv eventyrstil med Caprinos raffinerte føring av marionettene, og med evig medhjelper Bjarne Sandemoses løsninger på tekniske utfordringer. Bedre kan det knapt gjøres.

Ivo Caprino mottok en rekke priser, blant annet Filmkritikerprisen i 1956, Aamotstatuetten for fremragende innsats i norsk film i 1967, Teskjekjerringprisen i 1991 og Amandakomiteens ærespris i 1995. Han ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1989.

Ivo Caprino ble bisatt fra Haslum krematorium i hjemkommunen Bærum 17. februar 2001, men er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo sammen med faren Mario og kona Liv Helen.

Kilder og referanser