Jødeparagrafen
Jødeparagrafen var en bestemmelse i Grunnloven av 1814 som forbød jøders, jesuitters og munkers adgang til riket. Bestemmelsen var nedfelt i Grunnlovens andre paragraf, og ble stående i sin helhet til 1851. Den siste delen av paragrafen, forbudet mot jesuitter, ble ikke opphevet før i 1956. Paragrafen lød:
«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
Når det står at jøder «ere fremdeles udelukkede» viser dette til bestemmelsen i Christian Vs Norske Lov av 1687 om at jøder måtte ha kongelig leidebrev for å oppholde seg i Norge. I den nye bestemmelsen var det ingen åpning for bruk av leidebrev, og jøder som kom til Norge risikerte arrestasjon og deportasjon. I noen tilfeller ble de også bøtelagt.
Religiøs ensretting eller rasisme?
Den vanlige betegnelsen «jødeparagrafen» er godt begrunnet på tross av at paragrafen egentlig dreide seg om den norske statens forhold til religionen generelt, og medførte diskriminering også mot andre grupperinger enn jødene. Forbudet mot jøder var det som hadde størst rekkevidde sett i historisk perspektiv. Utestengningen av jesuitter og munkeordener hadde til sammenligning begrensede praktiske konsekvenser. Det er også en viktig prinsipiell forskjell mellom bestemmelsene om jesuitter og munker på den ene siden og den om jødene på den andre. Det førstnevnte rettet seg mot det en mente kunne være undergravende organisasjoner, og ville i tilfelle ramme personer som hadde inntatt bevisste ideologiske standpunkter og tatt konsekvensen av dette ved et målrettet organisasjonsarbeid. Jødeforbudet må derimot tolkes i en etnisk forståelsesramme. Det gjaldt diskriminering av det som i tiden var forstått som et folk. Det rammet barn og voksne, kvinner og menn, uten hensyn til faktisk virksomhet og individuelle standpunkter. Jødeforbudet var i sitt vesen rasistisk.
Paragrafen blir innført
Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet, som fikk størst direkte innflytelse på den ferdige grunnloven, inneholdt ingen bestemmelser om jøder. I andre bevarte grunnlovsutkast finnes det imidlertid tydelige, til dels utførlig begrunnede, forslag til forbud mot jøder. Det gjaldt forslagene fra henholdsvis Nicolai Wergeland, Lauritz Weidemann og Peter Elieson (som sjøl ikke var medlem av riksforsamlinga).
I Konstitusjonskomitéens 11 grunnsetninger, lagt fram til debatt i forsamlingen den 16. april, var jødeforbudet kommet med i den 8. setning som ellers hjemlet utstrakt religionsfrihet: «Den evangelisk-lutherske Religion bør forblive Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse, dog ere Jøder fremdels udelukkede fra Adgang til Riget.» I konstitusjonskomiteen satt markante både motstandere og tilhengere av forbudet mot jøder. Prost Midelfart var den som sterkest understreket det intolerante og inhumane i jødeforbudet. Blant mer eller mindre klare motstandere av forbudet kan i tillegg iallfall følgende dokumenteres: Wedel Jarlsberg, Jonas Rein og prost Hount. Følgende komitemedlemmer kan dokumenters å ha talt for å utelukke jødene: Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Hans Jacob Grøgaard.
Debatten om jødeparagrafen den 16. april skal ha blitt brått avsluttet og avgjort ved vedtak om forbud ved at Teis Lundegaard reiste seg og ropte ut: «Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!», og i den perplekse forsamlingen hadde flertallet spontant reist seg og avgjort saken. Episoden er imidlertid blitt trukket i tvil, blant annet av Jacob Aall i hans erindringer.
På grunnlag av debatten om grunnsetningene utarbeidet så konstitusjonskomiteen et første utkast til grunnlov. Der var jødeforbudet av en eller annen grunn falt ut av religionsparagrafen (§25 i det første utkastet). Men det var tatt inn igjen i det reviderte forslaget som ble debattert den 4. mai. Religionsparagrafen, som nå var plassert som paragraf 2, lød i forslaget som følger: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. Alle Religions-Secter tilstædes fri Religions Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Her grep Wilhelm Frimann Koren Christie inn på avgjørende vis ved å få gjennomslag for en innsnevring av religionsfriheten til å gjelde utelukkende kristne trossamfunn. Av hittil uforklarte grunner har imidlertid hans setning Alle Christelige Religions-Sectyer tilstedes frie Religions Øvelse falt ut i den endelige grunnlovsredigeringen, slik at formuleringen ble som sitert i begynnelsen av denne artikkelen.
Argumentasjonen
Oppheving
Da jødeparagrafen ble tatt opp på nytt i 1840, med Henrik Wergeland som fremste talsmann for å fjerne den, måtte flere av dem som hadde vært med på Eidsvoll på nytt ta standpunkt. Flere hadde skiftet mening. Det gjaldt for eksempel Gustav Peter Blom, som hadde stemt for forbudet på Eidsvoll, men som nå gikk inn for å oppheve det. Også Nicolai Wergeland skal ha forandret mening. Men iallfall to av dem som hadde stemt for jødeforbudet i 1814, holdt fast ved sitt standpunkt i 1840-åra, Teis Lundegaard og stattholder Severin Løvenskiold. «Især sistnevnet viste ved flere anledninger i hvor høy grad han var imot å gi jødene adgang til landet,» skriver Oskar Mendelsohn om dette.
Henrik Wergeland hadde tidlig begynt å engasjere seg i arbeidet for å fjerne forbudet. Han hadde tidligere, som så mange andre nordmenn, gitt uttrykk for jødefiendtlige holdninger tidligere, men fra 1830 endret denne holdningen seg dramatisk. Han sendte i april 1842 sin diktsamling Jøden til alle stortingsrepresentanter, og samme år ble det gjort et konkret forsøk på å fjerne paragrafen. Det ble blant annet lagt fram en oversatt tekst fra et tysk konversasjonsleksikon:
Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.
Argumentasjonen mot paragrafen gikk primært på det økonomi, og på Norges anseelse i andre land. Et flertall på Stortinget stemte for å fjerne det, men med 51 mot 43 stemmer var ikke flertallet stort nok til å endre Grunnloven.
Wergeland fortsatte kampen mot paragrafen, men rakk selv ikke å oppleve at den ble opphevet. Det året han døde, i 1845, var det ny avstemning i Stortinget, og igjen ble paragrafen stående. Tredje forsøk, i 1848, lyktes heller ikke, selv om man merket en endring i folket i dette revolusjonsåret. Det året ble monumentet på Wergelands grav reist, og det er betegnende at innskriften forteller at det ble reist av «taknæmlige jøder udenfor Norriges grenser».
Først ved fjerde gangs behandling ble endringen vedtatt, den 13. juni 1851. Kongen sanksjonerte grunnlovsendringen den 21. juli, og den 24. september kom endelig Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v..
Okkupasjonstiden
Mal:Thumb høyre Under andre verdenskrig ble jødeparagrafen gjeninnført av Nasjonal Samling, den 13. mars 1942. Den ble stående til frigjøringen i mai 1945. Et av punktene Vidkun Quisling ble dømt for etter krigen var ulovlig endring av Grunnloven i denne forbindelse.
Andre endringer
Da jødeparagrafen ble fjernet, ble de andre forbudene fortsatt stående. Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittparagrafen ble stående helt til 1956. Den ble fjernet i forbindelse med ratifiseringen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Selv da var det betydelig motstand i noen miljøer, med Olav Valen-Sendstad som fremste talsmann for bestemmelsen. Det var også et mindretall i Stortinget som stemte mot endring.
Kilder og litteratur
- Stortingets presentasjon av saksbehandlingen
- «Jødeparagrafen» på no.wikipedia.org
- Fure, Eli: Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til. Dreyers forlag 1989.
- Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind I. Universitetsforlaget 1987.
- Riksforsmlingens forhandlinger. Kristiania 1914.