J-stempling: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: {{under arbeid}} '''J-stempling''' henviser til stemplingen av «legitimasjonskort, passersedler og tjenstebevis» tilde norske jødene under andre verdenskrig for at de skulle...)
 
Ingen redigeringsforklaring
Linje 2: Linje 2:
'''[[J-stempling]]''' henviser til stemplingen av «legitimasjonskort, passersedler og tjenstebevis»  tilde norske jødene under [[andre verdenskrig]] for at de skulle være gyldige. Dette skulle bli et viktig kartlegging og registeringsverktøy som sammen med det påfølgende ''[[Spørreskjema for jøder i Norge]]'' som lå til grunn for [[Deportasjonen av jødene|arrestasjon og deportasjon av de norske jødene]] under [[holocaust]].
'''[[J-stempling]]''' henviser til stemplingen av «legitimasjonskort, passersedler og tjenstebevis»  tilde norske jødene under [[andre verdenskrig]] for at de skulle være gyldige. Dette skulle bli et viktig kartlegging og registeringsverktøy som sammen med det påfølgende ''[[Spørreskjema for jøder i Norge]]'' som lå til grunn for [[Deportasjonen av jødene|arrestasjon og deportasjon av de norske jødene]] under [[holocaust]].


I oktober [[1941]] tok sjefen for [[Sipo|det tyske sikkerhetspoliti]] i Norge, [[Heinrich Fehlis]] initiativ til stempling av legitimasjonspapirene til de norske jødene mmed en to cm høy rød «'''J'''». Det var viktig at det utad framsto at dette var et norsk politisk vedtak og 20. januar 1942 kunngjorde norske aviser pålegg om dette fra [[Politidepartementet (1940–1945)|Politidepartementet]] gjennom ''Kunngjøringen om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder'' innen 1. mars samme år. Det ble fulgt opp med en diskret, men omfattende registrering av jødisk eiendom.  
I oktober [[1941]] tok sjefen for [[Sipo|det tyske sikkerhetspoliti]] i Norge, [[Heinrich Fehlis]] initiativ til stempling av legitimasjonspapirene til de norske jødene med en to cm høy rød «'''J'''». Dette var et tiltak som Tyskland hadde gjennomført for lenge siden overfor sine egne borgere, også tyske immigranter som oppholdt seg i Norge før krigen, som [[Wilhelm Reich]] måtte på den tyske legasjonen i [[Drammensveien (Oslo)|Drammensveien]] 74 for å få et slikt stempel. De norske NS-myndighetene fant det derfor naturlig at det samme ble gjort gjeldende her, og utad framsto at dette som et norsk tiltak. 20. januar 1942 kunngjorde norske aviser et slikt pålegg fra [[Politidepartementet (1940–1945)|Politidepartementet]] gjennom ''Kunngjøringen om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder'' og at dette skulle være gjennomført innen 1. mars samme år. Det ble fulgt opp med en diskret, men omfattende registrering av jødisk eiendom.  


Omtrent samtidig gikk det ut et pålegg til alle jøder over 15 år som oppholdt seg i Norge om innen 7. mars å fylle ut «[[Spørreskjema for jøder i Norge]]» fra [[Nasjonal Samling]]s statistiske kontor og levere dette inn på sin nærmeste politistasjon. Det var tydelig for embetsverket at det lå skumle hensikter bak denne registreringen, men det var få som unnlot å gjennomføre kartleggingen.
Omtrent samtidig gikk det ut et pålegg til alle jøder over 15 år som oppholdt seg i Norge om innen 7. mars å fylle ut ''Spørreskjema for jøder i Norge'' fra [[Nasjonal Samling]]s statistiske kontor og levere dette inn på sin nærmeste politistasjon. Det var tydelig for embetsverket at det lå skumle hensikter bak denne registreringen, men det var få som unnlot å gjennomføre kartleggingen.


Imidlertid var det en del som så farene ved en slik registering, og unnlot å gjøre dette. Av rundt {{formatnum:1800}} jøder i Norge på dette tidspunktet, ble {{formatnum:1536}} totalt registret på denne måten, hvorav {{formatnum:1419}} var voksne.
Imidlertid var det en del som så farene ved en slik registering, og unnlot å gjøre dette. Av rundt {{formatnum:1800}} jøder i Norge på dette tidspunktet, ble {{formatnum:1536}} totalt registret på denne måten, hvorav {{formatnum:1419}} var voksne.

Sideversjonen fra 22. okt. 2018 kl. 13:12

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

J-stempling henviser til stemplingen av «legitimasjonskort, passersedler og tjenstebevis» tilde norske jødene under andre verdenskrig for at de skulle være gyldige. Dette skulle bli et viktig kartlegging og registeringsverktøy som sammen med det påfølgende Spørreskjema for jøder i Norge som lå til grunn for arrestasjon og deportasjon av de norske jødene under holocaust.

I oktober 1941 tok sjefen for det tyske sikkerhetspoliti i Norge, Heinrich Fehlis initiativ til stempling av legitimasjonspapirene til de norske jødene med en to cm høy rød «J». Dette var et tiltak som Tyskland hadde gjennomført for lenge siden overfor sine egne borgere, også tyske immigranter som oppholdt seg i Norge før krigen, som Wilhelm Reich måtte på den tyske legasjonen i Drammensveien 74 for å få et slikt stempel. De norske NS-myndighetene fant det derfor naturlig at det samme ble gjort gjeldende her, og utad framsto at dette som et norsk tiltak. 20. januar 1942 kunngjorde norske aviser et slikt pålegg fra Politidepartementet gjennom Kunngjøringen om stempling av legitimasjonskort som tilhører jøder og at dette skulle være gjennomført innen 1. mars samme år. Det ble fulgt opp med en diskret, men omfattende registrering av jødisk eiendom.

Omtrent samtidig gikk det ut et pålegg til alle jøder over 15 år som oppholdt seg i Norge om innen 7. mars å fylle ut Spørreskjema for jøder i Norge fra Nasjonal Samlings statistiske kontor og levere dette inn på sin nærmeste politistasjon. Det var tydelig for embetsverket at det lå skumle hensikter bak denne registreringen, men det var få som unnlot å gjennomføre kartleggingen.

Imidlertid var det en del som så farene ved en slik registering, og unnlot å gjøre dette. Av rundt 1 800 jøder i Norge på dette tidspunktet, ble 1 536 totalt registret på denne måten, hvorav 1 419 var voksne.

Litteratur