Ja, vi elsker dette landet

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 17. okt. 2018 kl. 12:22 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Sangens åpningsstrofe ble brukt i kampanjen for å få folk til å stemme ja til løsriving fra Sverige i 1905.

«Ja, vi elsker dette landet» ble først publisert i Aftenbladet den 1. oktober 1859 under tittelen «Norsk Fædrelandssang», og var tilegna Karl IV i anledning åpninga av Stortinget. Sangen har gjennomgått noen endringer, og ble etter hvert Norges nasjonalsang. Det har aldri kommet noe vedtak om dette, og den har hatt konkurranse fra blant annet «Norges Skaal» og «Sønner av Norge», men i dag står den som vår ubestridte nasjonalsang. Teksten ble skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson, og melodien er av hans fetter Rikard Nordraak.

Historie

Da sangen først ble publisert hadde den seks vers. Disse svarer til de nåværende vers 1–4 og 7, samt et vers som senere ble fjerna. Det skjedde i 1863, da en ny versjon sto på trykk i Illustreret Nyhedsblad. Det femte verset omhandla Karl IV og «broderpakten» mellom Norge, Sverige og Danmark. Tonesettinga skjedde trolig samme år, mens Nordraak studerte i Berlin eller hjemme i St. Olavs gate i Christiania. Melodien ble skrevet for mannskor og bygger på den tidligere Nordraakssangen «Har Du hørt, hvad Svensen siger?».

Den første offentlige framføringa vi kjenner ble gjort av 24 mannssangere på Eidsvoll i anledning femtiårsjubileet for Grunnloven den 17. mai 1864. Tolv av dem var fra Den norske Studentersangforening, åtte fra Handelsstandens Sangforening og de siste fire fra Kristiania Haandverker Sangforening. Senere den samme dagen ble «Ja, vi elsker» framført av over 200 sangere i Christiania. Det skjedde på trappa til Universitetet, og innleda en tradisjon som fortsatt lever. Begge framføringer ble dirigert av Johan Didrik Behrens.

I 1870 trykte så Bjørnson enda en versjon i Digte og sange, og denne hadde de åtte versene som vi kjenner i dag. Sangen begynte å få status som nasjonalsang, men i mange offiselle sammenhenger var det «Sønner av Norge» som ble brukt.

Bjørnsons manuskript fra 1863 er det eldste bevarte håndskriftet av sangen. Det er på NTNU Universitetsbiblioteket i Trondheim, og ble i 2012 en del av Norges dokumentarv.

Teksten

«Ja vi elsker dette landet» oppe på fasaden til den gamle regjeringsbygningen (i dag Finansdepartementet).
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Innholdet i sangen er bevart som i den opprinnelige, men språkdrakten har blitt modernisert. Teksten inneholder like fullt ord og formuleringer som virker alderdommelige for oss i dag, og enkelte former som ligger nærmere dansk enn dagens bokmål har også blitt stående. Modernisering av en slik tekst vil alltid være et kompromiss mellom tilpasning til dagens språk og det å bevare rim og rytme. I og med at det ikke finnes noe formelt vedtak om at dette er nasjonalsangen, er det heller ikke noen offisiell tekst å forholde seg til. Rettskriving og tegnsetting vil derfor variere. I mange anledninger dukker det også opp hjemmelagde versjoner der teksten er skrevet etter hukommelsen, med varierende grad av presisjon. En typisk feil dukker opp i første vers, der linja «Elsker, elsker det og tenker» jevnlig blir gjengitt som «Elsker, elsker det å tenke».

Teksten som gjengis her er formen som er brukt i Bjørnsons Samlede verker. Det er lagt inn lenker til artikler som setter elementer i teksten inn i en sammenheng, og det er også lagt inn fotnoter der det kan være greit med forklaringer.

Det bør nevnes at det normalt er først og siste eller første og nest siste vers som synges; de andre versene blir sjelden brukt. Et unntak er fjerde vers, som ofte synges i Halden ettersom det er den eneste byen som nevnes i sangen. Teksten har blitt kritisert av mange. Den har et kvinnesyn som hører fortida til, og alderdommelige holdninger til krig og fred. Samtidig, og spesielt fordi de versene som normalt synges ikke inneholder så mye av disse elementene, er den svært populær og vekker varme følelser hos mange. Det nest siste verset fikk en spesiell betydning etter andre verdenskrig – selv om det handler om tidligere konlikter, var det svært passende for situasjonen under krigen.

De to siste linjene i hvert vers synges to ganger når sangen framføres.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.

2.
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,[1]
dette landet Håkon verget,[2]
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,[3]
fra dets høye Sverre talet
Roma midt imod.[4]

3.
Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;[5]
Tordenskiold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.[6]
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;[7]
andre kunne bare grede,
men det kom igjen![8]

4.
Visstnok var vi ikke mange;
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente[9]
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5.
Hårde tider har vi døyet,[10]
ble til sist forstøtt;[11]
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.[12]
Det gav faderkraft å bære[13]
hungersnød og krig,[14]
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlig.[15]

6.
Fienden sitt våpen kastet,[16]
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand[17] av skammen
gikk vi søderpå;[18]
nå vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7.
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ud.
Alt hvad fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

8.
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Det tapte verset

Det femte verset i førsteutgaven ble som nevnt fjerna. Det lød slik:

Nu gror bare Aks i Vejen
for hin Ufredsmand,
Frihed svinger glad fra Hejen
mod vort Naboland!
Kongen selv staar stærk og aaben
som vor Grænsevagt,
og hans allerbedste Vaaben
er vor Broderpagt.

Verset viser til Karl IV som Norges grensevakt. Broderpakten er den militære forsvarsalliansen mellom Norge, Sverige og Danmark, som Bjørnson var en sterk tilhenger av. Da Danmark ble angrepet av prøyssiske styrker i februar 1864 sendte verken Sverige eller Norge hjelp, men en del reiste som frivillige for å kjempe på dansk side under andre slesvigske krig.

Fotnoter

Litteratur

  • En rad er en gruppe krigere, en hærflokk.
  • Viser til Håkon den godes forsvar mot danskene.
  • Viser til Olavs martyrdød på Stiklestad.
  • Roma viser her til paven.
  • Dette viser til skottetoget som ble stoppa av bønder ved Kringen.
  • Viser til at svenskene ble jaget ut under store nordiske krig.
  • Her tenkes det særlig på kvinner som Prillar-Guri og Anna Colbjørnsdatter Ramus.
  • Det kom igjen er en eldre formulering for det var ikke forgjeves.
  • Viser til angrepet på Fredrikshald 1716, da borgerne satte byen i brann for å jage ut svenskene.
  • Her vises det til nødsårene under Napoleonskrigene.
  • Dette viser til Kielfreden, da Norge ble overdratt fra Danmark til Sverige.
  • Viser til selvstendighetserklæringa og Grunnloven av 184.
  • Faderkraft er en henvisning til eidsvollsmennene, «Grunnlovsfedrene».
  • Det vises til Krigen mot Sverige 1814.
  • Forliket er Mossekonvensjonen.
  • Fienden var her Sverige, som siden 1814 ikke har vært part i noen krig.
  • På stand betyr 'straks'.
  • Dette viser til møter mellom skandinaver i byer lenger sør, og til at Bjørnson mente Norge og Sverige burde gripe inn i andre slesvigske krig.