Jacob Lerche: Forskjell mellom sideversjoner
(Ny side: '''Jacob Lerche''' (født 1738 i Larvik, død 1826) var industrileder. Han ble forvalter på Vallø saltverk i 1776. Med ham inntrådte en stor forandring i verkets d...) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Jacob Lerche]]''' (født [[1738]] i [[Larvik]], død [[1826]]) var industrileder | {{Fil:Jacob Lerche miniature.jpg|Jacob Lerche.}} | ||
'''[[Jacob Lerche]]''' (født [[1738]] i [[Larvik]], død [[1826]]) var industrileder. | |||
Harry Fett beskriver ham i boka ''Industriredet fra Enevoldstiden'' som én av det 18. århundres betydelige administratorer. Under hans ledelse ble produksjonen mangedoblet. Den ga betydelige tilskudd til den kongelige kassen. Han preget det lille samfunnet, bygde det og forbedret det. Nye bygninger ble anlagt: herregården, skole, spinneri, gjestgiveri og et slags klubbhus. Han lot bygge to store vindmøller, som skulle pumpe vannet opp. Dette arbeidet ble tidligere delvis foretatt ved håndkraft eller hestehjelp. Grunnen til Christians kirke ble lagt 4. desember 1782. | |||
Han ble forvalter på [[Vallø saltverk]] i 1776. Med ham inntrådte en stor forandring i verkets drift. Harry Fett beskriver ham i boka ''Industriredet fra Enevoldstiden'' som én av det 18. århundres betydelige administratorer. | |||
Under hans ledelse ble produksjonen mangedoblet. Den ga betydelige tilskudd til den kongelige kassen. Han preget det lille samfunnet, bygde det og forbedret det. Nye bygninger ble anlagt: herregården, skole, spinneri, gjestgiveri og et slags klubbhus. Han lot bygge to store vindmøller, som skulle pumpe vannet opp. Dette arbeidet ble tidligere delvis foretatt ved håndkraft eller hestehjelp. Grunnen til Christians kirke ble lagt 4. desember 1782. | |||
For å skaffe Vallø Saltverk avsetning hadde danske og norske byer plikt til å kjøpe et visst kvantum salt. I 1789 ble det slutt på byenes plikt til å kjøpe visse mengder salt fra Vallø. Den danske regjeringen drev sine norske forretninger med tap. Vallø saltverk fikk stadig større vanskeligheter og ble overlatt til sin egen skjebne. Ingen grep inn. Danskene kjøpte ikke lenger salt. Alt forfalt. | For å skaffe Vallø Saltverk avsetning hadde danske og norske byer plikt til å kjøpe et visst kvantum salt. I 1789 ble det slutt på byenes plikt til å kjøpe visse mengder salt fra Vallø. Den danske regjeringen drev sine norske forretninger med tap. Vallø saltverk fikk stadig større vanskeligheter og ble overlatt til sin egen skjebne. Ingen grep inn. Danskene kjøpte ikke lenger salt. Alt forfalt. | ||
== Ettertid == | |||
I 1813 ble Vallø saltverk pantsatt til den danske auditør Steen Andersen Bille som samme år overdro sitt pant til Peter Wilhelm Berg i Göteborg. Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814. | I 1813 ble Vallø saltverk pantsatt til den danske auditør Steen Andersen Bille som samme år overdro sitt pant til Peter Wilhelm Berg i Göteborg. Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814. | ||
Sideversjonen fra 21. apr. 2014 kl. 13:39
Beskrivelse
| Beskrivelse/skildring |
Jacob Lerche |
|---|---|
| Avbilda person(er/ar) | |
| Tagger/-ar | |
| Kjelde | |
| Dato |
1800-tallet |
| Opphavsperson |
Ukjent |
| Lisens(er/ar) |
Se nedenfor. |
Lisensiering
 |
Dette dokumentet har blitt utgitt i public domain av dokumentets rettighetshaver, eller kopirettighetene har blitt foreldet. Dette gjelder på verdensbasis. Det betyr at du fritt kan gjenbruke og modifisere dokumentet. Opphavspersonen skal krediteres så fremt denne er kjent. Det er også god skikk å kreditere arkiv eller samling. |
Jacob Lerche (født 1738 i Larvik, død 1826) var industrileder.
Han ble forvalter på Vallø saltverk i 1776. Med ham inntrådte en stor forandring i verkets drift. Harry Fett beskriver ham i boka Industriredet fra Enevoldstiden som én av det 18. århundres betydelige administratorer.
Under hans ledelse ble produksjonen mangedoblet. Den ga betydelige tilskudd til den kongelige kassen. Han preget det lille samfunnet, bygde det og forbedret det. Nye bygninger ble anlagt: herregården, skole, spinneri, gjestgiveri og et slags klubbhus. Han lot bygge to store vindmøller, som skulle pumpe vannet opp. Dette arbeidet ble tidligere delvis foretatt ved håndkraft eller hestehjelp. Grunnen til Christians kirke ble lagt 4. desember 1782.
For å skaffe Vallø Saltverk avsetning hadde danske og norske byer plikt til å kjøpe et visst kvantum salt. I 1789 ble det slutt på byenes plikt til å kjøpe visse mengder salt fra Vallø. Den danske regjeringen drev sine norske forretninger med tap. Vallø saltverk fikk stadig større vanskeligheter og ble overlatt til sin egen skjebne. Ingen grep inn. Danskene kjøpte ikke lenger salt. Alt forfalt.
Ettertid
I 1813 ble Vallø saltverk pantsatt til den danske auditør Steen Andersen Bille som samme år overdro sitt pant til Peter Wilhelm Berg i Göteborg. Den norske stat overtok driften av verket etter freden i 1814.
Kilder
- Fett, Harry: Industristedet fra enevoldstiden, Oslo 1953, s. 2-6