Jan Baalsrud
Jan Sigurd Baalsrud (født 13. desember 1917 i Kristiania, død 30. desember 1988 på Kongsvinger) var instrumentmaker og motstandsmann. Han er kjent for en dramatisk flukt fra Rebbenesøy gjennom Manndalen og over til Sverige, en historie som har blitt filmatisert to ganger. Flukten var ikke bare et eksempel på personlig heltemot og utholdenhet, men også på offervilje fra de mange som hjalp ham underveis til tross for at det var dødsstraff for å hjelpe motstandsfolk.
Slekt og familie
Han var sønn av instrumentmaker og bokholder Nils Julius Myhre Baalsrud (1887–1978) og Lilla Hvamstad (1887–1933).
I 1951 ble han gift for første gang med Jovelyn Miller (1925–1963). Etter å ha blitt enkemann ble han gift med Teres Balmaseda (1919–1991).
Han var brorsønn av ingeniør Andreas Baalsrud (1872–1961) og fetter av pressemann Terje Baalsrud (1914–2003).
Liv og virke
Han vokste opp i Kristiania/Oslo. Mora døde i 1933, og året etter flytta resten av familien til Kolbotn. I 1937 tok Jan Baalsrud examen artium som privatist. Deretter fulgte militærtjeneste, som ble fulgt av befalskurs. I 1939 tok han svennebrev som geodetisk instrumentmaker, og gikk inn i familiebedriften.
Ved krigsutbruddet i april 1940 meldte han seg som vernepliktig sersjant, og deltok i felttoget i Østfold. Avdelinga han var i gikk over svenskegrensa, og ble internert i Filipstad. Baalsrud reiste derfra videre til Stockholm, der han ble kurer mellom Sverige og Norge for den britiske legasjonen. Høsten 1940 ble han så arrestert av svensk politi og dømt til sju måneders fengsel for spionasje for fremmed makt mot fremmed makt - det vil si spionasje for de allierte mot tyske interesser i Sverige.
I og med at han ikke lenger kunne være i Sverige satte han kursen mot Storbritannia. Han starta med å reise til Sovjetunionen, og deretter fulgte en reise gjennom blant annet India, Sør-Afrika, Sør-Amerika og Canada før han endelig kom seg til London. Den 23. oktober 1941 ble han serjant i Kompani Linge, formelt Norwegian Independent Company No. 1. Han ble sendt til treningsleiren i Skottland, der han fikk opplæring for spesialoppdrag i Norge.
Våren 1943 var han med på Operasjon Martin (Red) som våpeninstruktør. Sammen med tre andre Linge-karer og åtte mann fra Shetlandsgjengen reiste de i uniform med skøyta «Brattholm» fra Shetland med kurs for Senja. Hovedmålet var å utføre sabotasjeaksjoner mot tyske radioinstallasjoner i Troms, og å opprette nye sabotasjegrupper. Saken ble i ettertid kjent som Toftefjordaffæren.
Det er nokså kort vei fra Shetland til Vestlandet, men turen til Troms var lengre og desto mer farefull. På grunn av tyske patruljefartøy måtte de gå nord for Senja, og 29. mars la de seg for anker i Toftefjorden ved Rebbenesøy. Der hadde de en kontakt, en lokal handelsmann. Det viste seg at informasjonen var utdatert, og at handelsmannen hadde dødd atten måneder tidligere. Der tok en sjanse på å snakke med etterfølgeren, Håkon Jentoft Ingebrigt Sørensen. Det viste seg at han var angiver, og meldte fra til lensmannen. Meldinga ble trenert på den videre veien til tyskerne, men endte etter noen timer opp hos Sipo og Statspolitiet.
Den 30. mars fant et tysk patruljefartøy «Brattholm». Det var åtte tonn høyeksplosiver om bord i skøyta, og sprengstoffet var klargjort slik at de kunne sprenge båten hvis de var i fare for å bli tatt. De lyktes med det, og kom seg også i land. Bare Baalsrud klarte å komme seg vekk fra stranda, mens de andre ble tatt. En av dem, Per Blindheim, ble skutt i hodet på stranda. En annen ble dødelig såra, og en døde under tortur. De andre ble utsatt for tortur under forhør og deretter henretta i tråd med Hitlers Kommando-Befehl, en stående ordre om at alle kommandosoldater skulle henrettes selv om de var i uniform og dermed egentlig skulle regnes som krigsfanger.
Baalsrud var i likhet med de andre gjennomvåt etter en svømmetur i det iskalde vannet, og hadde også mista en støvel. Ifølge hans egen forklaring klarte han å få den frosne pistolen skuddklar, og skjøt lederen for de som fulgte etter ham. Dermed trakk de andre seg tilbake, og han kom seg unna. Det er uklart om dette stemmer; tyske rapporter tyder ikke på at noen ble skutt av Baalsrud, og antyder at de rett og slett ikke visste at han kom seg unna. I en rapport i Deutsche Zeitung 8. juni 1943 står det at det var tre sabotører om bord på skøyta, ikke fire slik det egentlig var.[1] Om dette reflekterer det de faktisk trodde eller om det var en bløff for å dekke over at en mann slapp unna er uklart.
Baalsrud klarte å svømme over til Hersøy, en drøy svømmetur selv på sommerstid. Der fikk han hjelp; han fikk varmen i seg, fikk tørka tøyet og et skuddsår ble bandasjert. Eldstegutten i huset rodde ham så videre til Ringvassøy.
I luftlinje var det bare tolv mil til Sverige, men turen måtte gå gjennom et svært vanskelig terreng. Vinteren satt fortsatt i, så både været og tyske patruljer gjorde turen svært farlig. Han nådde etter hvert Lyngseidet, der han såvidt klarte å unnslippe tyske vakter. Han la veien opp i fjellet for å unngå dem, men da det ble uvær gikk han seg vill og ble snøblind. Han falt så utfor et stup. Allikevel klarte han å gjennomføre en seksti timer lang tur til Furuflaten, der han igjen fikk hjelp.
Baalrsud var nå i så dårlig forfatning av han ikke kunne gå. Han ble lagt på ei tømmerkoie, som fikk tilnavnet «Hotel Savoy». Der måtte han skjære bort dødt kjøtt fra føttene for å stoppe koldbrann og blodforgiftning. Etter noen dager der ble han slept på en slede av hjelperne, og lagt i ei snøhule i Manndalen. Der ble han liggende i nesten en måned, og han måtte selv amputere de fleste av tærne sine. Deler av tida var han bevisstløs, og han hadde høy feber. Først mot slutten av mai kunne ferden fortsette. Han ble da kjørt over vidda av noen samer som skulle flytte rein, og kryssa svenskegrensa 1. juni 1943, to måneder etter at flukten starta.
Han kom seg etter et sju måneder langt opphold på sykehus i Boden tilbake til Storbritannia, der han måtte bruke lang tid på å trene seg opp. Resten av krigen var han våpeninstruktør i Kompani Linge. Han mottok St. Olavsmedaljen med ekegren, og den britiske imperieordenen (MBE), samt Deltakermedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje.
Da krigen var over var Baalsrud en av grunnleggerne av Lingeklubben, og han ble første formann der. Han var også med på å starte opp Krigsinvalideforbundet og Bæreia krigsinvalidehjem ved Kongsvinger. Han engasjerte seg også i lokale speider- og idrettslag.
Etter noen år som instrumentmaker flytta Baalsrud i 1960 til Tenerife, der han drev med fruktdyrking og husdyravl. Mot slutten av livet kom han tilbake til Norge, og han døde på Bæreia krigsinvalidehjem. Etter eget ønske ble han gravlagt i Manndalen, side om side med flere av de som hjalp ham under flukten. Han deler grav med en av hjelperne, Aslak Aslaksen Fossvoll (1900–1943).
Ettermæle
I 1953 ga David Howarth ut boka We die alone, der historia om flukten ble fortalt. Denne ble oversatt til norsk med tittelen Ni liv samme år, og ble en stor salgssuksess.
I 1957 ble Baalsruds flukt filmatisert som Ni liv, med Arne Skouen som regissør og Jack Fjeldstad i rollen som Jan Baalsrud.
I 2008 var det premiere på stykket Over grensen av Bjarne Robberstad.
NRK laget i 2014 en dokumentarserie, I Jan Baalsruds fotspor, der to spesialsoldater fulgte den vanskelige veien over til Sverige.
En ny spillefilm om samme historie, Den 12. mann, kom i 2017. Her hadde Harald Zwart regien, mens Thomas Gullestad spilte Baalsrud. Filmen følger Baalsruds historie nokså nøye, men det er tatt et kunstnerisk grep ved at det framstilles som om Gestapos leder i området Kurt Stage, visste at han var på flukt og lette aktivt. Som nevnt over ser det ut til at tyskerne ikke visste om Baalsrud.
Baalsrudmarsjen arrangeres årlig, og følger den 200 kilometer lange ruta. Marsjen tar ei uke.
På Kolbotn, der Baalsrud bodde fra 1934 til 1948, har en plass i sentrum fått navnet Jan Baalsruds plass. I Kapellveien 4A på Kolbotn finner man Jan Baalsruds hus.
Referanser
- ↑ Artikkelen er gjengitt i Howarth 1995: 224.
Litteratur og kilder
- Jan Baalsrud i Historisk befolkningsregister.
- Jan Baalsrud på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Haug, Tore og Astrid Karlsen Scott: Jan Baalsrud og de som reddet ham. Utg. Gyldendal. 2001. Mal:Bokhylla.
- Howarth, David: Ni liv : historien om Jan Baalsrud. Utg. Cappelen. 1995. Mal:Bokhylla.
- Nøkleby, Berit: Jan Baalsrud i Norsk biografisk leksikon.
- «- Åtte eller ni tær forandrer ikke historien», Dagbladet. Publ. 2014-01-05, lest 2019-01-02.