Kristendom

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Jesus Kristus»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Stiklestad kirke.
Foto: Dag Bertelsen

Kristendommen er en monoteistisk religion basert på troen på Jesus Kristus som Guds sønn og menneskenes frelser. Kristendommen er en abrahamittisk religion, som har sitt hovedopphav i jødedommen. Bibelen, i form av Det gamle testamente (som deles med jødedommen) og Det nye testamente (som er unikt for kristendommen), er kristendommens hellige skrift.

Kristendommen spredte seg fra den tids Judea/Palestina[1] til Europa i løpet av de første århundrer i vår tidsregning, og på 300-tallet ble den akseptert som statsreligion i Romerriket. Til Norge kom den langt senere. Den første kristne konge i landet var Håkon Adalsteinsfostre (regjerte 935–961), men han gjorde lite for å utbre religionen. Olav Tryggvason (regjerte 995–1000) skal ha vært den første som bygde en kirke i Norge, Moster kirke. Hans virke for kristendommen ble fulgt opp av Olav den hellige, som ble helligkåret etter sin død i 1030. Kristningen av Norge er en av faktorene som definerer overgangen fra vikingtiden til tidlig middelalder.

Lære

Detalj av antependiet i Volda kyrkje, vevd av Birte Oline Flote.
Foto: Fredd Brekke, 2006

Kristendommens sentrale trosinnhold er at det finnes én allmektig og allvitende Gud, som åpenbarte seg for det jødiske folk. Han er således identisk med patriarken Abrahams Gud, som både jøder, kristne og muslimer bekjenner deg til. Han består av tre personer, og kalles derfor også Den treenige Gud. De to andre personene i Treenigheten er Jesus Kristus (sønnen) og Den hellige Ånd. Etter kristen lære sendte Gud Fader sin sønn Jesus til jorden, der han ble født av Jomfru Maria. Etter å ha levd på jorda en periode som et vanlig menneske begynte han å forkynne, og samlet disipler (elever) rundt seg. Da han ifølge tradisjonen var 33 år gammel ble han pågrepet og dømt til døden av det jødiske rådet i Jerusalem, med støtte fra romernes stattholder Pontius Pilatus. Han ble korsfestet og døde, og sto så opp på den tredje dagen. Dette minnes i påsken, som er kristendommens viktigste høytid. Etter å ha fortsatt sitt verke blant disiplene en tid ble han hentet opp til himmelen.

Kristen lære sier at menneskets sjel lever evig, og at den etter det jordiske liv kan komme til Guds rike (Himmelen) eller til djevelens rike (Helvete). Det er ikke mennesket selv som avgjør dette, men Gud som ved en nådeshandling kan frelse det troende menneske.

Læren er basert primært på Bibelen, og i katolsk og ortodoks kristendom også på tradisjoner som går tilbake til de første kristne.

Historie

Katolsk tid

Da Norge ble kristnet var det bare en kirke, men i løpet 1000-tallet ble den vestlige og den østlige kirke splittet. Norge lå innenfor Den katolske kirkes virkeområde.

Gjennom middelalderen ble det kirkelige hierarkiet, med sokn og bispedømmer, bygget opp. Kirken ble en viktig jordeier, og også en viktig politisk maktfaktor.

Reformasjonen

Reformasjonen var en stor omveltning som medførte en varig kirkesplittelse. I flere land i Europa ble reformasjonen, overgangen til lutherdommen eller andre former for protestantisk kristendom, gjennomført på bakgrunn av en kombinasjon av en folkebevegelse og makthavernes religiøse preferanser og maktpolitiske ønsker. Dette var tildels også tilfelle i Danmark, hvor reformasjonen vant frem tidlig på 1500-tallet. Da Norge ble et dansk lydrike i 1536 ble reformasjonen også innført her i landet. Norge er et spesielt tilfelle i reformasjonshistorien, fordi det var svært lite luthersk agitasjon her før reformasjonen ble gjennomført på kongelig befal.

Etter reformasjonen

Den norske kirke, eller Den evangelisk-lutherske statskirke, ble Norges offisielle og i flere århundrer eneste trossamfunn. Strukturen ble først noe endret fra det man hadde hatt før reformasjonen, blant annet ved at biskopene ble erstattet av superintendenter. På 1600-tallet ble bispeembetet gjeninnført, og flere av dagens bispedømmer har historie som går direkte tilbake til katolsk tid.

Religiøst mangfold

1800-tallet begynte en bevegelse mot trosfrihet. I første omgang dreide det seg kun om frihet for kristne utenfor Den norske kirke til å etablere sine trossamfunn. I 1843 kom den først katolske menighet etter reformasjonen, og etterhvert fulgte en rekke frikirker.

Senere fikk også andre trossamfunn frihet til å etablere seg, med jødiske trossamfunn som de første ikke-kristne trossamfunn i Norge i nyere tid. Kristendommen er fortsatt den største religionen i Norge, og Den norske kirke er det desidert største trossamfunn. Andre religioner som islam, buddhisme og hinduisme har vokst kraftig siden andre halvdel av 1900-tallet, spesielt gjennom innvandring.

Referanser

  1. Inntil 135 e.Kr. var navnet Iudaea; fra 135 av var det offisielle navnet Syria Palaestina.