Johanne Dybwad (1867–1950)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Johanne Dybwad.
Foto: Narve Skarpmoen
Johanne Dybwad lufter hunden ved Nationaltheatret.
Foto: Narve Skarpmoen
Per Ungs statue av Johanne Dybwad på plassen i Studenterlunden som bærer hennes navn.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013).
Johanne Dybwads gravminne i æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Johanne Dybwad f. Juell (født 2. august 1867 i Christiania, død 4. mars 1950 samme sted) var skuespiller og teaterinstruktør. Hun ble regna som en av sin tids fremste og mest originale norske scenekunstnere.

Slekt og familie

Hun var datter av skuepillerne Mathias Juell (1835–1894) og Johanne Regine Elvig (1847–1882). Faren var fra slekta Juell.

I 1891 ble hun gift med advokat og visedikter Vilhelm Dybwad (1863–1950) fra slekta Dybwad. Ekteskapet ble oppøst i 1916.

Liv og virke

Johanne Juell vokste opp med foreldre som var skuespillere ved Christiania Theater. Ekteskapet deres ble oppløst i 1881, da Johanne var fjorten år gammel. Mora ble samme år gift med skuespilleren Arnoldus Reimers, som også var ved Christiania Theater.

På tross av denne sterke tilknytninga til teateret kunne det endt annerledes for Johanne Juell. Hun bodde for det meste hos pleieforeldre i Bergen, hennes fars søster Fredrikke Mathea Juell (1823–1898) og hennes mann Knut Marius Rosendahl (f. 1821).[1] De holdt henne unna teateret. Men Gunnar Heiberg, som var teatersjef på Den Nationale Scene, oppdaget henne, og sørga for at hun debuterte den 7. november 1887. Året etter spilte hun Fanchon i En liden heks, og fikk gode kritikker. I dette stykket koreograferte hun selv en dans, der hun dansa med sin egen skygge i måneskinnet. Heiberg skrev senere om denne scenen at «En stor kunstner fødtes».

For å lære mer om teateret leste hun Ibsen og Shakespeare på egen hånd, og hun gikk i teater både i Norge og i utlandet. Blant hennes forbilder var skuespilleren Sarah Bernhardt og regissøren Max Reinhardt. Hun fikk noe veiledning av Bjørn Bjørnson, som var teatersjef på Christiania Theater da hun først kom dit høsten 1888, men ellers var hun selvlært. Hennes mor hadde vært en av de fremste skuespillerne på Christiania Theater, noe som må ha vært en stor utfordring, men Johanne Juell kom godt ut av sammenlikninger med sin mor.

Hun debuterte på Christiania Theater som Fanchon den 19. september 1888. Gjennom årene hun var der skulle det bli hele 76 roller på henne. Blant de hun høsta mest lovord for var Nora i Et dukkehjem (1890), Marguerite Gautier i Kameliadamen (1899), Julie i Romeo og Julie (1899), Hedvig i Vildanden (1889) og Teresita i Livets spil (1896).

Gjennom ektemannen Vilhelm Dybwad ble hun kjent med en større krets av diktere, journalister og kunstnere. I deres omgangskrets fant man blant annet Sigbjørn Obstfelder, Vilhelm Krag, Nils Collett Vogt og Sigurd Bødtker.

I 1899 la Christiania Theater ned, til fordel for det nye Nationaltheatret. Johanne Dybwad spilte i avskjedsforestillingen Samfundets støtter, og gikk sammen med teatersjef Bjørn Bjørnsen over til Nationaltheatret. Hennes første store rolle der var Klara Sang i Over Ævne (1899). Blant andre store triumfer kan nevnes Maja i Naar vi døde vaagner (1900) og Gerd i Brand (1904). Totalt ble det mer enn 200 roller, hvorav rundt halvparten var i norske stykker. Hun var borte fra Nationaltheatret sesongen 1908/1909, men var ellers der helt fram til hun hadde sin siste forestilling 8. desember 1947, åtti år gammel.

Fra 1906 var hun også instruktør, med Pelléas og Mélisande av Maurice Maeterlinck som hennes første stykke. Hun satte senere opp en rekke andre skuespill. Det ble også flere turneer i inn- og utland mellom 1900 da hun var på Dramaten i Stockholm og 1937 da hun spilte Mor Aase i Peer Gynt i Paris. Hun ble også kjent for sine diktopplesninger. Sammen med Halfdan Christensen ble de eksponenter å skape en monumentalrealistisk registil med sans for den sceniske billedvirkningen.

I 1924 ble Johanne Dybwad ridder av St. Olavs Orden, og i 1947 mottok hun storkorset av samme orden. Hun ble i 1967 den første norske scenekunstneren som ble avbilda på et frimerke.

Johanne Dybwad døde 4. mars 1950 i Oslo, og ble bisatt fra Trefoldighetskirken den 9. mars. Urna ble satt ned i æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

Den øverste delen av Studenterlunden, ved Nationaltheatret stasjon, fikk i 1989 navnet Johanne Dybwads plass. En statue av henne, laget av Per Ung, som i 1962 var satt opp utafor Nationaltheatret, ble flytta til denne plassen etter at den fikk sitt nye navn.

Referanser

  1. Johanne Juell i folketelling 1875 for Bergen kjøpstad fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder