Johs. Myhren

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Johs. Myhren (født 22/3 1915 i Sør-Fron, død 2011) var filolog og skolemann. Fra 1959 til 1982 var han ansatt ved Gudbrandsdal offentlege landsgymnasVinstra, han var skolens rektor 1976-82. Johs. Myhren hadde mange verv i skoleverket og i Norsk Lektorlag. Han var også engasjert i idrett, særlig i fotballadministrasjonen i Gudbrandsdalen. Som pensjonist var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. På sine eldre dager bidrog han også med opplysninger om Nasjonal Samlings arbeid under krigen. Myhren var en betydelig NS-aktivist, noe han seinere var åpen om.

Oppvekst og utdanning

Myhren ble født i Sør-Fron, der faren hadde forretning. Han døde imidlertid da Johs. var bare ni år gammal, og familien flytta i 1926 til Søre Ål ved Lillehammer. Mora kjøpte en gard, der hun og de seks guttene bosatte seg.

Johs. Myhren tok artium i Lillehammer og ble cand.philol. fra Universitetet i Oslo i krigsåret 1940. I fagkretsen hadde han tysk og engelsk bifag, men hovedfaget var norsk. Hovedoppgava om Tore Ørjasæters dikting reflekterte ei livsvarig interesse for gudbrandsdalsdikterne, som Olav Aukrust, Jan Magnus Bruheim, Ragnar Solberg og Tor Jonsson.[1]

NS-aktivist

Myhren meldte seg inn i NS høsten 1940. Han arbeidde med gjennomføringa av ungdomstjenesten på Gjøvik 1942-43 og var kretsfører for NS i Vestoppland 1943-44. Fra 1. januar 1945 til kapitulasjonen var Myhren stabsleder i ungdomsførerens stab.

NS-aktivisten Johs. Myhren var samtidig lektor på Nasjonal Samlings statsgymnas på Gjøvik (1942-45). Viken kristelige ungdomsskole ble overtatt av de nye myndighetene, som lokaler for "Statsgymnaset for særlig begavet ungdom". Myhren og alle fast ansatte lærere ved skolen var medlemmer i Nasjonal Samling. De fleste elevene, som kom fra hele landet, var også fra NS-miljø.

Myhren ble i 1946 dømt til 15 års tvangsarbeid. Han uttalte sjøl i ettertid at «i fangenskapet arbeidde jeg stort sett som tømmerhogger.» I likhet med de fleste andre landssvikdømte ble han løslatt relativt fort, nemlig 15. desember 1950, altså etter drøye fire år.[2]

Lektor, rektor og fotballadministrator

1. januar 1951 begynte han igjen i skolen. Myhren fikk arbeid, sjøl om han etter eget utsagn hadde «opplyst om mitt politiske forhold under krigen i alle stillingssøknader.»[3] Han var først midlertidig lektor ved Våler realskole (1951-52) og ble deretter tilsatt ved Målselv statsrealskole (1952-59).

I 1959 kom han til landsgymnaset på Vinstra, der han i 23 år skulle sette preg på gudbrandsdalsungdom. Kristian Hosar, en tidligere elev, skriver: «Elevar frå Vinstra vil minnast Johs. Myhren som ein framifrå pedagog, kunnskapsrik, morosam og målretta.» På grunn av Myhrens lidenskap for gudbrandsdalsdikterne ble særlig «timane hans i litteratursoge (....) minneverdige.»[4]

Myhren var i tida på Vinstra også formann for idrettslaget. Seinere ble han leder for blant annet Sør-Gudbrandsdal fotballkrets og Lillehammer fotballklubb.

Årbokredaktør og NS-vitne

Myhren ble som pensjonist redaktør for Årboka for Gudbrandsdalen, med den tidligere eleven Hosar som bilderedaktør. Interessa for fortida inkluderte også vilje til å kaste lys over Nasjonal Samlings under krigen. Myhren ble en av de viktigste informantene i Jan Eidis prosjekt om "Norge under okkupasjonen". Her opplyste Myhren blant annet om statsgymnaset på Gjøvik og behandlinga av landssvikfangene.

Eidis rapport om statsgymnaset skapte store overskrifter i flere aviser, og Myhren ble intervjua av Verdens Gang.[5] I historikermiljøet har imidlertid flere av Jan Eidis prosjekter vært omdiskuterte, og Arnfinn Moland har karakterisert rapporten om landssvikoppgjørets fengsler og fangeleirer som et «partsinnlegg» fra Myhren.[6] I rapporten gikk det fram at mange av fangene ble behandla dårlig. Tore Pryser mente at Myhren hadde framskaffa mye interessant stoff, men pekte samtidig på at rapporten måtte brukes med forsiktighet.[7]

Referanser

  1. Aftenposten, 7/5 2011.
  2. Myhren, s. 1.
  3. Myhren, s. 1.
  4. Aftenposten, 7. mai 2011.
  5. Se udatert faksimile i Ove Johnsens rapport.
  6. Aftenposten, 18/2 1999.
  7. Varden, 5/4 1997. Pryser viste til at bare 268 av 1206 landsvikfanger som hadde blitt blitt bedt om å svare på undersøkelsen, faktisk hadde gjort det.

Kilder og litteratur