Jonas Lie (1899–1945)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jonas Lie fotografert før krigsutbruddet.
Foto: Ukjent

Jonas Lie (født 31. desember 1899 i Oslo, død 11. mai 1945Skallum gårdStabekk) var politiminister fra 1940 til 1945, og leder for Germanske SS Norge fra 1941 til 1945. Han var den viktigste politikeren i Nasjonal Samling etter Vidkun Quisling.

Før krigen

Lie kom fra en slekt med flere jurister og forfattere. Hans far var Erik Møinichen Lie, og farfaren var den store forfatteren Jonas Lie. Etter å ha tatt Krigsskolens nederste avdeling fullførte han jusstudier og ble sakfører. I 1930 gikk han inn i politiet. Han ble nestleder i Statspolitiet allerede året etter, og spilte en ledende rolle under Menstadslaget. I 1936 fulgte han Lev Trotskij ut av landet. Statspolitiet ble oppløst samme år, og Lie ble leder for utrykningspolitiet i Oslo. I 1939 hadde han overvåkingsoppgaver i Finnmark i forbindelse med Vinterkrigen.

Han var også forfatter, og vant første pris i en spenningsromankonkurranse for En hai følger båten. Boka ble utgitt under pseudonymet Max Mauser.

Under okkupasjonen

Lie tildeler Olaf T. Lindvig Rikspolitiets Hederstegn.
Foto: Sverre Rødder: Politiminster Jonas Lie: Min ære er troskap, Aschehoug (2009).

Ved Quislings statskupp i april 1940 ble Lie utnevnt til minister. Lie valgte å ta åpent avstand fra Quisling på dette tidspunkt, og deltok i kampene på norsk side. Da Norge kapitulerte var det mange blant tyskerne som så Lie som den beste kandidaten til å bli statsleder, og Josef Terboven ønsket å ha ham som fører i NS. I september valgte Lie å akseptere Quisling som fører, og den 25. september ble han kommissarisk politistatsråd.

Lie var en utpreget pangermanist og i januar 1941 var han den første som meldte seg frivillig etter at Quisling oppfordret til innsats på tysk side. Han ble leder for Norges SS, som senere ble kjernen i Germanske SS Norge. Utnevnelsen ble gjort av Heinrich Himmler, som også mottok Lies troskapsed til Hitler. Lie var aktiv i vervekampanjen, og han deltok selv i det tyske felttoget mot Jugoslavia i Leibstandarte-SS Adolf Hitler under ledelse av den beryktede Josef «Sepp» Dietrich. I boken Over Balkans syv blåner skrev han om dette. Han mottok Jernkorset av 1. klasse og fikk graden SS-Sturmbannführer. Høsten 1942 var han igjen i felt, denne gang på Leningradfronten som leder for 1. politikompani i Den norske legion.

Etter statsakten på Akershus fortsatte han som politiminister i Vidkun Quislings andre regjering.

Lie var sammen med Sverre Riisnæs personlig involvert i saken mot Gunnar Eilifsen i 1943, som var den første som ble dømt til døden av en norsk domstol under okkupasjonen, gjennom Politiets særdomstol. Han bidro med å presse dommerne til å vedta dødsdommen.

Da Finnmark ble tvangsevakuert ledet han prosessen sammen med Johan Andreas Lippestad.

Endelikt

Våningshuset på Skallum, hvor Lie døde
Foto: AB-leksikon

Ved krigens slutt var Lie en av de få lederne i NS som ville sette seg til motverge. Sammen med politisjef Henrik Rogstad, minister Sverre Riisnæs og et titalls andre forskanset han seg på Skallum på Stabekk. De fleste forlot gården, og bare Lie, Rogstad og Riisnæs ble igjen. Rogstad begikk selvmord, mens Riisnæs overga seg. Lie skrev et selvmordsbrev, og det er tydelig at han var forberedt på å ta sitt liv, men det er uklarhet omkring dødsårsaken. Under obduksjonen fant man ikke noe skuddsår, og det er mulig at han døde av sykdom og stress.

Litteratur