Forskjell mellom versjoner av «Kantele»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
 
Linje 10: Linje 10:
  
 
* {{WP-lenke|Kantele|nb}}.
 
* {{WP-lenke|Kantele|nb}}.
 +
* Langeland, Sinikka: ''Karhun emuu : runesanger fra Finnskogen''. Utg. Aschehoug. 2001. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2009020404004}}.
  
 
[[Kategori:Strengeinstrument]]
 
[[Kategori:Strengeinstrument]]

Nåværende revisjon fra 6. nov. 2019 kl. 14:52

En kantele er et strengeinstrument som særlig knyttes til finsk folkemusikk, og i Norge til skogfinsk folkemusikk. Instrumentet er nevnt flere ganger i det finske nasjonaleposet Kalevala, og regnes som Finlands nasjonalinstrument.

De eldste typene har mellom fem og femten strenger på en uthult trekropp. Det ser ut til at det opprinnelig var fem strenger, én for hver finger. Disse kantelene har man normalt på fanget når man spiller. De kan slås an med eller uten plekter. Tradisjonelt er de stemt i en diatonisk skala. Det er betydelige likhete med instrumentet siter.

På 1900-tallet begynte man med finerbaserte kropper, og instrumentet ble skalert opp noe. Mellom ti og fjorten strenger ble vanlig, men også enda flere forekom. Rundt 1920 ble det laget en kromatisk kantele med 36 strenger, og den norske kantelemusikeren Sinikka Langeland har en med hele 39 strenger. Instrumentet er da for stort til å ha på fanget, og det er vanlig å legge det på et bord, å montere ben på det eller å holde det ved hjelp av ei snor rundt halsen. Det er også laget elektriske kanteler i nyere tid.

I Norge har Ove Berg drevet kanteleopplæring på Finnskogen. Både han og Sinikka Langeland har mottatt Norsk-finsk kulturpris for sitt arbeid. En annen kjent kantelemusiker i Norge er Tone Krohn. Albert Lange Fliflet ga i 1988 ut Kanteletar: Finske folkevisestemningar.

Litteratur og kilder