Karl XIIs død: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Illustrasjon. Er det ok?)
Linje 14: Linje 14:
==Etter kongens død==
==Etter kongens død==
Kongens lik ble lagt på en båre og dekket til med en kappe, og en parykk og en hatt ble lagt over hans hode. Det gjaldt å skjule for soldatene at kongen var død. Deretter ble hans lik ført til hovedkvarteret i [[Tistedalen]], senere ble det lagt i en enkel furukiste og ført over [[Iddefjorden]] og videre til [[Uddevalla]]. Der ble kongen balsamert før kroppen ble ført videre til [[Stockholm]].
Kongens lik ble lagt på en båre og dekket til med en kappe, og en parykk og en hatt ble lagt over hans hode. Det gjaldt å skjule for soldatene at kongen var død. Deretter ble hans lik ført til hovedkvarteret i [[Tistedalen]], senere ble det lagt i en enkel furukiste og ført over [[Iddefjorden]] og videre til [[Uddevalla]]. Der ble kongen balsamert før kroppen ble ført videre til [[Stockholm]].
Øverstkommanderende for felttoget var kongens svoger, prins [[Fredrik av Hessen-Kassel]] (gift med Karl XIIs søster [[Ulrika Eleonora]]), som hadde sitt hovedkvarter på gården [[Torpum]] vest for [[Halden]]. Han fikk raskt melding om at kongen var død. Neste dag samlet han generalene til et møte, der ble det besluttet å avbryte felttoget i [[Norge]] til tross for den store styrkeoverlegenheten de hadde, og til tross for at festningen trolig ville falle om ikke så lenge. Tilbaketrekningen startet umiddelbart, og innen [[20. desember]] var alle svenske tropper ute av landet.
Øverstkommanderende for felttoget var kongens svoger, prins [[Fredrik av Hessen-Kassel]] (gift med Karl XIIs søster [[Ulrika Eleonora]]), som hadde sitt hovedkvarter på gården [[Torpum (Halden)|Torpum]] vest for [[Halden]]. Han fikk raskt melding om at kongen var død. Neste dag samlet han generalene til et møte, der ble det besluttet å avbryte felttoget i [[Norge]] til tross for den store styrkeoverlegenheten de hadde, og til tross for at festningen trolig ville falle om ikke så lenge. Tilbaketrekningen startet umiddelbart, og innen [[20. desember]] var alle svenske tropper ute av landet.


==Hvem skjøt Karl XII==
==Hvem skjøt Karl XII==

Sideversjonen fra 28. feb. 2018 kl. 12:46

Mal:Thumb høyre

Bakgrunn

Etter det mislykkede angrepet på Norge i 1716 hadde Karl XII ikke gitt opp planene om et nytt angrep. Helt siden høsten 1716 hadde han tenkt på dette, men forberedelsene tok sin tid. Det første felttoget hadde vist at det var galt å gå utenom de store festningene, skulle han kunne opprettholde forbindelsen til hjemlandet måtte området bakover sikres. Dessuten hadde han lært at det ikke var mulig å «leve på landet» - det var rett og slett ikke grunnlag for å fø og forsyne en stor hær i det grisgrendte Norge. Han trengte altså en mye større styrke enn sist, og ikke minst måtte han bygge opp et omfattende logistikkapparat. Alt dette tok tid. Først høsten 1718 var alt klar for et nytt angrep. Og denne gangen skulle hovedangrepet gå inn sørfra, første mål var å ta Fredriksten festning.

Beleiringen

I begynnelsen av november brøt svenskene inn over grensen, og 18. november var Fredriksten helt omringet og avskåret. I 1716 hadde Karl XII forsøkt et overraskelsesangrep på festningen, denne gang innledet han en omfattende beleiring etter alle krigskunstens regler. Tungt beleiringsskyts ble bragt over Iddefjorden og slept opp på Stutekollen øst for Fredriksten. Derfra ble fortet Gyldenløve skutt i stykker og stormet den 8. desember. Så startet det langsommelige arbeidet med å grave løpegraver fremover mot festningen til den var innenfor stormavstand. Artilleriet skulle flyttes fram, skyte bresjer i festningsmurene og så skulle stormen starte. I løpet av et par ukers tid regnet de svenske ingeniørene med at festningen ville falle.

Kongens død

Graving av løpegravene var et risikabelt arbeide. Hver natt jobbet 300 – 400 mann med å grave, og hver natt ble 30 – 50 mann drept eller skadet av ilden fra hovedfestningen og fra fortene Overberget og Stortårnet. Den 11. desember om kvelden kom Karl XII frem i løpegravene mellom Gyldenløve fort og hovedfestningen for å inspisere arbeidet. Han ønsket å oppmuntre sine menn, jage på arbeidet, og kanskje også for å se om det var tegn til motangrep fra festningen mot arbeidsstyrken. Løpegraven var ca 2 meter dyp, og for å kunne se sparket kongen føttene inn i jordveggen og løftet seg over kanten. Albuene støttet han på jordvollen, og hodet lå mot hånden. Det så nesten ut som han sov. Slik ble kongen stående lenge, mens skytingen fra festningen fortsatte med full styrke. Ved halv titiden på kvelden ble han truffet av et skudd gjennom hodet. Kongen var død. De som sto nærmest sa det hørtes som når en slo to fingre mot hånden, eller når en kastet en stein i gjørme. Løytnant Carlberg beskrev senere hendelsen slik: Så träffade utan ifrån tranchéen ett skott in på venstra sidan genom Hans Majestäts huvud, varvid icke minsta rörelse mer förspordes, än att handen undanföll vänstra kindbenet, och huvudet lutade sig så sakta neder uti kappan, utan någon den ringaste ryckning på kroppen, som blev alldeles stilla liggande som den förut låg.

Etter kongens død

Kongens lik ble lagt på en båre og dekket til med en kappe, og en parykk og en hatt ble lagt over hans hode. Det gjaldt å skjule for soldatene at kongen var død. Deretter ble hans lik ført til hovedkvarteret i Tistedalen, senere ble det lagt i en enkel furukiste og ført over Iddefjorden og videre til Uddevalla. Der ble kongen balsamert før kroppen ble ført videre til Stockholm. Øverstkommanderende for felttoget var kongens svoger, prins Fredrik av Hessen-Kassel (gift med Karl XIIs søster Ulrika Eleonora), som hadde sitt hovedkvarter på gården Torpum vest for Halden. Han fikk raskt melding om at kongen var død. Neste dag samlet han generalene til et møte, der ble det besluttet å avbryte felttoget i Norge til tross for den store styrkeoverlegenheten de hadde, og til tross for at festningen trolig ville falle om ikke så lenge. Tilbaketrekningen startet umiddelbart, og innen 20. desember var alle svenske tropper ute av landet.

Hvem skjøt Karl XII

Diskusjonen om hvem som skjøt det dødelige skuddet har gått i nesten 300 år. Var det en «ærlig» norsk kule, eller var det en svensk morder? Ingen av dem som var tilstede den skjebnesvangre kvelden trodde da at dette var et mord. Alle regnet med at kongen fikk et fiendtlig skudd gjennom hodet, enten en muskettkule eller en kule fra et «drueskudd», en slags haglskudd skutt med kanon. Skuddet kom trolig fra Overberget fort eller fra hovedfestningen. Men ganske snart begynte det å gå rykter om at kongen var myrdet, skutt av en av sine egne. Og det kunne være flere som ønsket kongen død, det var mange som var lei av krigen. Teoriene om hvem morderen kunne være ble etter hvert mange, men de fleste syntes å tro at kongens svoger, prins Fredrik av Hessen-Kassel sto bak. Han kunne ikke ha gjort det selv, for han var ikke tilstede i løpegravene den kvelden, men han kunne ha hatt hjelpere. De fleste som tror på mordteorien har pekt på general Maigret som den mest sannsynlige, men bevis er ikke lagt fram. Kongens balsamerte lik er tatt opp og undersøkt flere ganger, senest i 1917, og det er planer om igjen å undersøke liket. Gjennom årene er det skrevet en lang rekke bøker og avhandlinger om Karl XIIs død. Mange historikere og ulike eksperter støtter mordteorien, og viser til undersøkelser av kongens lik, gjennomførte undersøkelser på stedet og ballistiske målinger. Minst like mange eksperter avviser mordteorien, og viser til at dette er spekulasjoner uten noen bevis. Det at Karl XII gjennom sine felttog stadig hadde oppsøkt farlige situasjoner, at han var truffet av kuler minst 5 ganger tidligere og at en lang rekke andre soldater ble drept samme natten tilsier at det omsider var blitt hans tur. Svaret på gåten får vi nok aldri.

Litteratur

  • C. O. Munthe: Frederikshalds og Frederiksstens historie indtil 1720, (1906)
  • Karolinska förbundet: Sanning og sägen om Karl XIIs død (Stockholm 1941)
  • Ragnhild M Hatton: Karl XII av Sverige (Köping 1968)
  • Alf E Bjerke: Nordens løve, Karl XII i Norge, (Oslo 1992)
  • Peter From: Karl XIIs død – gåtans lösning (2005)
  • Kjeld Th Magnussen: Ved Karl XIIs død (Rakkestad 2007)
  • Olle Larsson: Stormaktens sista krig (Lund 2009)
  • Bengt Liljefors: Karl XII (Lund 2010)