Kjeldearkiv:Fossesholm på Øvre Eiker: En historisk oversikt (artikkel i Årbok 1923-28. Drammens Museum)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

FOSSESHOLM PÅ ØVRE EIKER.
av ANNEKEN PETTERSEN

Fra Drammens Museums aller første tid har dets direksjon an­sett det for en meget viktig gren av Museets arbeide å la bygninger av kuIttuhistorisk interesse i Drammens by og omegn opmåle og fotografere. I 1917 fikk således arkitekt Arbo i opdrag å opmåle Fossesholm gård på Øvre Eiker. Dette arbeide resul­terte i en rekke,tegninger og fotografier, som opbevares i Museets arkiv. Disse var utstilt en kort tid i 1921 og vakte fortjent op­merksomhet. Men styret finner at de bør nå frem til videre kret­ser, og har derfor besluttet å la en del av dem reprodusere i Mu­seets årbok. Til denne har jeg fått i opdrag å utarbeide en over­sikt over Fossesholms historie, et kverv jeg ikke uten betenkelighet har påtatt mig. Materialet er stort og på ingen måte lett å utrede. Jeg ønsker derfor å betone at det som her fremkommer, ikke gjør krav på, og heller ikke har til hensikt å være en så ut-

(side 80)
tømmende behandling som emnet gir anledning til og kunde fortjene. Samtidig vil jeg gjøre opmerksom på at jeg i min fremstilling bygger på den opfatning av kulturutviklingen som Tord Pedersens bok, Drammen, gir uttrykk for. Likeledes har overlærer Tord Pedersen under planleggelsen av arbeidet ydet mig hjelp og støtte.
Anneken Pettersen.

FOSS — FOSSEN.

Når man reiser med jernbanen fra Drammen til Kongsberg, vil man straks efter å ha passert Vestfossen stasjon bli opmerksom på en stor, langstrakt toetages trebygning med et visst herregårds­messig utseende. Det er den gamle sedegård Fossesholm, som har spilt en stor rolle i Eikerbygdens, ja hele Drammensdalens historie. Gårdens skiftende skjebne gjennem tidene følger således i. det små nøiaktig de samme strømninger som har virket bestem­mende i vårt hele lands historie.
Fossesholm het oprindelig kun Foss efter sin beliggenhet ved fossen — Vestfossen. (Tillegget „holm" er først kommet til i begynnelsen av 1600-tallet.[1] Gården hadde på den tid adelige be­siddere, og det var dengang på mote blandt adelsfolk og rangs­personer å forandre gårdsnavnene således at de fikk større likhet med de danske herregårdsnavn.[2]
Vedrørende gården Foss' eldste historie hersker det adskillig uoverensstemmelse hos de forfattere der tidligere har behandlet dette emne. Den almindelige antagelse går ut på at gården Foss i 13- og 1400-tallet tilhørte Mariakirken i Oslo.[3] Det henger den dag i dag i den store sal på Fossesholm en tavle som vet å berette herom. Efter de undersøkelser jeg har foretatt, er jeg imidlertid kommet til et annet resultat. Jeg mener at det fore­ligger en forveksling mellem de to nabogårder Fåsen (= Fossen) og Fossesholm (= Foss), og at det er Fåsen som i middelalde­ren har tilhørt Mariakirken i Oslo, og ikke som tidligere antatt Fossesholm).[4].

(side 81)
Som beviser herfor kan nevnes:
1. Fra midten, av 1300-tallet til midten av 1500-tallet satt en stor og mektig ætt på Foss, tydeligvis som gårdens eiere. ikke som leilendinger.[5]
2. Mariakirkens part i Foss er mig bekjent aldri nevnt, hver­ken ved arveskifter eller ved andre anledninger, hvor gårdens for­skjellige „eyedeller" omtales. Derimot er vi vel underrettet om at både Berg kirke[6]), Haug kirke og et hospital i Tønsberg før reformasjonen eide forskjellige parter i godset.
3. Peder Hanssøn Litle gjorde i 1541 et makeskifte med Ma­riakirken i Oslo, hvorved han kom i besiddelse av Fossen gård på Eiker. Ved å sammenholde de forskjellige geografiske og sprog­lige forhold ved de i den anledning foreliggende dokumenter, kan man med temmelig stor sikkerhet bestemme at den her omhand­lede gård Fossen er Fåsen på Vestfosselvens vestre side, og ikke Foss på elvens østre side. Nogen annen kjøpekontrakt mellem Mariakirken og Peder Hanssøn vedrørende Foss gård på Eiker finnes mig bekjent ikke i de tilgjengelige kilder. Der foreligger derimot en rekke diplomer hvor Peder Hanssøns makeskifte med de to daværende odelsberettigede eiere av Foss nøiaktig behandles.[7]
4. Endelig synes den dobbelte, parallelt løpende sprogbruk hvor det bestemt tales om et Foss (Ffoss, Ffos, Fos, Fosz, Fosse, Fosze, Forsse, Fossz, Ffaas), og et Fossen (Fossini, Forsini, Fossina, Ffossene, Fossene, Foszenn) å klarlegge saken. Foss, og kun Foss, er gården på elvens østside, det navn den hadde i gammel tid, og det navn den i daglig tale ofte har den dag i dag. Navnet Fossen derimot betegner gården på elvens vestside, det nuværende Fåsen, og er neppe brukt om Foss (= Fossesholm). Både i Riks­registrantene og i Diplomatarium Norvegieutn har utgiverne i flere tilfeller opfattet navnet Fossen identisk med Foss, hvilket visstnok må være feilaktige.[8]

FOSSESHOLM FØR 1542.

Fossesholms beliggenhet ved Vestfosselven har fra tidlig tid hatt den aller største betydning for gårdens historie.

(side 82)
Vestfosselven forbinder som bekjent de store vannmasser som danner Ekern- og Fiskumvannet med Drammenselven. Den har sitt utspring fra Fiskumvannets nord-østre side, løper nordover og forener sig ved Hokksund med Storelven. Like efter sitt utløp flyter den bred og stille, men litt lengere nede går den i fosser og stryk og nettop her ved elvens østre bredd lå det gamle Foss. På den annen side av elven, vest for fossen, ligger gården Fåsen (Fossen). og på denne gårds grunn er det den lille fabrikkby Vestfossen er vokset op.
I middelalderen bestod Foss av to gårder, Nordre- og Søndre-Foss. Husene lå nede ved fossen, og broen som førte over fos­sen, dannet skille mellem gårdene. Fosseløpet så dog på den tid ikke ut som nu. Det lå en holme ute i elven, og på begge sider, av den dannet det sig en rekke småfosser og stryk. De kaltes under ett for Holmefoss, men de betydeligste av dem hadde også hvert sitt særskilte navn, som Ranefoss, Bjørnefoss, Smørhættestrøm o. s. v. Men efter den tid er det gjentagne ganger fore­tatt mineringer i fossen.[9] Det østre løp er blitt gjenfylt og det vestre løp utdypet, så den i middelalderen så hyppig omtalte holme nu kun vanskelig kan påvises.[10]
Allerede i tiden omkring den store mannedød lå det kvernhus på begge sider av holmen. Eiendomsretten til de fleste av kvern­fallene hørte under Foss, men også andre gårder langs elveløpet hadde rett til kvern i Holmefoss, hvilket gav anledning til idelig strid mellem de forskjellige eiere.
Som tidligere nevnt satt det i middelalderen en stor og mektig ætt på Foss. Den hadde sitt utspring i det gamle bondearisto­krati som i middelalderen holdt til huse på storgårdene på Eiker. Selv efter at disse stor-bondeætter hadde tapt sin makt, og en rekke av de største og mest navnkundige gårder var gått over på nye adelige slekters hænder, blev den gamle ætt sittende fast på Foss til midt ut i 1500-tallet. Slekten er den hele tid den samme og forgrener sig til begge Foss-gårdene, dog nedarves godset påfaldende hyppig på kvinnesiden.
Jon Bjarnessøn som levet i annen halvdel av 1300-tallet, er den

(side 83)
første vi kjenner av ætten.[11] Allerede han var en stor og mek­tig jorddrott som eide gods i fremmede sogn. Han bodde rime­ligvis på Nordre-Foss og er oftere nevnt som Jon på Foss. I 1355 solgte Tord Stanessøn en del av Søndre-Foss til Erling Reidarsøn. Erling kom kort efter i strid med Jon om eiendomsretten til en kvernfoss i Holmefoss.[12] Hvem der gikk av med seiren i denne strid, vites ikke. Men nogen år senere sees Jon ved make­skifte — sannsynligvis med en av Erling Reidarssøns ætlinger[13] — å ha fått både en kvern i Holmefoss og tolv øres bol i Søndre-Foss, hvilket han altsammen betalte med jevngodt gods i andre sogn. Gammel gjeld til Haug kirke, innløste han ved å avstå tre øres bol i Ormberg, som var en av nabogårdene til Foss.[14] Flere ganger optreder Jon på Foss som vidne i forskjellige rettssaker. I 1395 finner vi ham i Tønsberg som skjønsmann. Siste gang han nevnes er i 1398, nogen år senere omtales han som død.
Jon Bjarnessøns sønn var formentlig den mektige Haavard Jonssøn, lensmann på Eiker. Hans navn forekommer hyppig i gamle diplomer.[15] Som ekte odelsbonde søkte han til enhver tid å øke sitt jordegods om ættegården, men ofte lå han i strid med naboer og sognefeller. Med de mektige adelige herrer på Kirkeberg og Sem møtte han gjentagne ganger for retten.[16] Snart var det en dam, snart en holme i fossen eller nogen kvernhus striden gjaldt. Men det var ikke alltid lett for Haavard å skaffe vidner mot de fornemme herrer.
Ved St. Hanstid 1408 møtte Haavard på lagtinget i Tønsberg; anledningen var ugreie med grensene melIem Foss og nabogårdene Spitalsjorden og Ormberg. Spitalsjorden som tilhørte Hospitalet i Tønsberg, var oprindelig en del av gården Hedenstad, men skjøt inn i Foss' «eier». [17] Sira Bjørn som rimeligvis skulde vareta Spitalsjordens interesser, møtte ikke, så saken blev utsatt til senere

(side 84)
på sommeren og skulde da avgjøres på åstedet. Med Berg kirke gjorde Håvard et makeskifte, hvorved han fikk overført til Hedenstad en liten part som kirken fra gammel tid eide i Nordre-Foss.
Før sin død var Haavard Jonssen visstnok eneeier både av Nordre- og Søndre-Foss. Det hadde lykkes ham å samle det hele gods på en hånd, men kun for at det efter hans død atter skulde deles mellem hans barn. Han hadde tydeligvis ingen sønner, men tre døtre. Gunhild, den eldste, fikk mens faren levet tre marke­bol i Nordre-Foss og hele kvernfossen på det nordre landet i Holmefoss samt et hodesmykke av sølv «et huefuesyluer»[18] En an­nen datter, Gudrun, har mindre interesse for oss; men den tredje datter, hvis navn er ukjent, var gift med Nils Skak, og med henne gikk Søndre-Foss over i denne mektige ætts eie. (Se stamtavlen n. s.). I 1459 ble' det avholdt skifte mellem Haavard Jonssøns arvinger over hele Foss, ialt 6 markebol.[19]
Nils Skak var da død. men hans sønn væbneren Jon Nilssøn Skak fikk tre markebol (Søndre-Foss), Gunhilds mann, Tord Roars­søn, fikk to markebol (Nordre-Foss) og Gudrun ett markebol.[20] Hun skulde bo hos Gunhild og Tord og ved hennes død skulde de to ta arv efter henne. Videre blev det gjort nogen spesielle avtaler mellem Tord og Jon innbyrdes, hvorved Tord fikk anledning ,til å leie Jons part om han så ønsket.
Jon Skak hadde heller ikke sønner, kun en datter, Åsa; men ved hennes ekteskap med Nils Thormodssen kastedes det ny glans over ætten. Han var væbner og lagmann i Tønsberg og blev i 1503 adlet av kong Hans, «forunt frihet og frelse med skjold og hjelm». I sitt merke skulde han føre tre røde hummerklør i hvitt felt.[21]
Gunhild bodde rimeligvis all sin tid på Nordre-Foss, i hvert fall levet hun sine siste år der.[22] Hennes mann, Tord Roarssøn, må ha været en maktsyk og stridbar herre. Han kranglet med sine slektninger og gjorde stadig med rette eller urette sin hustrus odels-

(side 86)


(side 86)
krav gjeldende. Heller ikke holdt han ord som han hadde lovet, heter det. Ved hjelp av Gunhilds odelsrett kom han i besiddelse av en kvern og hele holmen på det søndre landet i Holmefoss, visstnok den samme foss som Gunhild i 1519 forærte sin frende Jon på Søndre-Foss imot at han med en pengegave skulde sørge for hennes og hennes foreldres sjele. Tord var da død, men hans sjel nevnes ikke. Gunhild blev sittende som enke på Foss op i meget høi alder. Fem slektledd så hun følge hinannen på Søndre-Foss. Selv var hun visstnok barnløs. Hvem der overtok Foss efter henne, vet vi ikke: men i 1540 hadde Ulv Herbrandssøn odelsrett til Nordre-Foss så all sannsynlighet taler for at han til­hørte ætten. På samme tid eide væbneren Nils Jonssøn (Skak) Søndre-Foss.[23] De to gjorde i all mindelighet et jordebytte sig i mellem, hvorved de fikk ordnet forskjellige eiendomsforhold mellem Søndre- og Nordre-Foss.[24]
De forliktes om at Nils til sin gård skulde føie Brede-jordet, Rone-jordet og Bjørneengen. Gården på Brede-jordet skulde han flytte 1/2 favn ned i engen og gården på Rone-jordet 1 mål syd i marken. Dessuten skulde han ha et fiske nedenfor Holmen og fri slepevei til og fra sag med «bordh och timber». Ulv fikk til Nordre-Foss Langejordet og en eng som kaltes Appelledocken. Gården på Lange-jordet skulde han flytte syd til badstuen. To fiskeplasser, som før lå til begge gårdene skulde, Ulv beholde, og dessuten skulde han ha «frelsen» vei til sine sager og kverner. Ved dette jordebytte, som forøvrig kaster lys over rent spesielle forhold vedrørende de to Fossgårder innbyrdes, kommer et nyt moment inn. Det er første gang de senere så navnkundige sag­bruk ved Fossesholm er nevnt. Storbøndene på Foss hadde lært kunsten å drive sag med vannkraft. Vi sporer en gryende dag for den industri som efter hvert skulde ta hele Drammensvasdra­get i sin tjeneste. På dette tidspunkt er det Peder Hanssøn Litle optreder på skueplassen.

(side 87)

FOSSESHOLM I PEDER HANSSØN LITLES OG HANS SLEKTS EIE 1542-1647.

Peder Hanssøn Litle var høvedsmann på Akershus og en av rikets mest innflytelsesrike menn. Han tilhørte en gammel, men ikke særlig fremtredende sjellandsk adelsslekt, av hvilken den ene linje benevnes Basse, den annen hvortil Peder Hanssøn hørte, hyppigst Litle.[25] Han kom tidlig i forbindelse med hoffet og gjorde sig på forskjellige måter fortjent blandt annet under Grevefeiden, da han kjempet på Kristian side. I 1527 var han en av kongens «hoffsinder».
Som så mange andre danske adelsmenn benyttet han de ulyk­kelige politiske forhold i Norge til å gjøre sig tilgode med nor­ske embeder og norsk jord. Hans øine falt straks på storbygden Eiker. Den kloke forretningsmann forstod at denne egn med de store skoger og mange vannfall bød på rike muligheter.
I 1541 fikk han kongelig skjøte på kronens gamle hovedgård Sem og kort efter fikk han den forrige bispetiende av hele Haug kirke-sogn.[26] Siden efter fulgte hans eiendomserhvervelser slag i slag like til hans død. Det gamle kirkegods, hvorover kirkens mektige tak hadde glippet efter reformasjonen, gikk det verst ut­over. Ved makeskifte med Oslo Domkapitel kom han således i besiddelse av en rekke av Eikers største og beste gårder og ved makeskifte med Mariakirken i Oslo fikk han de to Fossen gårder og samtidig tillatelse til å erhverve Lille-Fossen, som tilhørte Ho­spitalet i Tønsberg.[27] Også de gamle odelsbønder på Foss måtte bukke under for den mektige fremmede herre.
I 1542 lykkedes det Peder Hanssen ved makeskifte med den gamle Ulv Herbrandssøn å bli eier av Nordre-Foss, og kort før hadde han tilkjøpt sig Søndre-Foss av væbneren Nils Jonssøn (Skak).[28]
Hver av Fossgårdene gav på den tid i årlig landskyld 1 1/2 skippund (mel og malt). Alle gårdens tilliggelser fra «Arilds tid» medfulgte handelen: Skog, mark, aker, eng, fegang, fiske, fiskevann, kvern­fosser og alle bygninger. Intet blev undtatt. Holmefoss og Bjørne­foss som hørte under Søndre-Foss, gikk også med i kjøpet.
Med Hospitalet i Tønsberg, der som tidligere meddelt hadde en

(side 88)
eiendom som skjøt inn i Foss' enemerker, fikk han ordnet sig så­ledes at Refseng og Musehage blev lagt til Foss, mens Bjørne­engen skulde følge Hedenstad, hvortil Hospitalets hele eiendom oprindelig hørte.[29]
Så godt som hele rekken av skoggårder langs Ekern og Fiskurn­vannet og Vestfosselvens bredder lykkedes det ham å erhverve, og foss efter foss føiet han til sine eiendommer.[30]
For hele dette veldige godskompleks gjorde han Foss til sin ho­vedgård. og her tok han bolig, når han ikke residerte på Akers­hus slott.[31]
Ved sitt ekteskap med jomfru Ingeborg[32], datter av rikshovmesteren Niels.Henrikssøn (Gyldenløve) og fru Inger til Østraat kom han inn i en av det norske aristokratis mest ansete slekter. og med henne fikk han formentlig også en ganske betydelig formue.[33]
Om bebyggelsen på Foss i denne tid vet vi kun lite. At det fantes en hel rekke bygninger og småhus, som skikk og bruk var i de dager, derom vidner de mange bevarte skiftebrever og kjø­pekontrakter; men nogen sikker beskjed om våningshusene har vi ikke. Dersom den gamle tradisjon innebærer sannhet, så gjemmer dog den ennu stående, hovedbygning på Fossesholm, rester av den bygning, hvor Peder Hanssøn og fru Ingeborg holdt til huse. Før bygningen i 1760-årene fikk den skikkelse den nu har, kunde man, heter det, i de gamle vegger påvise merker efter ku­lene fra den gang da Foss under Syvårskrigen blev beskutt av svenskene. Deler av bygningens midtre parti tyder også på en eldre bebyggelse, idet dette parti er opført av mektigere tømmer og hviler på solidere kjellere enn fløiene. I folkefantasien lever det forøvrig både i skrift og i tale mange mere eller mindre troverdige beretninger fra Peder Hanssøns og fru Ingeborgs storhets­tid på Foss.[34] Sikkert er det at Peder Hanssøns bedrifter var mange og hans inntekter umåtelige. At han omgav sig med luk-

(side 89)
sus og prak når han opholdt sig på Foss, midt i hjertet av sine veldige eiendommer, er derfor ikke mere enn rimelig.
I 1551 rammedes den mektige lensherre av en ulykke. Han hadde et fall med sin hest, og efter den tid gjenvant han aldri mere sin helbred. Da han merket døden nerme sig, underrettet han selv kong Kristian derom, og anmodet ham om å velge en eftermann i stillingen på Akershus. Samtidig utbad han sig kongens nåde for sin hustru og sine barn for sin lange tjenestes skyld. Kort efter døde han «paa Akershus slot udi grønne kammer og blev med stor proces og skare ført lig fra slottet og tid til hans hovedgaard Foss, og der begraven udi sin sognekirke paa Eger.»[35] Stenen over hans grav som kunde sees på gulvet i Haug gamle kirke like til bran­den i 1818, bar følgende innskrift: «Her ligger Begraven Erlige oc Velbyrdige Mand Peder Hanson til Foss, som var Høyvitz Mand paa Aggerhuus, och døde hen 15 Dag Septembris Aar 1551, medt syn Kiere Høstrwe, Frue Ingeborg Niels Datter, som och Døde Aar (1597) Gud vere dem Naadig.»[36]
Peder Hansson skjøttet visstnok sitt embede til kongens tilfreds­het like til sin død; men sine egne interesser glemte han heller ikke. Hans adferd likeoverfor den norske. bonde var neppe alltid helt uklanderlig. Sålenge han levet hørtes ingen klage; men neppe var han død for ubehagelighetene brøt løs over hans enke. Fru Ingeborg viste sig imidlertid å være en klok og myndig dame, som kunde møte vanskelighetene.
Først og fremst gjorde odelsbøndene til Foss sine krav gjeldende. Det lykkedes dog fru Ingeborg å få Nils Jonsson (Skak) til å stadfeste. avståelsen av Søndre-Foss, efterat han i drukkenskap hadde talt nedsettende både om henne og hennes mann, og ved hjelp av en pengesum fikk hun Ulv Herbrandssøns slektninger til å frafalle sine odelskrav på Nordre-Foss.[37] Sitt hovedsete hadde hun således frelst, men større vanskeligheter ventet henne. Kronen grep inn. I 1556 blev det nedsatt en kommisjon for å undersøke og felle dom over Peder Hanssens «kjøp med bøndene». Det endelige utfall av denne kommisjons virksomhet kjenner vi ikke; men sikkert er det at fru Ingeborg beholdt de fleste av de eiendommer hun hadde tatt i arv efter sin mann. Dog måtte hun i flere tilfeller betale «yderligere vederlag» til de gamle eiere, som var

(side 90)
«misholdne» ved makeskifte med Peder Hanssen.[38] Under slike forhold var det sikkert ingen lett sak å holde det veldige gods sammen; men fru Ingeborg red stormene av og blev som enke sit­tende på Foss til sine dages ende, og herfra styrte hun sitt gods med kraftig hånd. Sønnen Hans Pederssøn Litle hadde tatt bolig på Sem.
Under Syvårskrigen med Sverige kunde den mektige frue på Foss forstrekke den dansk-norske konge med en sum penger til krigsomkostninger; men som vederlag forlangte hun kongens part av tiender til Eiker og Lier kirker til summen var betalt. Som allerede antydet forteller et bygdesagn at Foss under denne krig blev beskutt av svenskene. De lå på Smellehaugen på den annen side av elven og rettet derfra „sine stykker" mot Foss, en begi­venhet som har gitt folkefantasien rikelig næring.[39]
Fru Ingeborg overlevet sin mann i 46 år. Hun døde på Foss i august 1597, som den siste av sin navnkundige ætt. Hun var da antagelig omkring 90 år gammel. Hennes død er av biskop Jens Nilssøn bemerket i hans reiseoptegnelser. Bispen mottok dødsbud­skapet i Smålenene og tilføier i sin dagbok: «. . . den 21. Augustj siges fru Ingeborg Nielsdaatter Hans Pederssøns moder att haffue dødt. Hvilcken vaar en saare gammel frue, oc haffuer lenge verft siug.» Hun blev likesom sin mann bisatt i Haug kirke. (Se s. 89).
Ved fru Ingeborgs død tilfalt hennes umåtelige jordeiendommer på Eiker hennes eneste sønn, Hans Pederssøn Litle til Foss og Sem.[40] Han var en høit anseet og dyktig mann, som innehadde en rekke offentlige stillinger og hverv. Han deltok således i ut­arbeidelsen av Kristian IV's norske lov, et arbeide han hadde stor fortjeneste av, men som først utkom efter hans død.
I 1592 blev han utnevnt til Norges rikes kansler. Han bodde som tidliger nevnt på Sem, inntil han kort før sin død måtte av-

(side 91)
stå den gamle kongsgård til kronen. Dette skjedde ikke uten mot­stand fra Hans Pederssøns side. Han vilde nødig gi avkall på no­get av det gods hans far hadde samlet; men han måtte tilslutt bøie sig for kongens vilje. Når det var Kristian IV så maktpåliggende å erhverve Sem tilbake til kronen, var det fordi han hadde pla­ner om å anlegge et jernverk og annen fabrikkvirksomhet ved Vestfossen. Hans Pederssøn tok efter den tid bolig på Foss, hvor han henlevet sine siste dager. Da biskop Jens Nilssen sommeren 1596 reiste gjennem Eiker, bodde Hans Pederssøn ennu på Sem. Fra høidene ved Vestfossen tok bispen bygden i øiesyn. Han bemerket kun flyktig fru Ingeborgs gård, men det som særlig fan­get hans interesse var Hans Pederssøns sager. Der stod to på det østre og en på det vestre landet, og en bro førte tvers over fossen. På Sem blev biskoppen mottatt av kansleren selv og budt inn til gjest.
Kristian IV besøkte også Hans Pederssøn på Sem; men dette besøk var rimeligvis av en ublid art, idet det fant sted nettop da underhandlingene om avståelsen av Sem stod på.
Hans Pederssøn var gift to ganger, første gang med Else Gydenstjerne[41], og annen gang med Anne Skinke!, begge adelige dan­ske damer. Nogen opbevarte brever skrevet av stattholderen i Norge, Christian Munch, og hans hustru i anledning av Hans Pe­derssøns giftermål med Else Gyldenstjerne, gir oss på en fornøie­lig måte samtidens karakteristikk av herren til Foss og Sem. At han var rik, fornem og god, får vi her et bestemt inntrykk av. Det lyder blandt annet: han (Hans Pederssøn) er den rikeste mann i Norge, en god og fin karl, som vel vet hvad han skal gjøre og late.[42]
Den gamle kansler døde på Foss 15. november 1602. Ennu i 1743 sås i altergulvet i Haug kirke en stor gravsten som dek­ket hans og hans frue Anne Skinkels grav. I stenen var ektepar­rets «fulle corpus» uthugget. Nu vises stenen ikke mere, rimelig­vis blev også den ødelagt under kirkens brand i 1818; men grav­skriftens ordlyd er bevart. Da det i 1728 blev foretatt en repa­rasjon av kirken, fantes kistene, hvori Hans Pederssøns, hans to

(side 92)
fruers og hans sønns balsamerte lik hvilte. De på kistene festede sølvplater og adelige våben blev ved denne anledning tatt av ki­stene og ophengt i kirken, hvor inskripsjonene kan leses den dag i dag. Else Gyldenstjernes dødsår er ikke opgitt; men fru Anne Skinkel døde i Kjøbenhavn 1616.[43]
Med Hans Pederssøns eneste sønn — av annet ekteskap — jun­ker Fredrik Hanssøn til Foss, utdøde Litlenes mannsstamme i 1616.
Godset gikk derefter over til junker Fredriks halvsøster Anna Hansdatter Litle, som var gift med Gunde Lange til Fritsø.
Gunde Lange var likesom Litlene av dansk adelig herkomst, men allerede hans far hadde store interesser i Norge. Efter ham blev Gunde Lange lensmann over Tønsberg len, og efter ham fikk han også betydelig annet norsk jordegods.
Den nye herre til Foss opløste på en måte Peder Hanssøns gamle godskompleks på Eiker, idet han omkring år 1630 kløvet det vidtløftige gods i tre mindre godser.[44] Til nye hovedgårder gjorde han Ulveland og øvre Strøm, UIveland for sine eiendom­mer oppe mot Skotselven og Øvre Strøm for de gårder han eide i Drammensdalen. Den siste viktige gårdsgruppe benevnes senere hen Strømsgodset, og på dets grunn er Strømsø by vokset op.
Ved denne tid var det også at det gamle gårdsnavn Foss fikk sitt prydelige tillegg «holm». Muligens skjedde navneforandringen nettop samtidig med godsets omordning.
Både Gunde Lange og hans sønn, junker Hans, skrev sig «til Fossesholm» og bodde delvis der; men begges interesser, særlig den sistes; var sterkt optatt på andre kanter. I 1631 måtte Gunde Lange pantsette Fossesholm med mere gods for gjeld til kronen. Men junker Hans overtok familiens godser, både på Eiker og i Drammensdalen. Han bodde vekselvis på Fossesholm og Strøm.[45] Da han i 1639 blev utnevnt til tolder i Drammen, bygget han og­så en bygård på selve Strømsøen.
I den drammenske trelasthandel tok han som eier av Fossesholm ivrig del. Han var blandt dem som for sine sagbruk nød

(side 93)
godt av Kristian IV's privilegier, utstedt til fordel for forskjellige adelsmenn. Det var derfor helt rimelig at han nedla protest da lensherren på Sem begynte å foreta mineringer i Vestfossen på Semsiden for 5 skaffe mere vann til Semsagene. Mineringen blev også stoppet dengang, men efter noen år atter optatt, dog da til fordel for brukene ved Fossesholm. I 1646 blev Hans Lange forlenet med Sem gård og Eiker len, men denne herlighet fikk som vi senere skal se, en bratt ende.[46]
Om de to «Langer» henlevet sine siste dager på Fossesholin, vet vi ikke; men det er mulig at de er begravet i Fiskum kirke.[47]

FOSSESHOLM I HANNIBAL SEHESTEDS EIE OG SOM KRONGODS.

I 1642 utnevnte som bekjent Kristian IV sin svigersønn Hannibal Sehested til stattholder i Norge. Hans korte, men glans­fulle eventyr i Norge er vel kjent; men kun hans virksomhet som godsherre på Eiker vedkommer oss. Her ryddet han i en fart alle de tidligere grunneiere av veien og opkastet sig til herre over det største eiendomskompleks som nogensinne har eksistert i Dram­mens omegn. En stor del av kronens gods kom han i besiddelse av ved hjelp av sitt svogerskap til kongen.
På en unådig måte fikk Hans Lange i 1647 avskjed som lens­herre over Sem gård og Eiker len, som Hannibal Sehested sannsyn­ligvis selv ønsket å overta. Tidligere samme år var Hans Lange visstnok også nærmest blitt tvunget til å avstå Strømsgodset og Ulveland til den stormektige stattholder. Kort efter døde Hans Lange, og av hans dødsbo kjøpte så Hannibal Sehested Fossesholm med tilliggende gods for 15.000 rdl. Til godset hørte: på Eiker 30 skyldsatte gårder, 11 ødegårder på Ekernstranden «som kun bru­ses til skovhugst og ikke ere satt for landskyld», 4 årgangssager ved Vestfossen samt en vannmølle med 3 kverner sammesteds; i Hof i Tønsberg len 7 gårder med 3 sager og en mølle ved Eids­foss. Sem gård og gods hadde han som tidligere antydet tilvendt sig ved makeskifte med kronen.
Alle disse sine veldige eiendommer på Eiker og i Drammensdalen ordnet Hannibal Sehested i to store godsgrupper under de

(side 94)
to hovedgårder Sem og Strøm. Forvalteren på Sem fikk visstnok bestyrelsen av hele det eikerske gods; men de gamle sedegårder, hvoriblandt også Fossesholm, beholdt til en viss grad sin selv­stendighet. idet de fikk sine egne forpaktere, som dog stod under forvalteren på Sem.
Hermed var alle spor efter Peder Hansssøn Litles verk forsvun­net. Fossesholm blir i de næste hundre år nærmest å betrakte som en annen handelsvare, der sammen med de øvrige Sehestedske godser måtte friste en skiftende skjebne alt efter de politiske be­givenheter i landet.[48]
Allerede i 1651 blev Hannibal Sehested styrtet, og hele hans umåtelige jordegods tilfalt kronen. Ordningen av godsenes be­styrelse blev under kronen omtrent den samme som under Hannibal Sehested. De gamle sedegårder beholdt fremdeles sine egne forpaktere, men alene forvalteren på Sem gård, Willum Mechlenburg, fikk offentlig myndighet og blev en slags tilsynsmann over hele det gamle Eiker len.
Forpakteren på Fossesholm var da kronen overtok godset, Anders Michelssøn. Han beholdt forpaktningen inntil Nils Friis, lag­mann i Skien, i 1656 fikk brev på Fossesholm gård med fire un­derliggende sager med fritt tørnmerkjøp, mølle, ødegårder, aker og eng. skog. mark og fiskevann. Forpaktningen led på 9 år hvor­for hån blev tilpliktet å betale 1000 rdl. ved hver St. Hans til stattholderen i Norge. Allerede to år efter døde Nils Friis. og han efterfulgtes av Willum Lange, som overtok forpaktningen på samme betingelser Som sin formann.[49]
Men heller ikke kronens herredømme over de Sehestedske godser blev av lang varighet. Statskassen var ved Fredrik III's tronbe­stigelse i en dårlig forfatning, og skjønt ugjerne måtte den nye konge reise penger ved å pantsette en hel del av kronens eiendommer. I Norge gikk det verst utover de Sehestedske godser som i 1659 — under krigen med Sverige — blev pantsatt til brødrene Marselis, medeiere i det rike nederlandske handelshus Marselis, som allerede i lengere tid hadde forstrukket den dansk-norske stat med penger. Kongen håpet visstnok i det lengste at det skulde lykkes ham å bringe de Sehestedske godser tilbake under kronen; men pengenøden blev stadig større, og under Kristian V

(side 95)
da den Skånske krig var ved å bryte løs, måtte regjeringen for å skaffe penger i den tomme statskasse gripe til salg av krongod­set. De eikerske godser kom på forskjellige fremmede rikmenns hender. De fleste tilfalt Marselierne. som allerede hadde pant i godsene. Baron Constantin v. Marselis og hans frue Sofia Elisa­beth,Carisius fikk således i 1675 kongeskjøte på den del av Strøms­godset som lå nordenfor Drammenselven og på Fossesholm gård og gods. Tilsynelatende skjedde det ingen forandring i godsenes forvaltning: men for de undergivne hadde dog kongen været en mildere herre å tjene enn de fremmede pengematadorer.
Av Marseliernes forpaktere på Fossesholtn kan særlig nevnes Christian Winschiench som i mange år bebodde gården, og den mektige Drammens-kjøbmann Willum Mechlenburg, som avveks­lende forpaktet Sem og Fossesholm.[50]
I en utrykt beskrivelse over Eiker av sogneprest Anehersen (forfattet 1743) får vi nogen sparsomme oplysninger om Fossesholm fra denne tid. Fossesholm skal da «ikke have været syn­derlig bebygget». Bondegodset innskrenket sig vesentlig til en 15 husmannsplasser som «strakte sig om til Ekern» og til «de grunder» som beboddes av bruksfolkene. Men som den største her­lighet til gården nevner han de fem sagbruk. som lå ved Vest­fossen.
Marselierne som for det meste bodde utenfor Norge, hadde imid­lertid liten interesse av å beholde de eikerske godser. For dem var det hele en forretning, som det gjaldt å gjøre mest mulig pen­ger av. Kjøpere til godsene var det heller ikke vanskelig å finne. Trelasthandelen og sagbruksdriften hadde omkring 1700-tallet nogen særdeles gunstige år. Gårdene på Eiker med de store skoger og mange sagbruk øvet derfor stor tiltrekning på de nærliggende byers mektige kjøbmanns- og embedsstand. Rike byborgere hadde, også bortsett fra det forretningsmessige i saken, smittet av tiden, fått smak for å skaffe sig landgodser, hvor de kunde utfolde luksus og prakt. Så godt som alle de gamle eikerske herre­gårder kom derved i løpet av få år over på forskjellige bybor­geres hender. Fossesholm blev således av Constantin Marselis i 1697 solgt til to handelsmatadorer i Kristiania, kommersrådene Gjord Andersen og Jørgen Poulsen (Neumann) for 10.500 rdl.

(side 96)
Ved dette.salg er oppaven over det bondegods som tilhører Fossesholm, helt en annen enn den som presten Anchersen med­delte fra tiden kort forut. Til eiendommen hører nu foruten fem sagbruk og ett kvernhus også en hel del bondegårder, ca. 15 i tallet.[51]
I følge presten Anchersen «nedbrøt Jørgen Poulsen gården og bygget den op av nytt igjen». I 1710 overtok Jørgen Poulsens. eldste sønn. Johan Jørgensen (Neumann), Gjord Andersens halve part i Fossesholm med sagbruk og tilliggende gods samt andel i Kverkhengslet for 8000 rdl. Hele godset kom herved til å tilhøre en og samme familie og blev, som vi snart skal se, efter endel transaksjoner innen familien atter igjen en manns eie.

(side 97)
I motsetning hertil kan nevnes at de andre eikerske sedegårder i nedgangsårene efter den store Nordiske krig blev opløst i små­bruk og spredt.[52]

FOSSESHOLM OG FAMILIEN VON CAPPELEN.

Den sjette mai 1740 bosatte Gabriel von Cappelen, Jørgen Poulsens svigersønn, sig på Fossesholm og med ham flyttet den slekt inn til hvis navn Fossesholms senere historie er knyttet.[53]
Gabriel v. Cappelen var sønn av den fra Tyskland innvandrede Johan v. Cappelen, stamfar for den senere i Norge og Danmark kjente og utbredte familie med dette navn. Johan v. Cappelen kom som ganske ung til Norge, var først ansatt ved forskjellige jern­verk, inntil han i 1666 blev forvalter over Gabriel Marselis gods i Buskerud fogderi. Året før hadde han bosatt sig på Bragernes.

(side 98)
Som Marseliernes godsforvalter kom han til å drive de fire under Fossesholm hørende sagbruk, som ikke var fulgt med i forpaktningen av godset. Vi ser således at allerede den første representant for den Cappelenske familie i Norge kom i berøring med Fossesholm gods. Kort efter blev Johan v. Cappelen utnevnt til kongelig fogd over Lier fogderi, et embede han før sin død av­stod til sin sønn av samme navn. Johan v. Cappelens to sønner, Otto og Gabriel, kom til å spille en fremtredende rolle i 1700-tallets Drammen. At Bragernes og Strømsø i 1715 blev kjøbstæder, skyldes visstnok i første rekke Gabriel v. Cappelen, men størst fortjeneste har de to brødre innlagt sig som medlemmer av provideringskommisjonen på Bragernes under den store Nordiske krig.[54]
Gabriel v. Cappelen, som var født på Bragernes i 1674, blev. i 1709 gift med Jørgen Poulsens datter Maren Jørgensdatter (Neumann) og blev derved medeier i Fossesholm. De noget innviklede forhold vedrørende familiens forskjellige parter i godset skal her kun nevnes i korte trekk. (Se forøvrig Thomle. Familien (von) Cappelen). Da Gabriel v.Cappelen flyttet til Fossesholm, var han allerede en gammeI mann. Sønnen Diderik bodde med faren på. godset, og til ham solgte Gabriel v. Cappelen i 1755 sin halve part i Fossesholm for å dekke sin gjeld på eiendommen. Alle­rede tidligere hadde Diderik kjøpt en anpart på auksjon efter Jo­han Jørgensen Neumann.
I 1758 døde Gabriel v. Cappelen. Skiftet efter ham holdtes på Fossesholm. Boets formue utgjorde 14.000 rdl., der deltes mellem fire sønner og fire døtre.
Diderik eiet ved farens død den største part i Fossesholm; men han levet kun fire år efter sin far. Det var hans eldre bror Jørgen som skulde bli eneherre på familiegodset.
Jørgen v, Cappelen, som var født på Bragernes i 1715, kom tidlig til Kongsberg, hvor han var kjøbmann og leverandør ved Sølvverket. Ved heldige forretninger, arv og kanskje også ved sitt giftermål var han blitt en rik mann. Hans hustru var Magdalene Larsdatter Darjes, som tilhørte en kjøbmannsfamilie på Bragernes. Hun hadde tidligere været gift med kjøbmann

(side 99)
(FOTO - IKKE GJENGITT HER P.G.A. LAV KVALITET PÅ KOPIEN)

(side 100)
på Kongsberg Knud Thoresen Berg ; men ekteskapet var barnløst.[55]
Efter broren Dideriks død kjøpte Jørgen i 1762 av hans enke Anna Catharina Bøchmann over halvdelen av Fossesholm gods, for 15.162 rdl. og 55 sk., og året efter avkjøpte han også Johan Neumanns enke — annen gang gift med generalmajor Jonas Bjørnsee, — og hennes barn den øvrige eiendom for 22.000 rdl. Dermed var Fossesholm gård og gods i sin helhet hans.
I 1763 holdt Jørgen v. Cappelen sitt inntog på Fossesholm, og hermed begynner et nytt og strålende avsnitt i Fossesholms historie. Fra denne periode er det Museets billedmateriale hitrører, og i henhold hertil skal vi behandle dette avsnitt litt mere inngående.
Jørgen v. Cappelen sier selv at han kjøpte godset av kjærlig-

(side 101)
het til fedreneeiendommen. I 66 år hadde den været i hans families eie, men var på grunn av de mange interessenter «kommen udi decadance», hvilket hadde animert ham til å innløse alle part­havere for som eneeier å kunne opnå sin hensikt å sette godset i en bedre forfatning.
Fossesholm var på den tid den betydeligste gård i fogderiet. Den utgjorde 4 1/4 fulle gårder og var den eneste av de gamle sedegårder som foruten tiende-frihet også var i besiddelse av sigt­- og sagefall samt soldaterutredning.[56] De privilegier som forøvrig tilkom de gamle sedegårder, hadde Fossesholm tapt i 1706. Jør­gen v. Cappelen, som ikke følte sig mindre mektig enn sine for­gjengere på Fossesholm. søkte gjentagne ganger om å få den gamle skattefrihet tilbake, idet han fremholdt at Fossesholm hadde tapt sine privilegier som sedegård fordi eierne av godset i så mange år ikke hadde residert der. Han opnådde dog intet. Ansøknin­gene blev hver gang avslått.[57]
Rang og titler skulde den mektige herre dog ikke savne. I 1763 blev han justitsråd mot å erlegge 1500 rdl. til gudelig bruk, og i 1777 fikk han også titlen etatsråd.
Gården og godset satte han i den mest. ypperlige stand, og bru­kene blev drevet som aldri før. I 1780 fikk han bevilling på en årlig skur på eiendommens sagbruk på 53.100 bord, et svært kvan­tum efter den tids målestokk.
Fossesholm var på den tid, som av Tord Pedersen fremstillet i boken om Drammen, et av de viktigste knutepunkter for forret­ningslivet i Drammens opland. Ved Vestfossen stod sagbrukene og andre industrielle bedrifter tett i rad; her hadde Hassel jern­verk både smeltehytte og andre verkstedsinnretninger, og omkring all denne virksomhet hadde det reist sig en hel liten by, Vestfossen.
Stedets store bruksherre var Jørgen v. Cappelen. Fossesholm bygget han så godt som av nytt. De gamle hus blev den mek­tige herre for trange. En bolig vilde han bygge sig, som kunde svare til hans rikdom og makt. Men hvor fant han en bygg­mester? Det vet vi ikke. Men ligger det ikke nær å tenke på Brede

(side 102)
Rantzau, Drammens og Kongsberg-byggmesteren som foruten å ha opført en rekke patrisierhus og den nye tollbod i Drammen, nettop hadde gjort sig bemerket ved å utføre partier av interiøret i Kongsberg kirke, datidens praktfulleste byggverk. Jørgen v. Cap­pelens nære forbindelse både med Drammen og Kongsberg gjør det sannsynlig at hans opmerksomhet var henvendt på denne dyk­tige, av det, offentlige og private sterkt benyttede mann.
Harry Fett hevder at der fra Kongsberg, merkantilismens ho­vedsete i Norge, er utgått en bestemt bygningstype, som finnes utbredt over store deler av Eiker og Drammensdalen forøvrig. Fossesholm regner han som Kongsbergskolens mest typiske anlegg på landsbygden fra 1700-tallets midte. Kan det ikke med rime­lighet tenkes at Brede Rantzau som levet i denne bygningskulturs centrum, nettop var en av skolens ypperste utøvere?
Det viser sig i hvert fall at Drammens ledende og mest penge­sterke menn i stor utstrekning har benyttet sig av ham. Da så

(side 103)
ledes den nye tollbod i Drammen skulde opføres i begynnelsen av 1750-årene, kunde Brede Rantzau fremlegge en attest fra fire av byens mest formående menn, for hvem han alle hadde opført nye bygninger. De roser og berømmer ham for hans store duelighet, påpasselighet og nøiaktighet. Det heter blandt annet: «Brede Ranzouw Mæster Snidker her af Bragnes forstaar sig meget vel paa, baade at andligge een smuck Huuse bygning, Saavelsom at have nøje indseende med Tømmer mændernes arbeide ved samme og tillige at ind- Reede bygningen smuckt og vel i alle maader, saa at enhver samme maae Roese og berømme».[58] Dessverre har de store ildebrander på Bragernes ødelagt alle de bygninger vi med sikkerhet vet var opført av ham, kun er oss levnet — på et av H. P. Dahms prospekter — en utilfredsstillende gjengivelse av den mektige Ch. O. Thornes bygård på Bragernes.[59] Det viser en stor, to-etages trebygning med en tett vindusrekke i begge etager, hvilket vel kan minne om Fossesholm, men om de arkitektoniske detaljer gir bildet ingen beskjed.
Når vi dessuten vet at maleren Tunmarck, som har arbeidet sammen med Brede Rantzau i Kongsberg kirke, og som har de­korert stasværelsene i flere rikmannshjem i og omkring Drammen, også har prydet veggene i storstuen og flere andre rum på Fossesholm, så ligger det ikke langt av veien å anta at Jørgen v. Cap­pelen har engagert begge disse i tiden skattede kunstnere til å reise sitt mektige byggverk.[60]
Ennu står den gamle veldige hovedbygning på Fossesholm med den innebyggede gårdsplass, den staselige innkjørselsportal og klok­ketårnet midt på plassen og minner om svunnen storhet, fra den tid da rokokkoens munterhet og glede gjenlød i de gamle saler. Når Jørgen v. Cappelen bød til fest, møttes sledebjellene fra Dram­men og Kongsberg, der kom lys i hvert et vindu i den svære bygning, og der blev fyret op i den praktfulle storstueovn fra Hassel verk som står der den dag i dag med Jørgen v. Cappelen og frues kronede initialer i snørklede kartoucher og overdådig

(side 104)
(FOTO - IKKE GJENGITT HER P.G.A. LAV KVALITET PÅ KOPIEN)


(side 105)
rokokkobladverk. Et rikt og broket skue var det sikkert når den mektige etatsråd bød sine gjester velkommen i den store sal. Portrettene av etatsråden og hans hustru, malt av Tunmarck, gjengir festens strålende drakt. Men hvor er de gyldenlærs stoler, sølv­terrinene og de slepne glasspokaler, som engang prydet disse stuer? Det er alt sammen borte; men tapetfigurene i salen taler ennu sitt sprog. De er, som tidligere nevnt, malt av maleren Tunmarck. Han var sannsynligvis en fra Sverige innvandret kunstner, som har efterlatt sig mange arbeider i distriktene omkring Drammen og Kongsberg.
Tapetene er malt på lerret og dekker alle salens vegger fra gulv til tak, det nederste parti som høie fotpaneler med vakker mar­morering. Motivene er hentet fra det daglige liv på gården; men landskapene hvori menneskene ferdes, glider over i rokokkoens drømte fantasiverden. Detaljbehandlingen i disse bilder kan det visstnok være adskillig å innvende mot, likesom farvene er hårde og har lite med naturen å gjøre. Men den dekorative helhets­virkning er likefrem ypperlig. Her er imidlertid ikke stedet å gi nogen kunstnerisk vurdering av disse malerier, så meget mere som professor Schnitler har viet Tunmarck og hans kunst en inngående behandling både i «Malerkunsten i Norge i det 18de årh.» og i «Norsk Kunsthistorie II». Han sier et sted, at stuen på Fossesholm er en av de beste tidsalderen har efterlatt. Vi kan ennu fornemme den fryd maleren har følt ved å la penselen bredt og festlig feie henover veggflatene. Gjennemtrengt som disse bilder er av rokokkoens ånd, gir de et fortrinlig uttrykk for rokokko­menneskenes «kunstneriske forhold til naturen».[61] I fantastiske landskap med klassiske ruiner og borgtårn setter kunstneren vir­kelighetsmenneskene fra Fossesholm inn uten at virkningen derved blir påfaldende eller komisk. Men natur og mennesker. farver og form er alt underlagt det store smykkende hele, som gir salen på Fossesholm en strålende festlig dekorativ kraft.
Hovedveggens midtfelt viser Jørgen v. Cappelen selv til hest, der han i den tidlige morgenstund ledsaget av en annen rytter rider ut av den idealiserte gårdsportal for å inspisere sine mange bruk. På portalen leses signaturen: E. G. Tunmarck 1763 Pinxit. Vi ser sagbrukene og møllene ved fossen, bønder som hugger og

(side 106)
(FOTO - IKKE GJENGITT HER P.G.A. LAV KVALITET PÅ KOPIEN)

(side 107)
(FOTO - IKKE GJENGITT HER P.G.A. LAV KVALITET PÅ KOPIEN)

(side 108)
kjører tømmer og såmannen, sagnfiguren Nils Grina, i sitt. ar­beide, mens dyrene gresser velbehagelig i romantiske landskap. Ad­spredelser og fornøielser, hvormed de høie herskaper kortet tiden på godset. er også tatt med i fremstillingen. Vi ser det Cappe­lenske jaktparti sette tilskogs, jegerne til hest i sine rede kjoler, hundekoblene slippes, og harene tumler til alle kanter. Eller vi har for oss en hyrdescene, en stille aftentime nede ved elven, fisken har bitt flittig, kurven er full, rokokkodamen sitter ennu med fiske­stangen, mens kavaleren galant presenterer den siste skinnende fisk. Også den stakkels Halte-Birthe, om hvis person der hviler en mystisk hemmelighet, har fått sin scene. Vi kjenner henne kun som en fjollet hønsepike, men godsets herre, som kjente hennes historie, forlangte at der skulde vises henne aktelse, og innholdet av hennes kister vidnet om fordums prakt. Dette eiendommelige forhold har gjort henne til en sagnfigur, hvorom der er sprunget op en hel «litteratur» i aviser og tidsskrifter. Best er hun kjent fra Mauritz Hansens romantiske novelle: «Fru Birthe eller Tapetfiguren på Fossesholm».[62]

(side 109)
Dette er hvad Tunmarck med sin pensel forteller om livet på Fossesholm. Professor Wilse gir med sin penn en ikke mindre interessant skildring derfra. Han besøkte Fosseshohn sannsynlig­vis i 1770-årene og gir i en av sine reiseskildringer uttrykk for sin begeistring over stedet. Han skriver: - - - - faa Steder har jeg seet en saadan Gaard saa forbedret og ziret; jeg vil nu blot anmærke hvad der da faldt mig i Øinene. Orden indvendig i alt, f. Ex. i Kiøkkenet og det dertil stødende Fadebuur, alle Slags Kiøkkenkar og Verktøi samt Bord-Servicer, af adskillige Facons opsat i en Orden. som det var blot til Parade. Midt i Gaarden et Huus, som et Lysthuus med Pavillon-Tag, og derpaa et lidet Taarn med Klokke og Timeviser, neden under en stor Vandkumme med Springvand som i en stor Grotte, alt af Træe og simpelt; men paa den anden Side bag ved en Kumme til å vande Kreatu­rerne; Vandet til den blev nedledet i Træcrender under Jorden fra næste Field, og denne Vandledning og Vandspring havde kostet 14 a 1500 Rdlr. I Hestestalden og Fæehuset var det saa luftigt og reent som i en Stue. Foeret laae oven paa Loftet imod Sæd-

(side 110)
vane i Norge. da man frygter, at baade Lof­tet og Foeret fordærves af Kreaturernes opstigende Damp: men derimod var her giorte Trækhuller øverst i Væggene og Trækrør i Taget.[63]
Det staselige gårds­anlegg manglet heller ikke sin have. Det våknende natursver­mer begynte å gjøre sig gjeldende også un­der våre nordlige breddegrader. Fos­sesholm hadde i 1784 den ordentligste og best anlagte Træe- og Blomster-Have paa Eger, forteller presten Strøm, ..trods Grunden ikke er ret beqvem dertil, formedelst Berg-Siget, eller det kolde Vand i Grunden.» Professor Wilse forbauses også over det sjeldne haveanlegg. Han finner her en plante «Dracocephalum Buyfehii» som han ellers ingen sted har funnet.
Spor efter et terasseformig parkanlegg ned mot vannet kan ennu påvises. Dernede skal det også ha stått en liten paviljong, like­som en kjeglebane og en stor dam har hørt til anlegget. Men noget nærmere kjennskap til haven og parken har vi beklageligvis ikke.
Også for sine døde sørget Jørgen v. Cappelen. Han meddeler selv i et brev, skrevet med vakker og sirlig hånd til den bekjente forfatter og residerende kapellan til Bragernes og Strømsø Peder

(side 101)
N. Hesselberg, at han for mangel av rum i kirken i året 1771 lot opbygge et grunnmuret «græfsted» ved Haug kirke hvor hans salige forældres, brors og kones lik blev innsatt, da plass ikke mere fantes i hovedkirken.[64] Kistene hadde muli­gens tidligere henstått i Fiskum kirke, hvor flere av beboerne på Fossesholm vites å være begravet. Grav­kapellet ligger like op til den gamle kirke og bærer Jørgen v. Cappelens og hustrus initialer samt årstall i jern: «17 J. v. C. * M. D. 71». De svulstige innskrifter på kistenes beslag kan ennu leses.[65] Lysekronen som har hengt i kapellet, opbevares nu i Drammens Museum. Den er forarbeidet på det nærliggende Nøstetangen glassverk og har stor likhet med de praktfulle kroner i Kongsberg kirke, men er mindre og ikke så rikt utstyrt. (Avb. s. 110).
Jørgen v. Cappelen hadde ingen barn. Han og hans hustru hadde oprettet gjensidig testamente, ifølge hvilket det hele bo skulde tilfalle den lengst levende. Fru v. Cappelen døde allerede i 1769. Efter hennes død gjorde Jørgen v. Cappelen yderligere et testamente, hvori han betenkte Eikers fattigkasse og Fosses­holms gods' fattigvesen, likesom han også avsatte et beløp der

(side 112)
skulde henstå i Fossesholm til vedlikehold av familiegravstedet ved Haug kirke.[66]I 1785 lukket den gamle etatsråd sine øine for stedse, at der om hans driftige og strålende person har dannet sig en hel sagn­kreds er rimelig. «Gamle folk i bygden», sier Mauritz Hansen, «vil gjerne tale om etatsråden, men dog stedse med en viss sky ærbødighet». Han blev bisatt i sitt familiegravsted, hvor han selv hadde valgt sig sin plass. Hans gravskrift, som gir et utmerket uttrykk for samtidens opfatning av den mektige herre til Fossesholm lyder:

LÆSER!
at leve længe og lide vel
er
Alles Ønske og Himlens Velsignelse;
men saa stor Naade Livet er, saa er dog Døden en større,
thi Hvad er al jordisk Lyksalighed mod Livets u-forgjeugelige Krone?
Var den os nægted,
da levede vi Arme forgieves,
Liv var ey Liv, og Daarer selv skulde ønske Sig Døden;
DØDELIGE! Kom de sidste Ting ihu
og bered Dig, ved JEsu Naade til dit Endelige
saa skal du føele det sande Heltemod, som besiæler en Christens Hierte i den vigtigste Kamp,
saa kan du byde Alderdom og Svaghed, Dødens Advarsler, velkomne,
saa kan Du leve ligesaa fornøyet og døe ligesaa roelig, som DENNE
HØYÆDLE OG VELBAARNE Nu SALIGE
HR. JØRGEN :von CAPPELEN
DERES KONGELIGE MAYESTETS BE­STALTER ETATSRAAD
OG
HERRE TIL FOSSESHOLM.
HAN var
fød paa BRAGERNES den 6te Junii 1715
Indgik den ømmeste Ægte-Foreening den 29de Junii 1746
med
VEL­ÆDLE MADAME MAGDALENA SALIG BERGS
og
døde paa Fossesholm den 14de Februarii 1785.
VELSIGNEDE STØV!
din Herkomst og Dyd,
din Fromhed og Gudsfrygt
din Vandel og Omgang
fortiente vel, men behøver ey Lov-Taler
nu
DU er ophøyed til en ævig Hæder og Lyksalighed.
Kun dette vil jeg lægge til:
DU var
Stor i Livet — større i Døden — størst i Himlen.
Der . . . ser jeg DIG, min Helt! Ævighedens Krone
og Cherubiner sang for den Allgodes Throne
og Himlen Gienlyd gav: SAALEDES LØNNES DYD.
SXXXX

Efter Jørgen von Cappelens død blev Fossesholm gård og gods utlagt hans søstersønn, Otto Omsted, til eiendom for 35.000 rdl.
Ennu en tid holdt denne gren av slekten sig på Fossesholm.

(side 113)
Men da nødsårene kom litt ut i 1800-tallet, og forretningslivet begynte å anta nye former, kunde skogene og sagbrukene ikke som før bære Fossesholm over krisen. Godset blev i 1820-årene opstykket i mindre eiendommer, og Fossesholm gikk atter over til flere nye eiere.[67]
Den nuværende eier av Nordre Fossesholm, den gamle ærver­dige Amund Foss, har med stor pietet og kjærlighet vernet og fredet om det gamle dyrebare kulturminne.

LITTERATUR- OG KILDEHENVISNINGER.

D. N. = Diplomatarium Norvegicum.
R. B. = Røde Bog. Biskop Eysteins Jordebog.
N. R. R. = Norske Rigs-Registranter.
N. R. og J. = Norske Regnskaber og Jordebøger.
Oluf Rygh: Norske Gardsnavne.
Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og Reiseoptegnelser.
Hans Strøm: Beskrivelse over Eger.
Tord Pedersen: Drammen..
Nils Johnsen: Eker, 1914.
Dansk Biografisk Lexikon udgivet af C. E. Bricka.

Referanser

  1. Oluf Rygh: Norske Gardsnavn, V. s.257. III, s.48f
  2. Til gården lå fra gammel tid en foss, som kaltes Holmefoss. Ved navneforandringen kan muligens også dette navn ha øvet innflytelse.
  3. Daae i Norsk hist. Tidsskr. III, s. 350. Kraft, Topographisk-Statistisk Beskr. over Kongeriget Norge, II s.419. Yngvar Nielsen. Norges Historie, IV, s.295. Vogt i Norsk hist. Tidsskr. 2.R., V, s.309 og m.fl., Tord Pedersen. Drammen I, s.201. Nils Johnsen. Eker, s.105. Begge de siste forfattere gjør opmerksom på det feilaktige forhold vedr. Foss og Fossen.
  4. Rygh. Norske Gardsbruk, V, s.257, 259
  5. D.N., nr. 830, 918, 934, 942, 981, 1060. III, nr. 121, 740. H.J. Huitfeldt-Kaas. Personalhist. Tidsskr. VI, stamtavle til s.262.
  6. Berg kirke var en middelaldersk stenkirke som stod på gården Berg i Haug sogn, ruinene var synlige ennu i slutten av 1700-tallet (Rygh: V, s. 295).
  7. N.R.R. I, s. 60f. III, s.685. Sml. N.R. og J. IV, s.74-75. D.N. IV, nr. 1132, VII, nr. 756, 758, 778.
  8. Foss: D.N. II, nr. 542, 830, 918, 931, 942, 981, 1060. III, nr. 286, 494, 618. IV, nr. 1132. VII. nr. 378. 421. 740. 756, 758, 774, 778. VIII, nr. 757, 774, 793, 802. XI. nr. 94, 115. Peder Hansøn til Foss, fra innskr. på stenen over hans grav, i Hesselbergs papirer, Strøms kirkes regnskaper. Drm. På gravskriftene i Haug kirke leses: Hans Pederssøn til Fos, Frederik Hanssøn til Fos. Røde bog, s.92-93. Fossen: D.N. III, nr. 631. V, nr. 266. 271. VII, nr. 733. VIII. nr. 719, 754, 762, 763 og m.fl. N.R.R. I, s.60f. III, s.685. IX, s.372f. N.R. og J. IV, s.74, 75. D.N. VII, nr. 751. J, N., s.415.
  9. I den eldste tid ved «brenning av stenmassen» heter det i gamle beretninger.
  10. D.N. III, nr. 286, 298, 494. VII, nr. 740, 758. Nils Johnsen. Eker, s.8. Hans Strøm. Beskivelse over Eger, s.30. Kraft, Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, II, s.408.
  11. Jon Bjarnessøn på Foss: D.N. II, nr. 542. III, nr. 298, 299, 300, 494. IV, nr. 676. VII, nr. 378. XI, nr. 94.
  12. Kvernen hadde tidligere tilhørt Torstein på Lunde og hans hustru Angerde som begge var døde i den store mannedød (D.N. III, nr. 298)
  13. Astrid Reidarsdatter. (D. N. ill, nr. 194).
  14. Ormberg = det nuværende Arneberg. (Rygh: Norske Gardsbruk V, s. 255).
  15. Haavard Jonsson på Foss: D.N. II, nr. 942. III, nr. 613. Røde bog, s.92-93. D.N. IV, nr. 556, 664, 676. VI, nr. 447, 151. VII, nr. 378, 121. XI, nr. 115.
  16. Benedikt Nikolassøns slekt på Sem og Guthorm Rolfssons slekt på Kirkeberg.
  17. Spitalsiorden, forsvunnet navn. (Rygh: Norske Gardsnavn V, s. 291)
  18. Gunhild på Foss var Haavard Jonssøns ektefødte datter og Foss gård hennes gamle odel.
  19. D.N.II, nr. 830.
  20. Hvorledes fordelingen av de forskjellige parter i Foss er foregått efterat Gunhild av sin far som gave hadde fått tre markebol i Nordre-Foss, kjen­nes ikke. (D.N. VII, nr. 421).
  21. D. N. V, nr. 993, 996. Sml. VIII, nr. 605.
  22. Gunhild Haavardsdatter og Tord Roarssøn på Nordre Foss: D.N. II, nr. 830, 918, 934, 942, 981, 1060. VII, nr. 421.
  23. Skak'ene på Søndre Foss: D.N. I, nr. 802. II, nr. 830, 918, 942. 981, 1060. VII, nr. 740. H. J. Huitfeldt-Kaas. Personalhist. Tidsskr. VI, stamtavle til s.262. Samlinger til det Norske Folks Språk og Historie, I, s.398. Danmarks Adels Aarbog 1915, 32te årg. s.197.
  24. D.N. VII, nr. 710. T. 0. Gran. Gården Fossesholm på Eiker. Drammens Tidende nr. 9 og 10, 1920.
  25. Dansk Biografisk Lexicon. Danmarks Adels Aarbog 1886, s.45. Daae. Norsk hist. Tidsskr. III, s. 347ff. Tord Pedersen. Drammen, I, s.25.
  26. N.R.R., s. 61-63.
  27. D.N. IV, nr. 1118, 1119. N.R.R. I, s. 60f.
  28. D.N. IV, nr. 1132. VII, nr. 756. 758, 778.
  29. D.N. VIII, nr. 757.
  30. D.N. IV-V-VII-VIII. Tord Pedersen. Drammen, I, s.26.
  31. En hel del av hans handler er utstedt på Foss, men også mange på Fos­sen, det synes ikke umulig at han har holdt et slags kontor der. (D.N. IV—V—VI—VIII).
  32. Daae. Norsk hist. Tidsskr. III, s.317ff
  33. Jomfru Ingeborg var ikke helt ung, da hun inngikk sitt ekteskap med Peder Hanssøn. Hennes tidligere forlovelse med eventyreren «Dale junkeren» vil være vel kjent.
  34. Hans Strøm. Egers beskrivelse, s.265. Tord Pedersen. Drammen, I, s.26f, 202 anm.37. Nils Johnsen. Eker, s.136.
  35. Daae. Norsk hist. Tidsskr. III, s.350. N.R.R. I, s.137. Smamlinger til det Norske Folks Språk og Historie, II, s.359. Tord Pederse. Drammen, I. s.27.
  36. Hesselbergs papirer i Strømsø kirkes regnskaper, Drm. Hesselberg, Strømsøe, s.3.
  37. D.N. IV, nr. 1132. VII, nr. 778.
  38. N.R.R. I, s.149. 198, 227. D.N. VIII, nr. 802. Tord Pedersen. Drammen, I, s.27.
  39. Rygh. Norske Gardsbruk, V, s.259. Hans Strøm. Egers beskrivelse, s.272. At Foss på den tid var befestet «så den innenfor sine sterke murer kunde huse en hel arme» hører vistnok fantasien til. (K. B. Drammens Tidende nr. 275 — 1919).
  40. Av fru Ingeborg og Peder Hansson Litl:s mange barn nådde kun tre 'vok­sen alder, foruten sønnen. Hans Pederssønn, to døtre: Elisabeth, opdratt i Danmark, g. m. Henrik Brokkenhus og Margrete, som efter faren fikk Trondstad i Hurum. g. m. Anders Claussøn Huitfeldt, hvorfra hele den senere så bekjente familie Huitfeldt i Norge stammer. (Daae i N. hist. Tidssk. III, s. 351).
  41. Else Gyldenstjerne var datter av den danske riksråd Hr. Mogens Gyldenstjerne til Stjernholm. Hennes søster Dorothea var gift med stattholderen i Norge, Christiern Munk.
  42. Dansk Biografisk Lexicon. Jens Nielssøn, s.415. Daae. Norsk hist. Tidsskr. I, s.505f. Tord Pedersen. Drammen, I, s.112f. N.R.R. III, s.685. Nils Johnsen. Eker, s.136f.
  43. Sogneprest Peder Anchersens Beskrivelse af Eger Prestegjeld 1713. Finnes i avskrift blandt kildeskrift kommisjonens samlinger (nr. 181). Universitets­biblioteket. Oslo. Beskr. Kat. o, d. kult, hist. Udst. 1901. Kirkeavd., s.54.
  44. Samtidig hermed oprettedes det en rekke andre nye adelige hovedgårder på Eiker.
  45. På Strøm mottok Gunde Lange besøk av Kristian 1V, da han i 1624 pas­serte stedet på gjennemreise til Kongsberg.
  46. Dansk Biografisk Lexicon. Tord Pedersen. Drammen, I, s.31, 89, 97, 125. Kraft, Topographisk-Statistisk Beskr. over Kongr. Norge, II, s.408. N.R.R. VI, s.712.
  47. Jørgen v. Cappelens brever blandt Hesselbergs papirer i Strømsø kirkes regn­skaper, Drm.
  48. N.R.R. VIII, s.553. Tord Pedersen. Drammen, I, s.125 og kap.7.
  49. N.R.R. X, s.271, 181, 598. XI, s.505. XII, s.137. Tord Pedersen. Drammen, II, kap.1
  50. N.R.R. XII, s.235. Hesselbergs papirer i Strømsø kirkes regnskaper. Drm. Hans Strøm. Egers beskrivelse, s.264. Tord Pedersen. Drammen, II, kap. 1.
  51. Således: Sand, Mællum, Torrud, Masteboven, Støvning, Houn, Holtungen.. Mortensrud, Siuverud, Torsund, Gislerud, Tryterud, Bråten og ifølge et senere skjøte også Grimenes.
  52. Sogneprest Anehersens Beskr. af Eger Prestegleld, Thomle: Familien (von) Cappelen. Tord Pedersen. Drammen, II, kap.1.
  53. Thomle. Familien (von) Cappelen.
  54. Tord Pedersen. Drammen, II, kap. 3 og 4. Jørgen von Cappelens brever blandt Hesselbergs papirer. Strømsø kirkes regnskaper. Drm.
  55. Datter av kjøbmann på Bragernes Laurs Ottesen Møller og Magdalene v.Campen, som annen gang var gift med kjøbmann i Kristiania Johan Hen­rik Darjes efter hvem stedbarnene tok navn.
  56. Til sammenligning kan nevnes at den gamle kongsgård Sem utgjorde 6 fulle gårder, men av eieren bruktes kun 2 (Strøm s. 212 fl.)
  57. Hesselbergs papirer blandt Strømsø kirkes regnskaper, Drm. Hans Strøm. Egers beskrivelse, s.242f. Kraft, Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge, s.240.
  58. 4. Brede Rantzau vedr. Drammens Tollbods opførelse: Rentekammeret. Søndenfj. Toll­kontor Kgl. resol. 1750-53 Pk.II, Riksarkivet, Oslo. Ansøkningen vedl. tegninger. Attesten underskr.: Laers Smit, Christer Hiort, Casper Seuer, Ch. O. Thorne. Harry Fett: Merkurs kunstnere, Fortidsfor.årsb. 1922.
  59. Senere benyttet som rådhus. Ved denne bygning stanset branden i 1817, men den strøk med i Bragernesbranden i 1866.
  60. Også ideen til lysekronen i sitt gravkapell har Jørgen v. Cappelen sikkert hentet fra Kongsberg kirke. (Se fig. s.110).
  61. C.W. Schnitler: Malerkunsten i Norge i det 18de årh., Norsk Kunsthistorie II.
  62. Mauritz Hansen. Noveller og fortellinger. IV, s.189. Fru Birthe eller Tapetfiguren på Fossesholm.
  63. R.Wilse. Reise-lagttagelser I, s.100. C.W. Schnitter. Norske Haver, I, s.236.
  64. Jørgen von Cappelens brever blandt Hesselbergs papirer. Strømsø kirkes regnskaper. Drm.
  65. Gjengitt hos Thomle. Familien (von) Cappelen.
  66. Norske Stiftelser, III, s.369.
  67. Hans Strøm. Egers beskrivelse, s.263ff. Vibe, Topografisk-Historisk Beskrivelse over Buskeruds Amt, s.260. Kraft. Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge, s.240. Kraft. Topographhisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge, 2nen del s.182. Morgenbladet 3/8 1925. En norsk herregårds saga. Fossesholm i Eker, Morgenbladet 8/8 1925. Bureauchef, artillerikaptein Munthe, Fossesholm i Eker. En norsk herregårds saga.


Bibliografiske data

Tekst og illustrasjoner er gjengitt fra en fotokopi i Eiker Arkiv, som igjen er kopiert fra en fotokopi ved Øvre Eiker Bibliotek. Fotografiene i artikkelen er ikke gjengitt her på grunn av dårlig kvalitet i fotokopien. Kopiene er hentet fra Drammens Museums Årbok 1923-28, s.117-137. Søk i Nasjonalbiblioteket gir ikke treff på denne boka, men i Nasjonalt biblioteksøk er det registrert et særtrykk artikkelen i Riksantikvarens bibliotek. Forfatter er konservator Anneken Pettersen (1877-1970).

Opprinnelig er det brukt en blanding av fotnoter med diverse kommentarer og sluttnoter med kildehenvisninger. Sluttnotene er nummerert på nytt for hvert kapittel. I denne utgaven på lokalhistoriewiki er alle noter nummerert fortløpende og samlet til slutt under «Referanser». Forkortelser knyttet til kildehenvisningene er i originalen er samlet i egen liste, mens de her er skrevet inn i hvert enkelt kildehenvisning.
Omtale i Eiker Bibliografi: Fossesholm på Øvre Eiker: En historisk oversikt (artikkel i Årbok 1923-28. Drammens Museum)