Kjeldearkiv:Fra guttedagene omkring århundreskiftet

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 11. jan. 2016 kl. 14:20 av Christian Pedersen (samtale | bidrag) (Ny side: == Fra guttedagene omkring århundreskiftet == Eystein Torkildsen ser tilbake til sin ungdom på Nedre Bekkelaget. Barna på Bekkelaget var kanskje ikke så prek...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fra guttedagene omkring århundreskiftet

Eystein Torkildsen ser tilbake til sin ungdom på Nedre Bekkelaget. Barna på Bekkelaget var kanskje ikke så prektige i gamle dager...

I 1895 flyttet vi fra Kastellet til Fjeldstua i Skogbakken. Mangt og meget var annerledes på Bekkelaget da enn i dag. Alle kjente hverandre. Det var jo lenge før både bilenes og Ekebergbanens tid, og alle brukte toget til byen.

Sneballkasting

Jeg husker tydelig en episode fra 11-12 års alderen som står i forbindelse med at de fleste herrer gikk med flosshatt til daglig. Det stod en gutteflokk en vinterdags ettermiddag i den nederste svingen i Bekkelagsbakken, opplagt til spetakkel. Vi hadde nettopp gitt en forsinket bondeslede nede på Ljabrochaussèen en virkningsfull salve med sneballer – som vi så ofte gjorde. Da kom en forbi oss i nokså god fart nedover den glatte bakken. Han skulle som vanlig ta ettermiddagstoget til byen. Da sa Fritz N. som var noe eldre enn oss andre: ”Der har vi formannen i Bekkelagets Vel” – og vi hadde naturligvis ekstra stor respekt for ham. Det var ingen som meldte seg; men før vi visste ordet av det, satt det en velrettet sneball i flossen. Det var naturligvis Fritz selv – han var en stor skøyergutt – som hadde kastet den. Forbitret snudde formannen, kom opp til oss og spurte morsk: ”Hvem var det som kastet sneball på meg?” Fritz trådte frem og svarte: ”Det var naturligvis ingen av oss som tør kaste sneball på formannen i Bekkelagets Vel. Er det visst gutter?” Et fulltonende ”Nei” var svaret. Om det nå var fordi han følte at æren hermed var reddet – eller han turde ikke stole på at stasjonsmester Riis var klar over at han ennu ikke var kommet, og derfor av vanvare kunne sende toget av gårde uten ham, skal være usagt. Han snudde iallfall igjen og fortsatte til stasjonen, - men Fritz’ anseelse blant guttene steg himmelhøyt i været.

Lyktetenneren

Vi kastet aldri sneball på veilyktene. Ofte fulgte vi lyktetenneren rundt og hjalp ham både med å bære stigen og tenne lyktene. Det gjorde derfor sterkt inntrykk på oss da lyktetenneren Tor falt ned fra stigen sin en kveld han skulle tenne lykten ved Arbeiderboligen, og slo seg i hjel på stedet. Han bodde hos Svane oppe ved Solveien. Jeg husker ennu at hushjelpene vandret dit opp med kranser, som noen av dem transporterte på serveringsbrett med hvite duker på.

Vintersport

Skibakken hadde vi like utenfor stuedøren. Vi hadde et hopp i Skogbakken og et større i Brattbakken. Så hoppet vi fra litt nedenfor den nederste svingen i Bekkelagsveien og ned på skråtaket over den gamle brønnen som lå ved Ljabrochaussèen. På Ormøya var det to hoppbakker på Juuls eiendom. Skiturene gikk som regel til Sarabråten, til Gullsmeden eller til Skytten ved s. Elvaaga. Det hendte også at vi om kvelden tok med våre venninder på ski- eller kjelketur til Ulsrud, hvor det den gang var ”sportscafè” og anledning til å danse. Men dette var jo senere. Vi måket hvert år skøytebane, hvor vi spilte ”ishockey”, rett utenfor Kollen. ”Lengdeløpsbane” hadde vi ut til ”øene”, det vil si Rambergøya og Langøyene, før sneen kom. I vårbløyta klinket vi og hyppet om knapper på sandkasser og stabbestener.

Bading

Om sommeren var det selvsagt sjøen som trakk. Pløens badehus var vårt faste tilholdssted. ”Damebadet” lå nærmest Fagervik – og ”herrebadet” på sikker avstand nesten hundre meter sønnenfor. Her lærte vi oss å svømme og stupe, ofte under nokså hårdhendt instruksjon av de litt eldre guttene. Vi tilbragte ofte hele dagen der. Jeg husker forresten ennu den første gangen jeg badet ”i sjøen”. Jeg var vel 5-6 år da. Min far tok med seg min bror Torleif og meg til Solheim bad og fikk oss trygt anbrakt i en ”kum”. Svømmeinstruksjonen oppga han snart, men ”dukkingen” gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at jeg aldri siden våget meg inn i noen ”kum”. Innerst i bukten like ved Vellets båthavn var det en liten brygge hvor ”Bækkelaget” satte i land bla. a. besøkende fra byen til Solheim bad. Selve badehusanlegget lå på stranden vel hundre meter vestenfor bryggen – nedenfor Puntervolds eiendom (som senere ble utskilt fra Solheim). Resten av etablissementet lå oppe på Solheim, hvor vi noen år senere meget motvillig ble sendt til frk. Johannesens danseskole.

I Puntervolds hage stod det i Solheim bads tid en paviljong – kanskje står den der ennu. Da jeg som gutt for første gang i mitt liv overvar et politisk møte, var det i denne hagen. Advokat Puntervold, som ellers var en hyggelig kar og godt likt, hadde sterke ambisjoner i retning av å innføre sosialismen på Bekkelaget. En riktig varm sommerdag hadde han fått ut den kjente politiker postmester Egede-Nissen som foredragsholder. Postmesteren talte fra den gamle paviljongen. Det eneste jeg ellers husker fra møtet er at jeg syntes riktig synd på ham fordi svetten silte av ham og han pustet og peste slik at jeg trodde han var syk.

Seiling og fotball

Om sommeren seilte vi meget. Som regel var det med sjekte, som vi etter hvert satte stålkjøl på og kanskje også skvettganger. Fra sekkeseil ble det jo etter hvert ”ordentlige” seil. Jeg tror at de første ”ordentlige” seilene våre kostet 20 kroner. Men vi Bekkelagsguttene kunne nok ikke konkurrere med Ormøyguttene i seiling. Det oppstod jo heller ingen storseiler som Eugen Lunde blant oss. Men på ”Lilleputtballene” var vi med. Det var nå forresten noen år senere. Det hendte jo at vi fikk sjanse til å være med og seile i stor båt også. Paul Svendsen, som hadde Wettres hus, var meget populær. Og gleden var stor når vi fikk være med ham på seiltur. Vi drømte også om å bli medlemmer av Ormsund Roklubb når vi ble store. Mange realiserte også noen år senere drømmen. Fotball sparket vi på Agnæsjordet. Pål Due og Robert Olsen var ”match-kapteiner”, og Lange Bull (Einar Bull) var ”goalkeeper”. Av og til sparket vi også fotball på utsiktstomten Verdens Ende, hvor Solveien den gang sluttet. Da kom vi ofte i konflikt med Nordstrandsguttene, som mente at de også hadde rett til plassen. Et par tilløp til å danne sportsklubber var det jo, men den eneste som det er blitt noe av, er Bekkelagets Sportsklubb. Den ble stiftet av guttene på ”Toppen”, og dem hadde vi forholdsvis lite å gjøre med.

Biskop Bang

Vårt samlingssted var jernbanestasjonen. Her foregikk det mangt og meget. Grosserer Christiansen på Ormøya hadde ofte gjester. Når kusken hans var møtt frem ved stasjonen med hest og slede, visste vi det kom storkarer på besøk. Biskop Bang for eksempel var ikke sjelden der. Det ble forresten fortalt en liten historie i forbindelse med hans Bekkelagsbesøk, men om den er sann, vet jeg ikke. Biskopen var egentlig ikke hva en ville kalle noen vakker mann, og han var nok ikke så nøye med antrekket heller. En dag han skulle ut til Christiansen, gikk han som vanlig bort i luken for 2. klasses billetter på Østbanestasjonen og forlangte ”Billett til Bekkelaget frem og tilbake”. Istedenfor å gi ham billetten, pekte billettselgeren overlegent på en luke like bortenfor og sa: ”Tredje klasse er der borte, De”.

I 1905 fikk vi en russisk minister i Oslo, Kroupenzky het han visst. Han bodde noen år på Furubakken på Ormøykollen som eieren, grosserer Christiansen, tidligere hadde leiet ut til den engelske generalkonsulen Dundas. Ministeren virket svært eiendommelig på oss da han spaserte på fortauet, høy og stiv med sin lille tykkfaldende fru trippende seks skritt efter. En tid etter var det svært oppstuss da enkekeiserinne Dagmar kom på besøk til ham – med båt som la til ved ”Ceres-bryggen”.

Når gamle Bekkelagsgutter møtes, snakker vi fremdeles om alt dette og mye mer – for vi var gode venner dengang og er det fremdeles.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 78: Fra guttedagene omkring århundreskiftet.



Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 335 den 12.08.2005. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.