Kjeldearkiv:Historien om 1814 sett nedenfra

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 10. sep. 2014 kl. 07:54 av Cnyborg (Samtale | bidrag) (Ny side: {{under arbeid}} =Historien om 1814 nedenfra= ''Av Jens Johan Hyvik''. Utarbeidelsen av en lokalhistorisk 1814-bibliografi er et prosjekt som på mange måter burde vært gjort før.<r...)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Historien om 1814 nedenfra

Av Jens Johan Hyvik.

Utarbeidelsen av en lokalhistorisk 1814-bibliografi er et prosjekt som på mange måter burde vært gjort før.[1] «Alle» har visst at 1814 har blitt behandlet i den lokal- og regionalhistoriske litteraturen, men ingen har visst hva som egentlig eksisterer av lokalhistorisk 1814-litteratur og hva den kan tilføre historiefaget og vår oppfatning av 1814. Nå vet vi langt mer, selv om man på langt nær er kommet i mål og det utvilsomt fremdeles finnes uoppdagede gullkorn.

I denne introduksjonen vil jeg først vise i hvilken grad lokale og regionale perspektiv har vært en del av historiefortellingen om 1814. Deretter vil jeg kort gjøre rede for noen sentrale prinsipper som har ligget til grunn for utarbeidelsen av bibliografien og peke på noen hovedtendenser i materialet som er gjennomgått. Til slutt skal jeg stille spørsmålet om i hvilken grad vi kan lære noe av den lokalhistoriske litteraturen.

Den nasjonale narrativet

Historien om 1814 er historien om det moderne Norge sin fødsel. Som politisk enhet ble Norge en relevant størrelse dette året. Dette er udiskutabelt, det skjedde en stor politisk endring. Norge gikk inn i en ny politisk union, og det skjedde et politisk systemskifte i 1814; en overgang fra enevoldsstyre til et konstitusjonelt kongedømme basert på folkesuverenitetsprinsippet. Slik innebærer 1814 et brudd i norsk historie. Dermed ikke sagt at det eksisterer betydelige kontinuitetstrekk i det norske samfunnet på tvers av året 1814, men på det nasjonale, politiske området var bruddet fundamentalt.

Dette har vært utgangspunktet for fortellingen om 1814, slik den er blitt fortalt både av historikere og andre. Siden de politiske hendelsene står så sentralt, har historien også langt på vei vært en historie om det sentrale, nasjonale nivået. Det klassiske 1814-narrativet har handlet om de sentrale aktørene, de storpolitiske hendelsene, opprøret mot Kielfreden, riksforsamlingen, grunnloven og spørsmålet om i hvilken grad det eksisterte en nasjonalfølelse blant nordmennene. I noe mindre grad har den også handlet om krigen sommeren 1814, det overordentlige stortinget og unionen med Sverige.

Om det har hersket ganske stor grad av enighet om hva som skjedde i 1814, har striden – ikke minst mellom historikere – stått om hvorfor det skjedde. Den klassiske konfliktlinjen i så måte har vært mellom dem som på den ene siden har ment at den nasjonale reisningen dette året først og fremst kom som resultat av indre forberedelse og at uten denne ville ikke 1814 ha ført til noe «varigt Resultat». På den andre siden finner vi dem som har ment at den nasjonale reisningen var et resultat av ytre begivenheter og et «produkt av det som da skjedde». Problemstillingen har medført mange interessante arbeider og diskusjoner, men i dag er nok de fleste historikere enige om at svaret handler om et både - og, selv om vektleggingen av det ene eller andre perspektivet kan variere.

Det historiske narrativet om 1814, både om hendelsene dette året og forklaringene på hvorfor det som skjedde, har altså medført en sterk vektlegging av det nasjonale nivået. Slike perspektiv har igjen vært båret frem av et historiefag som på 1800-tallet spilte en viktig rolle i det store norske nasjonsbyggingsprosjektet, og der det nasjonale nivået også på 1900-tallet har preget fremstillingene. At det nasjonale og sentralistiske 1814-narrativet har preget fremstillingene om 1814, er i og for seg ikke overraskende. På mange måter er det kanskje heller ikke noe galt i det, men sannsynligvis har det medvirket til at lokale og regionale perspektiv langt på vei har vært fraværende eller i beste fall blitt tildelt en statistrolle i den nasjonale 1814-litteraturen. Samtidig har det dominerende nasjonale perspektivet, slik Elin Myhre har hevdet, trolig hatt konsekvenser for den lokalhistoriske behandlingen av 1814.

Den nasjonale litteraturen om 1814 og det lokale

En ting som ofte har slått meg med litteraturen om 1814, er at mye av den, med våre dagers øyne, er relativt gammel. Flere av viktige arbeid som fremdeles er sentrale, av historikere som Ernst Sars, Yngvar Nielsen, Halvdan Koht med flere, ble skrevet i andre halvdel av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet. På mange måter var 1814 det store temaet i norsk historieskrivning frem til andre verdenskrig, mens etter 1945 og frem til i dag, har krigen og okkupasjonen i årene 1940-45 vært det store temaet i norsk historie. Det gjelder kanskje i enda større grad om tar et blikk bort fra faghistorien – der det tross alt har blitt gjort en del viktige arbeid etter krigen – og over i bokhandlene (og etter hvert kioskene og andre utsalgssteder) sine bokhyller. Her dominerer bøkene om andre verdenskrig. Kanskje blir året 2014 et unntak, men ut fra bestselgerlistene julen 2013 skal vi kanskje ikke ha for store forventinger. Den eneste 1814-boka som var inne på lista i uke 50, Karsten Alnes1814: Miraklenes år, lå på en sisteplass av de femten bøkene som var med. Foran finner vi blant annet en bok om Quislings hird og en om femmila.

Litteraturen om 1814 er nylig grundig gjennomgått i flere arbeider. Odd Arvid Storsveen går i den historiografiske innledning til nettressursen 1814-bibliografi: litteratur fra og om 1812-1814 gjennom store deler litteraturen om emnet og peker på sentrale utviklingstrekk, mens Ståle Dyrvik i boka Året 1814 med et historiografisk grep tar for seg hendelsene dette året. Med slike ypperlige historiografiske arbeid skal jeg ikke gjenta det som man enkelt finner andre steder, ut over å poengtere at disse arbeidene langt på vei bekrefter inntrykket av at det er det nasjonale narrativet som har dominert i 1814-forskningen. Når det er sagt, er det grunn til å understreke at den nye bibliografien til nasjonalbiblioteket er svært grundig og i fremtiden vil være en viktig inngang til kilder fra og litteratur om 1814. Store deler av den lokalhistoriske bibliografien, er også tatt inn i denne bibliografien.

Er det likevel deler av den nasjonale 1814- litteraturen som er særlig verd å merke seg fra et regional- og lokalhistorisk perspektiv? Storsveen deler 1814-litteraturen inn i tre hoveddeler. For det første historiske oversiktsverker, for det andre historiske spesialstudier, og for det tredje erindringer, dagbøker og kilde- og dokumentutgivelser. I oversiktslitteraturen vil vi finne ting som er relevant for det lokale nivået. Det gjelder empiri og eksempler, men særlig gjelder det problemstillinger som med et lokalt utgangspunkt er løftet opp og drøftet på et nasjonalt nivå. Et slikt eksempel er tolkningen av selvstendighetseden og valgene våren 1814. For historikere som Yngvar Nielsen, Halvdan Koht, Jens Arup Seip, Knut Mykland med flere var et viktig å drøfte hvordan disse prosessene ble oppfattet i samtiden. I dette spørsmålet smeltet på sett og vis det nasjonale og det lokale sammen. Særlig har selvstendighetseden vært diskutert. Alle har stort sett vært enige om at den var et middel for Christian Frederik til å sikre oppslutning om sin politikk, men kan den som Halvdan Koht hevder tolkes som en folkelig tilslutning til selvstendighet? Eller skjedde ble eden avlagt under en form for press som gjør at vi ikke bør legge så stor vekt på den, slik Mykland og Seip mener?

Det finnes også flere spesialstudier som drøfter nærmere det lokale nivået. I vår sammenheng kan vi skille mellom to typer: 1. Studier som sammenligner hendelser og fenomener på lokalt nivå og 2. Studier som tar utgangspunkt i lokale eller regionale dypdykk eller «case». Målsetningen for begge disse typene er likevel også å si noe om det nasjonale nivået. Et eksempel på den første typen spesialstudier er arbeid som har tatt for seg adressene og fullmaktene fra valgene våren 1814. Her har Yngvar Nielsen, Tyco Jæger, Arne Bergsgård gjort viktige arbeid. Et annet eksempel er Jacob Gullbergs hovedoppgave om selvstendighetseden.

Eksempler på den andre typen spesialstudier er hovedoppgavene til Gunnar Bolstad om politisk kultur i Øvre Telemark omkring 1814 og Hanne Flørnes Vandraas om årene 1814-1815 i Nordland. Her er et mer avgrenset geografisk område tatt som utgangspunkt for det vi kan kalle «case-studier» som videre settes inn i den nasjonale sammenhengen. Når det gjelder erindringer og dagbøker samt kilde- og dokumentutgaver, er slike utgivelser gjerne begrunnet i deres nasjonale interesse. Normalt stammer slike fra personer som var sentrale i begivenhetene i 1814. Når det er sagt, kan de naturligvis også ha lokalhistorisk interesse. Det samme gjelder kilde- og dokumentutgaver som tar utgangspunkt i nasjonale begivenheter. Et eksempel på det siste er den viktige utgivelsen av dokumenter fra Riksforsamlingen på Eidsvoll, og særlig bindet med adresser og fullmakter fra riksforsamlingen (bind 2).

Den lokalhistoriske bibliografien

Bibliografien over lokal- og regionalhistorisk litteratur vi nå har fått, gir oss for første gang et samlet innblikk i hva som eksisterer av slik litteratur som angår 1814. Fram til nå har det rett og slett ikke eksistert noen oversikt som det har vært mulig å gå til, og det har dermed ikke vært mulig å ha en egentlig oppfatning av hva som har vært gjort av aktuelle studier på lokalt og regionalt nivå. Flere har imidlertid påpekt at her kan det ligge et «uoppdaget» materiale av stor betydning. Odd Arvid Storsveen har blant annet etterlyst «nærmere forskning omkring den folkelige opplevelsen av begivenhetene både sentralt og lokalt, og endelig forskning i hvordan og hvorfor en fredelig, demokratisk prosess med valg og beslutninger faktisk kunne fungere i et folk som ikke hadde opplevd annet en eneveldige befalinger ovenfra.» Det er derfor prisverdig at Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) har grepet tak i utfordringen med å lage en bibliografi over den lokalhistoriske 1814-litteraturen i forbindelse med jubileumsåret 2014.

Elin Myhre har utarbeidet den lokalhistoriske bibliografien og skrevet kommentarene til litteraturen i bibliografien. Hun har gjort rede for arbeidet i noen notater. På grunnlag av disse vil jeg kort si noe om hva som er med – og ikke med – i bibliografien, samt hvilke prinsipper som er lagt til grunn for arbeidet. I prosjektsøknaden til Norges Forskningsråd var ambisjonsnivået høyt, og målsetningen var å «gjennomføre en fullstendig registrering av det som er utgitt om 1814 på lokalt og regionalt nivå». Det ble imidlertid raskt gjort en avpassing til prosjektets rammer og ressurser, og man valgte å konsentrere registeringen av lokalhistorisk litteratur til det som befant seg i biblioteket ved Norsk Lokalhistorisk Institutt. Biblioteket inneholder en omfattende samling av lokal- og regionalhistorisk litteratur på ca. 21000 bind, men er ikke komplett.

Den tematiske inngangen til registeringen har med andre ord vært bred, og i utgangspunktet er «alle og alt» som er relevant, blitt registret. Også med hensyn til periodeavgrensning har bibliografien et bredt utgangspunkt, og det er tatt inn relevant litteratur fra årene omkring 1814 i databasen, særlig krigs- og nødsårene fra og med 1807. Fra starten av var det meningen at litteraturen som skulle inn i bibliografien skulle ha et visst omfang, f.eks en artikkel eller bokkapittel. Det viste seg imidlertid at å legge et slikt krav til grunn var vanskelig, og derfor er det også referert til mindre deler av artikler og bøker.

Litteraturen som er gjennomgått, er bygdebøker, byhistorier, fylkes- og regionshistorier; lokalhistoriske årbøker og tidsskrifter. Når det gjelder bygdebøkene, er det lagt vekt på å gjennomgå den generelle delen eller kulturhistorien. Det er også sett på også registrene til Heimen. Lokalhistorisk tidsskrift (1922-1994) og Historisk tidsskrift (1871-1995). Bibliografien er først og fremst en oversikt over lokalhistorisk litteratur, og det bør presiseres at litteratur om 1814 av generell eller «nasjonal» karakter normalt ikke er registrert. Det er heller ikke litteratur av «akademisk» karakter, som master- og hovedoppgaver, og kildeutgaver som dagbøker og brev fra 1814. Det vil si at man ikke finner referanser til for eksempel Norsk biografisk leksikon eller kildesamlingen Riksforsamlingens forhandlinger. Kildemateriale som er trykket i lokalhistoriske årbøker og lignende, er imidlertid inkludert i bibliografien. For den lokalhistorisk interesserte er det viktig å være klar over disse begrensningene, som sammen med det faktum at NLIs bibliotek ikke er komplett, gjør at det eksisterer interessante fremstillinger som ikke fremgår av bibliografien. For eksempel er det gjerne skrevet en del om eidsvollsrepresentantene, som ikke er med i bibliografien. Det kan også nevnes at tekster som ble publisert i samtiden, ikke er registrert i bibliografien. For slike kilder bør man se på Anker Nilsens bibliografi over det som ble skrevet i 1814.

Den lokalhistoriske bibliografien er en nettbibliografi, som finnes på www.lokahistoriewiki.no. I juni 2014 inneholder bibliografien 361 registreringer, men det er meningen at bibliografien kan utvides med nye registeringer som alle kan bidra med og legge inn. Den systematiske registeringen som ble gjennomført ved NLI, ble sluttført våren 2013, og siden da har bibliografien kun sporadisk blitt oppdatert. Med jubileumsåret kan vi imidlertid regne med at mye lokal litteratur dukker opp, og forhåpentligvis vil ivrige bidragsytere hjelpe til at slik litteratur raskt blir lagt inn i bibliografien.

Den lokalhistoriske 1814-litteraturen

Flere, inkludert denne forfatteren, trodde nok i utgangspunktet at det ville være mye spennende å finne i den lokalhistoriske litteraturen. Håpet var at mange hadde fulgt opp Arne Bergsgårds oppfordring til bygdebokforfattere fra 1930-tallet om å få «drege fram det vesle som på nokon måte kan finnast» om politisk liv på bygdene i 1814. Dessverre viser nok den lokalhistoriske 1814-bibliografien at vi har grunn til å være skuffet. Generelt har «miraklenes år» har satt relativt få spor etter seg i den lokale og regionale litteraturen. Dermed er det ikke sagt at 1814 er fraværende, og det finnes også interessant materiale som jeg snart kommer tilbake til, men forhåpningene var nok større enn hva resultatet viser. Et generelt trekk ved registeringene i bibliografien er ifølge Elin Myhre at mye er skrevet i forbindelse med jubileumsår. Ikke minst gjelder det hundreårsjubileet i 1914, da det kom ut flere grundige studier. Kvantitativt er likevel de fleste tekstene i bibliografien om 1814 fra etterkrigstiden, men ifølge Myhre synes det imidlertid å være et trekk ved disse at

dette er tekster som i langt større grad enn de tidligere støtter seg på sekundærlitteraturen og er mindre nyskapende interessant. Uten forkleinelse av noen – men ofte har de preg av pliktløp, skrevet etter en felles mal. Adressen til prins Christian Frederik med underskrifter og valgmenn, men uten kommentarer er en gjenganger. Unntakene finnes selvsagt.

Det som finnes om 1814 i lokalhistoriske fremstillinger, fordeler seg på noen hovedfelt.

  • Nødsår og krigsår. Om de harde årene 1807-1809. Hungersnød og matoppløp. Krigshandlinger både på Østlandet og langs kysten. Nord-Norge og orientering mot Russland.
  • Soldatminner fra krigene mot Sverige 1808-09 og 1814. Det er blant annet publisert en del soldatbrev og stoff som relaterer seg til krigshandlingene på Østlandet.
  • Christian Frederiks reise vinteren 1814. Steder som prinsen besøkte, er ofte omtalt lokalt.
  • Bededag og valg 1814. Adresser og fullmakter med underskrifter er en lett tilgjenglig kilde som ofte er gjengitt, gjerne også som bilde av original. Av og til også noe grundigere behandlet.
  • Eidsvollsmenn og representanter ved det ekstraordinære stortinget høsten 1814.

Ved å gå til den lokalhistoriske litteraturen finner vi altså en del opplysninger om enkelte tema, men disse er ganske avgrensede. Ofte må man også inn i teksten for å se om den virkelig er interessant. Bibliografien tilbyr likevel et nyttig hjelpemiddel i så måte med sine kommentarer.

Uansett, det er ikke vanskelig å fastslå at det er store hull i den lokalhistoriske litteraturen. Dermed understreker dette også det faktum at det er relativt begrenset hva vi vet om det som faktisk hendte i 1814 på lokalt nivå. Men hvorfor er det skrevet så lite lokalhistorie om 1814? Elin Myhre mener som nevnt tidligere at en grunn til dette kan være at det sentralistiske og nasjonale 1814-narrativet har stått så sterkt og dermed har påvirket den regionale og lokale historien: Lokalhistorikere har kort sagt tenkt at historien om 1814 først og fremst er en nasjonal historie, som de har overlatt til andre. En annen mulig grunn mener hun at kan være at lokalhistorikere har hatt en forestilling om at det allerede er skrevet så mye om 1814, og det har medført en oppfatning om at lokale studier har liten betydning. En tredje grunn hun fremhever har å gjøre med kildematerialet. For å gjøre studier som borrer dypt lokalt og regionalt, kreves et betydelig kildearbeid der man må sette sammen opplysninger fra ulike kilder. Det kan være både tidkrevende og vanskelig og dermed fort bli nedprioritert for en bygdebokforfatter som arbeider innenfor stramme tidsrammer og skal dekke et stort emne.

En helt annen forklaring kan imidlertid være at 1814 rett og slett ikke spilte så stor rolle, eller ikke blir oppfattet som viktig, når man arbeider ut i fra et lokalt eller regionalt perspektiv. Lokalhistorikere (og andre) har rett og slett stemt med føttene, og vendt seg mot andre tema som de har oppfattet som mer interessante og relevante. Det er i så fall ikke så underlig som det kanskje kan synes ved første øyekast. Selv om 1814 innebar et politisk brudd, både med hensyn til statsfellesskap og forfatning, så skjedde det få endringer på lokalt nivå. Her var kontinuiteten langt mer påfallende enn bruddet, og selv prinsipielle standpunkt i Grunnloven fikk – i hvert fall i første omgang – få konsekvenser lokalt: Embetsmennene fortsatte å styre lokalsamfunnet, som før. Standsforskjellene eksisterte videre, som før. Økonomi, næringsveier og levekår fortsatte omtrent uendret. Den største endringen lokalt var at det normalt hvert tredje år foregikk valg til Stortinget, og her kunne også bøndene delta. Om vi utvider perspektivet, ser vi at mange av de store moderniserings-endringene som hadde stor betydning for lokalsamfunnene og folk flest, formannskapslover, liberalisering av handelen, forbedringer i jordbruket, industrialisering, demografiske endringer og så videre, skjedde godt inn på 1800-tallet. Noen av disse endringene kan vi trekke grunnlaget for tilbake til 1814 og Grunnloven, men i 1814 lå det fortsatt dette fortsatt et godt stykke frem i tid. I det hele er det god grunn til å hevde at kontinuiteten på tvers av 1814 mer slående enn bruddet – om man bruker lokalhistoriske briller.

Hva kan vi lære av den lokalhistoriske litteraturen?

Et slikt spørsmål må naturligvis tolkes åpent, da det at ting har kommet på trykk i seg selv innebærer at det som formidles ikke lenger er «nytt». Likevel er det ikke noen urimelig påstand å hevde at den lokalhistoriske litteraturen ofte blir oversett utenom sitt lokalmiljø. En opplagt grunn til dette er den store kvalitetsmessige variasjonen i denne litteraturen. Når jeg stiller spørsmålet, er det imidlertid fordi den lokalhistoriske litteraturen som omhandler 1814, etter min mening fortjener større oppmerksomhet, noe jeg i det følgende vil forsøke å vise gjennom noen eksempler.

Lokale biografier

Lokalt finner man ganske ofte fremstillinger om lokale eidsvollsmenn. I bibliografien vil den som er interessert, lett kunne finne hva som er skrevet om eidsvollsmennene lokalt. Det mest vanlige er artikler om enkeltrepresentanter eller omtale i bygdebøker, men av og til finner man grundigere fremstillinger, et eksempel er et spesialnummer av Biri-Blad fra 1995 om eidsvollsmannen Anders Lysgaard. Noen steder eksisterer det også årsskrift o.l. som tar for seg eidsvollsmenn fra et distrikt. Et par eksempler på det siste er Årsskriftet for Agder historielag (1962-63) og Aust-Agder Arv. Årbok for 1963 og 1964 (utgitt 1972). I denne «sjangeren» kan også nevnes Anders Daaes artikkel om eidsvollsmenn og valgforsamlinger i Trøndelag fra 1915.

Mange eidsvollsmenn er naturligvis behandlet i nasjonale oppslagsverk, men den lokalhistoriske litteraturen vil i en del tilfeller kunne gi utfyllende informasjon. Dette gjelder kanskje særlig representanter fra allmuen, som i nasjonale verk normalt ikke har vært omfattet med samme interesse som personer som tilhørte eliten. Et eksempel er bonden, tømmermerkeren, felespilleren, rosemaleren og eidsvollsmannen Even Torkelsen Lande (1758-1833) som møtte for Råbyggelaget på Eidsvoll. Ifølge sorenskriver Andreas Kiørboe skal han ved amtsforsamlingen 23. mars 1814 ha gjort seg «megen Umage for at blive valgt til Repræsentant ved rigsforsamlingen paa Eidsvold samt for at ieg ikke skulde blive valgt». Som man skjønner, eksisterte det allerede på denne tiden et agg, eller trolig mer presist fiendskap, mellom Kiørboe og Lande, noe som hadde sammenheng med sorenskriverens avgjørelser i en odelssak. Uvennskapet sluttet heller ikke ved amtsvalget. Dagen etter amtsforsamlingen sendte Lande på egne og sambygdingers vegne et brev til Christian Frederik for å bli kvitt sorenskriveren, og saken fortsatte i rettssystemet i flere år. Poenget her er at Lande ikke var en underdanig bonde. Som tømmermerker for en kristiansandskjøpmann var han også en viktig mann i bygdene. Underdanig var han for øvrig ikke i den sammenhengen heller, og en stund nektet han å merke tømmer etter en uenighet med kjøpmannen. I det hele synes Lande å være et godt eksempel på bøndenes rettsfølelse og dessuten evne og vilje til å bruke administrative og rettslige kanaler for å fremme sine saker. På Eidsvoll gjorde han imidlertid lite av seg, ut over et usedvanlig engasjement i spørsmålet om brødres odelsrett fremfor eldste sønns døtre. Likevel sendte han også senere brev til Stortinget om saker han mente var viktige.

Kildegjengivelser

Verdifulle kildegjengivelser finner vi flere eksempler på i den lokalhistoriske litteraturen. Ofte kan dette dreie seg om kilder som ellers ikke hadde blitt kjente. Noen ganger er slike kilder trykt uten særlig kommentarer, mens de andre ganger er integrert i generelle fremstillinger eller sammen med mer omfattende kommentarer. Soldatbrev fra 1814 og årene før er en type slikt materiale, men vi finner også eksempler på annet kildemateriale. Fra sognepresten i Øyestad, Axel Christian Smith er det for eksempel bevart flere prekener, og blant disse finner vi en prekenen hans fra bededagen i Øyestad kirke 11. mars 1814, møtet der selvstendighetseden skulle avlegges og valgmennene fra prestegjeldet velges. Det forteller noe om stemningen denne dagen da presten, som var født i 1744, begynte sin preken:

En vigtigere Dag end denne ved jeg ikke – jeg er nu halvfirsinds tyve Aars Olding – at have oplevet. Saa ofte har jeg – i mine 40 Tienesteaar – talt for Menighederne i Herrens Tempel, aldrig var Emnet, hvorover jeg skulde tale, som dette: Jeg skal tale Fædrenelandets Sag for eder, som med mig anser det for en Ære at kaldes Nordmænd.

Det er lett å ønske seg at mer av denne typen kilder kunne se dagens lys, gjerne formidlet i lokalhistoriske årbøker og lignende. La dette gjerne være en oppfordring til alle lokalhistorikere over hele landet, let gjennom lokale offentlige og private arkiver (stats- og fylkesarkiv, prestearkiver, gårdsarkiver osv) og la kildene komme til syne! Et slikt arbeid vil uten tvil medføre at vi kan komme nærmere svaret på hvordan 1814 artet seg i lokalsamfunnene.

Valg, bededag og spørsmålet om folkelig deltakelse i 1814?

Prekenen til Smith bringer oss naturlig over til et emne som er interessant i et lokalhistorisk perspektiv, gjennomføringen av bededagen og valgene våren 1814 og hva dette kan fortelle oss om i hvilken grad folket var aktive deltakere i begivenhetene. Dessverre er disse temaene ofte ganske sporadisk behandlet. En tendens er at kjente kilder som adressene er gjengitt uten særlig utfyllende opplysninger. Det er opplagt at en relativt vanskelig kildesituasjon ofte har lagt begrensninger på lokalhistoriske studier. Likevel finner vi også gullkorn, gjerne slike som gjør nytte av lokalt offentlig eller privat kildemateriale. Felles for disse mer grundige fremstillingene er imidlertid at de ofte omhandler byer, der et noe mer omfattende kildemateriale har vært tilgjengelig.

Et slikt eksempel er Håkon Finstads skrift Heuch, Hormeman og Kragerø i 1814 fra 1906. Gjennom om lag 40 veldokumenterte sider følger vi begivenhetene i Kragerø i 1814. Her får vi blant annet vite at både Kragerø by og Sannidal prestegjeld avholdt valget samme dag i kirken i Kragerø. For Sannidals vedkommende foreslo presten to bønder, som deretter ble valgt enstemmig, men for byens del foregikk det et reelt valg og stemmene fordelte seg på 5 personer. Et annet spennende eksempel er fra Johannes Elgvins Stavanger bys historie 1536-1814. I Stavanger slo de sosiale motsetningene i byen slo fullt ut under valget i byen som foregikk 18. mars. En gruppe skippere og småborgere tok til motmæle mot byfogdens forslag på Peder Valentin Rosenkilde som representant. De fremmet sin egen kandidat, men forslaget ble møtt med at den nye kandidaten ikke oppfylte de formelle kravene for å bli valgt. Elgvin anslår at om lag 100 mann deretter forlot kirken for å områ seg, men da de kom tilbake, var valget alt foretatt og kirken tom. Rosenkilde var blitt valgt med 43 av de 50 stemmene som var avlagt. Aksjonistene ga seg imidlertid ikke og leverte samme kveld inn skriftlig protest på valget med 153 underskrifter. Protesten ble imidlertid avvist i alle ledd, og til slutt av Christian Frederik, og Rosenkilde møtte på Eidsvoll.

I et regionalt perspektiv har Tore Pryser lagt vekt på at en betydelig gruppe mennesker var implisert i de politiske prosessene i 1814 og at det må være et mål å «finne noe mer ut om» disse. Det gjelder fremfor alt personer vi med sikkerhet kan feste til begivenhetene, som valgmenn og personer som underskrev adressene ved valgene. Studier som (blant annet) går nærmere inn på slike forhold kan ha et bredere, regionalt perspektiv, som Prysers 1814 i Oppland. Bønder, øvrighet og soldater (2013), men kan også være mer avgrensede arbeid. Særlig interessant i en slik sammenheng er arbeid som tar for seg bønder og folk utenfor de kondisjonertes rekker. I den nevnte boken av Pryser finner vi blant annet en grundig gjennomgang av alle de som underskrev adressene i Oppland i 1814. Gjennom slike studier på lokalt og regionalt nivå kan vi få en dypere forståelse av de lokale prosessene og en klarere oppfatning av folkelig deltakelse i 1814. En av Pryser sine konklusjoner er at de fleste bøndene som skrev under adressene var «gårdbrukere eller bønder godt over det jevne», og en annen at mange av underskriverne var i slekt. Resultater som peker i samme retning har en gruppe forfattere også kommet til i en bok som tar for seg Nordvestlandet og Telemark i 1814. Her blir blant annet valgmennene nærmere tematisert.

Den nevnte boka til Tore Pryser kan ellers tjene som en mulig modell til etterfølgelse om man ønsker å finne ut mer om enkeltpersoner på detaljnivå i 1814 for deretter å se etter større mønstre i materialet. Boka er resultat av et forskningsprosjekt der forfatteren fikk med seg Opplandsarkivet, lokale historielag og andre gode hjelpere i arbeidet. I bygdebøker vil vi noen ganger finne detaljer om valgmennene og drøfting av hvorfor nettopp de ble valgt. Ofte er imidlertid ikke fremstillingen særlig utdypende, men det finnes naturligvis unntak. Et eksempel er fremstillingen av valgmennene som ble valgt i Loppa, for øvrig et valg som skjedde noen dager etter at riksforsamlingen på Eidsvoll var avsluttet. Her valgte man «ved Stemmefleerhed» (altså foregikk det en avstemning med flere kandidater) to menn av allmuen som valgmenn, en håndverker og en fisker, sistnevnte var dessuten same.

Studier av underskrivere og ikke minst valgmennene fra 1814 er det lett å ønske seg flere av, da de gir oss informasjon om hvem som deltok i 1814. At man skal være forsiktig med å anta disse personene var mer enn ganske overfladisk engasjert, er en kildekritisk selvfølge. 1814-verket var i stor grad et sentralt initiert og sentralstyrt verk fra Christian Frederik og hans krets. Men dette taler ikke til forkleinelse av slike studier, som er veien vi må gå om vi skal kunne si mer folkets deltakelse i 1814. Et annet viktig tema i forbindelse med valgene lokalt er avleggingen av selvstendighetseden. Som nevnt tidligere (s. 3-4) er dette et tema som har vært omfattet med en viss interesse i den nasjonale litteraturen, der grunnspørsmålet har vært i hvilken grad eden ble avlagt under press eller om den kan tolkes som en slags folkeavstemning om selvstendighet. Et tema har dessuten vært i hvilken grad folk var oppmerksom på at eden skulle avlegges når de møtte i kirken på bededagen.

Den lokalhistoriske litteraturen kan bidra i vår forståelse av gjennomføring av bededag, valg og selvstendighetsed gjennom grundige, lokale studier basert på blant annet på gjennomgang av arkiver. Slike arbeid gir oss kunnskap om hvordan det administrative apparatet opererte på ulike nivå og hvordan innkallingen til bededag foregikk lokalt samt hvordan den ble gjennomført. En del vet vi om dette, blant annet gjennom de tidligere nevnte studiene til Nielsen, Jæger og Bergsgård om valgene og adressene våren 1814, men likevel er våre kunnskaper mangelfulle. Det er også begrenset hva vi finner om dette i den lokalhistoriske litteraturen, men noe finner vi.

I fra Strandebarm er det i et gårdsarkiv bevart en innkalling, et «Messebud», der presten kaller inn «alle prestegjeldets «lensmænd, medhjelpere og øvrige ombudsmænd samt alle prestegeldets bosatte dannemænd og jordbrugere som ære 25 år og derover» til å møte i Strandebarm hovedkirke fredag 18. mars «om formiddagen klokken 9 slet». Innkallingen gjør også rede for at Frederik VI har frasagt seg Norge, at det skal avlegges troskapsed til fedrelandet og at valg skal avholdes.

Også i fra Meldal er det kjent et brev som sognepresten Jacob von der Lippe Parelius sendte ut til sine sognebarn med innkalling til bededagen. Brevet gjør rede for hva som skulle skje på bededagen, og informerte blant annet om valg og avlegging av selvstendighetseden. Det var kun mennene som skulle møte og ingen kvinner, ungdommer eller barn skulle «være tilstede under forretningene». Bøndene i bygda ble pålagt å skaffe skyss til de fire lokale omgangsskolelærerne som skulle gjøre brevet kjent. Vi kan merke oss at Parelius’ innkalling viser en viktig tendens ved gjennomføringen av bededagen lokalt, nemlig rommet for lokale tolkinger og prestens innflytelse i så måte. Parelius tolket i brevet til allmuen Christian Frederiks instruks om at minst en av de to valgmennene skulle være bonde, som at det skulle velges «en af embetsmændene og en anden af bondestanden». Ifølge artikkelforfatteren Einar Leland, skal det ha blitt snakket om dette i bygda før bededagen, og man spurte sorenskriveren Anders Rambech, som skal ha svart dette var feil. Rambech og Parelius kom for øvrig ikke særlig godt overens. Nå endte det med at Meldal valgte en embetsmann og en bonde som valgmenn, men embetsmannen ble Rambech og ikke Parelius. Husmannsgutten Rambech hadde fått opplæring hos presten Anders Rambech i Kvikne som også lot protesjeen ta etternavnet hans. På amtsforsamlingen i Søndre Trondhjems amt ble han valgt til Riksforsamlingen i 1814 og han møtte senere ved flere Storting.

I Nordland har iverksettingen av bededagen og valgene vært tema for diskusjon. Nord-Norge var som kjent ikke representert på Eidsvoll, og spørsmålet har vært stilt hvorfor? Fra lokalhistorisk hold utfordret i 1972 H.O. Wika i Årbok for Helgeland den tradisjonelle oppfatningen om at dette skyldes den sene postgangen og at mennene var ute på fiske. I stedet hevdet han at valgene ble trenert av sentrale embetsmenn i landsdelen, særlig biskop Krogh og amtmann Elster, som han mener «oppkonstruerte en masse vanskeligheter» i stedet for å gå «helhjertet» inn for å gjennomføre valgene. Motivet mener Wika å finne i at disse embetsmennene ønsket et brudd i forbindelsen med Danmark. Wikas teori ble fart kritisk etter i sømmene og motsagt i samme årsskrift av Ole P. Forsgren allerede året etter, og senere har også Hanne Flørnes Vandraas funnet lite hold i Wikas teori. Den må dermed anses som grundig tilbakevist, samtidig som de tradisjonelle forklaringene holder mål. Til tross for dette, må man kunne si at Wikas artikkel, med sine spekulative og konspiratoriske tendenser, har blåst liv til en interessant debatt som har medført grundig dokumentasjon av hvordan det administrative apparatet i Nord-Norge fungerte i 1814.

Valgene til Det overordentlige stortinget høsten 1814

Et tema som ofte er underkommunisert, men som vi av og til finner omhandlet i lokalhistorien, er registeringen av velgere i manntallet fra og med sommeren 1814. For å kunne bruke stemmeretten måtte man registreres i manntallet, og for å bli registret måtte de som hadde stemmerett også sverge troskap til konstitusjonen på et tingmøte. Bestemmelsen medførte at langt fra alle som hadde stemmerett, faktisk ble registret som velgere.

I bygdeboka fra Nøtterøy har Helge Paulsen gått nærmere inn på dette ut fra et valgmanntall som ble ført i Jarlsberg fra og med sommeren 1814. Oppslutningen om å registrere seg var ikke noe å skryte av, og etter sommertingene i Jarlsberg grevskap 1814 skrev amtsforvalteren i manntallsprotokollen at til tross for at de som var stemmeberettiget hadde blitt oppfordret til å møte på tingene for å sverge troskap til konstitusjonen, «troer jeg dog nepe mer end halvdelen har mødt og er bleven indført, hvortil vel kan være forskiællige Aarsager, en den væsentligste formeenes at være denne: At Almuen ikke har indseet Viktigheden af Mødet.»

Lokale nedslag

Lokalhistorien kan også bidra med fremstillinger av hendelser og folket på lokalt nivå mer generelt. Eksempler på mer detaljerte, lokale fremstillinger om 1814 er nevnt ovenfor, men ofte synes det som at jo mer man kan knytte konkrete handlinger og hendelser til et område, dess mer har dette nedfelt seg i lokalhistorien. Det kan være seg områder der det foregikk krigshandlinger, eller andre steder som peker seg ut. Et godt eksempel på det siste er lokalhistoriske fremstillinger fra Eidsvoll, som blant annet gir et levende bilde av hvordan riksforsamlingen preget eidsvollssamfunnet.

Mer generelt kan lokale konfliktersom ikke direkte handler om de politiske hendelsene, være interessante og si noe om stemningene dette året. Hakild Nilsen har i en artikkel tatt for seg en konflikt i Skudeneshavn vinteren 1814 som oppstod med utgangspunkt i fiskernes plikt til å betale tiende av sildefisket. Den 14. februar 1814, to dager før Notabelmøtet, skal sorenskriveren ha ropt til allmuen at det handlet om en kongelig ordre som måtte adlydes. Folket ropte da tilbake til ham: ”Vi har jo ingen konge!” Det tyder på at allmuen var godt informert om begivenhetene i 1814.

Inspirasjon til ny forsking og nye problemstillinger

Eksemplene vi har sett på ovenfor, er smakebiter fra et stort materiale, og selv om det vi finner om 1814 i den lokalhistoriske litteraturen er begrenset, så finnes det altså noe. For lokalhistorisk interesserte så vel som forskere som ønsker å undersøke lokale «case», vil bibliografien i fremtiden bli et naturlig første stopp. Ved hjelp av bibliografien får man oversikt over hva som eksisterer lokalt, og finne inspirasjon i arbeider som har vært gjort andre steder, og man kan finne grunnlag for å gjøre sammenligninger på lokalt nivå. Når den lokalhistoriske litteraturen likevel er så begrenset, er den gode nyheten at her er mye lokalhistorisk og forskningsmessig terreng å engasjere seg i. Her har jeg prøvd å peke på noen aktuelle tema. Det kanskje aller viktigste er spørsmålet om i hvilken grad allmuen deltok i begivenhetene i 1814.

Litteratur

  • Bergsgård, Arne. «Politisk soge i bygdebøkene», i Heimen. Tidsskrift utgitt av landslaget for bygde- og byhistorie 1934-37. 4. bind.
  • Bergsgård, Arne, «Valadressene til Christian Frederik», i Historisk tidsskrift, 33, 1943–1946.
  • Biri-Blad. Lensmann, proprietær og eidsvollsmann – Anders Lysgaard på Svennes. Spesialnummer av Biri-Blad, nr 14/1995.
  • Bolstad, Gunnar, «Der blev dygtig politisert…» Politisk kulturdannelse i Øvre Telemark rundt 1814, masteroppgåve i kulturmøte, Høgskulen i Volda 2010.
  • Bull, Edvard. «Bygdehistorien 1800-1914», i Eidsvoll bygds historie. Bind 1, 2. del. Bygdehistorien 1700-1914. Oslo 1961.
  • Dyrvik, Ståle. Året 1814. Oslo 2005.
  • Daae, Anders. «Trøndelagens Eidsvollsmænd», i Trondhjemske samlinger. Andet bind, andet hefte. Trondhjem 1915 . [Udgivet for 1914].
  • Elgvin, Johannes. En by i kamp. Stavanger bys historie1536-1814. Stavanger 1956.
  • Finstad, Håkon, Heuch, Horneman og Kragerø i 1814, Kragerø 1966.
  • Forsgren, Ole P.. «Året 1814 i Nordland. En kildehistorisk undersøkelse ved Ole P. Forsgren», i Årbok for Helgeland 1973.
  • «Frå Strandebarm prestegjeld 1814» [uten forfatter], i Hardanger. Tidsskrift. Hardanger historielag 1981.
  • Gamst, Leonhard og Harald Samuelsberg. Loppas historie. Bygdebok for Loppa kommune. Loppa kommune 1983.
  • Gullberg, Jakob, Sjølvstendeeiden i 1814, hovudfagsoppgåve i historie, Universitetet i Bergen 1986.
  • Hamre, Torleif. «Bygda og storpolitikken. Eidsvoll og begivenhetene i 1814», i Årbok for Romerike historielag, årg. 22, 2009.
  • Hyvik, Jens Johan. 1814 og Grunnloven sett fra regionene. Notat. Høgskulen i Volda. 4/2012.
  • Hyvik, Jens Johan, Harald J. Krøvel og Oddmund L. Hoel (red.) Med påhalden penn? 1814 sett frå Nordvestlandet og Telemark,Oslo 2014.
  • Jensen, Inger. Havet var leveveien. Hvaler bygdebok 1800-1940. Utgitt av Hvaler kommune 1993.
  • Jæger, Tycho C., Valgene til riksforsamlingen, i Historisk tidsskrift, (3), 1916.
  • Leland, Einar. «1814 på lokalplanet», i Meldal historielag. Årsskrift, 31. i rekka. 1990.
  • Myhre, Elin. «Statusrapport for bibliografien – 1814 – sett nedenfra». [Upublisert. Datert 27.03.2013].
  • Myhre, Elin. «Artikkel om den kommenterte bibliografien 1814 – Historien sett nedenfra». [upublisert manuskript 2013].
  • Myhre, Elin «Presentasjon workshop 21. mars 2013» [upublisert 2013].
  • Nilsen, Hakild. ”Opptøyer i Skudneshavn i 1814 og kommisjonssaken som fulgte.” I Ætt og Heim. 1968.
  • Nilsen, Ragnar Anker Hva fikk nordmennene å lese i 1814? Universitetsbiblioteket i Oslo 1997. [Elektronisk versjon: http://www.nb.no/utlevering/nb/fc27b90b6a321f5247ebc5d9c18f4e79#&struct=DIV4]
  • Nielsen, Yngvar, Christian Frederik og valgene til Eidsvoldsforsamlingen, Kristiania 1915.
  • Nordal, Kari. «Hvem var underskriverne fra Land i 1814?» I Landingen. Årbok 2011. Lands museum. Valdres.
  • Paulsen, Helge. Nøtterøy 1800-årene. Sandefjord 1986.
  • Prosjektsøknad. «1814 – historien nedenfra». http://www.lokalhistorie.no/1814%20historien%20nedenfra.pdf
  • Pryser, Tore. «Hva vet vi om 1814 i Oppland?» I Landingen. Årbok 2011. Lands museum. Valdres.
  • Pryser, Tore. 1814 i Oppland. Bønder, øvrighet og soldater. Oslo 2013.
  • Sars, Johan Ernst. Historisk Indledning til Grundloven (1882), i Samlede værker III. Kristiania 1912.
  • Seip, Jens Arup. Utsikt over Norges historie. Oslo 1974.
  • Smestad, Anita. «Nøds- og krigsårene 1808-1814», i Fåberg og Lillehammer. Fåberg historielag 1990.
  • Storsveen, Odd Arvid. «1814- en ny historiografi», innledning til nettressursen 1814-bibliografi: litteratur fra og om 1812-1814. Nasjonalbibliotekets nettsted http://www.nb.no/bibliografi/1814/historiografi.jsf [2013]
  • Storsveen, Odd Arvid. Litteraturen om 1814. http://www.nb.no/baser/1814/histori.html#inn
  • Todal, Sivert. «Valmenner frå Nordmøre i 1814» i Årsskrift for Nordmøre historielag 1977
  • Vandraas, Hanne Flørnes. Enige og tro til Dovre faller? En historisk undersøkelse av de politiske hendelsene i Nordland i 1814-1815. Masteroppgave. Universitetet i Oslo 2008
  • Vevstad, Andreas. «Tre prekner i Øyestad prestegjeld 1802-1814 av sogneprest Axel Christian Smith», i Hilsen fra Øyestad 1998. Utgiver Øyestad historielag.
  • Wika, H.O. «Gjorde nordlendingene svensker av seg i 1814?» i Årbok for Helgeland.
  • Aalholm, O. A. «Even Torkelsen Lande», i Aust-Agder Arv. Årbok 1963 og 1964.
  • Aamlid, Per «Valget til riksforsamlingen til Eidsvoll i 1814 og valgmannsvalget i Øyestad kirke 11 mars 1814», i Hilsen fra Øyestad 1989. Grimstad.
  • Takk til Elin Myhre og Knut Sprauten som har lest og kommentert artikkelen.