Vis kilden til Kjeldearkiv:Johannes Hanssen Skaalsveen (1861–1960) og Syverine Andreasdatter Skaalsveen (1863–1933)

{{thumb|Johannes Hanssen Skaalsveen (1861-1960), foto ca. 1890.JPG| Johannes Hanssen Skaalsveen (1861-1960), foto ca. 1890 (bryllupsbilde?). Fotograf ukjent|}}
'''Johannes Hanssen Skaalsveen''' (1861–1960) og '''Syverine Andreasdatter Skaalsveen''' (1863–1933) 
{{thumb|Syverine Andreasdatter Skaalsveen (1863-1933) Foto ca. 1890.JPG|Syverine Andreasdatter Skaalsveen (1863-1933), foto ca. 1890 (bryllupsbilde?). Fotograf ukjent|}}
Utdrag av livshistorien til Johannes Hanssen Skaalsveen (1861–1960) og Syverine Andreasdatter Skaalsveen (1863–1933). I 1912 overtok de garden [[Gjørsli (Vang gnr. 37)|Gjørsli]] i [[Vang på Hedmarken]]. <br>
Historien er nedskrevet av barnebarnet [[Anders Andersson (1929–2012)|Anders Andersson]].


Johannes ble født 19. desember 1861 på plassen [[Vestre Ås og Berg (Vang gnr. 41)|Berg]], like ved Gjørsli. Berg var da en plass under Sælid i Vang, og foreldrene Hans Johannesen og Kari Olsdatter var husmannsfolk der. Hans var kjelmann på Sæli Brenneri og det var vel i den forbindelse at de fikk anledning til å bosette seg på Berg.<br>
Johannes hadde en yngre bror, Olaus, som var født 14.sept.1863.

I 1865 fødde Hans og Kari 2 kuer og 7 sauer på plassen. Utsæden var 1/2 tønne bygg, 1 tønne blandkorn (bygg og havre), 1/8 tønne erter og 2 tønner poteter.

Hans kjøpte garden Skaalsveen i Furnes i 1865. Skjøtet var datert 4. mai 1865 og kjøpesummen var 308 Spd.<br>
Samme året flyttet familien til Skaalsveen og her vokste de to viltre krabatene Johannes og Olaus opp. Herfra gikk også vegen til skolen i Gålås krets.


<u>Etter skoleårene</u><br>
Etter endt skolegang ble Johannes den 1. oktober 1876 konfirmert i Furnes kirke. Hva Johannes gjorde etter konfirmasjonen og frem til han overtok Skaalsveen da begge foreldrene døde i 1898, er ikke kjent. Det er vel sannsynlig at han mesteparten av tiden hjalp faren med gardsdriften. Kanskje var han også til tider gardsgutt på andre garder for å lære og for å tjene noen slanter. Han kan også ha begynt å arbeide på Sæli Brenneri denne perioden.


<u>Syverine</u><br>
Syverine ble født 11. juni 1863 på en plass under Nedre Skråstad i Vang, der foreldrene Andreas Sørensen og Olea Johansdatter var husmannsfolk. Syverine var nummer fire av i alt seks barn: fire jenter og to gutter.

Ved siden av husmannsplassen drev Andreas som snekker. Ved en ulykkeshendelse 1869 falt han ned fra en bygning og døde bare 34 år gammel. I kirkeboken står det i merknadsrubrikken ved dødsantegnelsen: ''Slaaet sig ihjel ved et Fald''.

Olea satt da igjen med seks barn; den eldste, Helene, 12 ½ år og den yngste, Anne, bare 10 måneder gammel. Olea kunne ikke alene forsørge denne ungeflokken, men hun tok selv hand om den nest eldste, Marie som var 10 år, og den yngste, Anne. Vi finner dem igjen i folketellingen fra 1875. Da bor hun på Østre Dystvold, der hun forsørger seg og de to barna ved ''forskjelligt kvindeligt Arbeide''.

De øvrige barna ble satt bort på forskjellige garder i Vang.

Syverine som var snaut seks år gammel, havnet på [[Vestre Narmo (Vang gnr. 33/1)|Vestre Narmo]]. Der fikk hun et godt hjem og en god oppvekst hos Ole og Gønner Narmo. Senere i livet holdt Syverine god forbindelse med sine fosterforeldre og var ofte på besøk hos dem.

Skolegangen vet vi lite om, men den 14. oktober 1877 ble Syverine konfirmert i Vang. Hun oppnådde da «godt+» i kristendomskunnskap.

Siden var hun vel i forskjellig arbeide. Muligens fortsatt på Narmo. De siste årene før hun giftet seg skal hun ha hatt arbeid som husholderske med ansvar for kjøkkenet på Stor Gålås i Furnes. Dit var det jo ikke lange vegen for en sprek unggutt fra Skaalsveen.


{{thumb|Anders Anderssons bilde-1912 Gjørsli.JPG|Gjørsli, ca. 1912. Syverine og Johannes Skaalsveen sammen med alle sine 10 barn, samt gardens tidligere eier, Lars Gjørsli. 
1.rekke fra.v.: Othilie, Thor og Nelly Skaalsveen. 2.rekke fra v.: John, Karine, Oscar, Signe og Oline Skaalsveen.
Bakerst fra v.: Johannes, Hans, Lars Gjørsli, Alfred og Syverine Skaalsveen. Eier av bilde: Anders Andersson, Olines sønn.|}}
<u>Syverine og Johannes</u><br>
Syverine og Johannes giftet seg den 11. juni 1890, som også var Syverines fødselsdag. Syverine sa senere at hun giftet seg på sin 27 årsdag, men rakk likevel å få 10 barn!


<u>Skaalsveen</u><br>
Etter bryllupet satte de bo i Skaalsveen som Johannes hadde overtatt et par år tidligere. Fem av barna ble født i Skaalsveen. Etter hvert som ungeflokken økte, ble næringsgrunnlaget for lite i Skaalsveen. I 1875 ble det i Skaalsveen fødd 2 kuer og 3 sauer. Det ble sådd 2 tønner korn og satt 3 tønner poteter. Vi kjenner ikke tilsvarende tall for 1898, da Johannes bestemte seg for å kjøpe Slæperud med Øverløkken av Lars Larssen. Her ble det 1875 fødd 1 hest, 3 kuer, 1 kalv og 9 sauer. Det ble sådd 3 ½  tønner korn og satt 4 tønner poteter.


<u>Slæperud</u><br>
Slæperud ligger like nord for Skaalsveen og i noen år drev Johannes begge gardene. Senere, i 1903, solgte han Skaalsveen til garver Ole Anderssen Kirkeby. Dette var bror til Paul Kirkeby som senere ble gift med Syverine og Johannes eldste datter Karine. I Skaalsveen står nå (1991) bare igjen en liten hytte som Paul fikk bygget som skredderstue, resten av husene er borte.

En liten episode fra flyttingen fra Skaalsveen til Slæperud: Oline, den nest eldste datteren. var kjent for å sette pris på bordets gleder allerede i ung alder. Mens folkene bar ut det ene møbelet etter det andre, satt hun ute på grasbakken og lo. Men da matskapet ble båret ut, storskrek hun!

Ifølge matrikkelen fra 1903 hadde Johannes også en plass som ble kalt Slæperud øvre og som hadde bruksnummer under Mørud. Slæperud med Øverløkken hadde bruksnummer under Grøtholm.

I Slæperud ble de siste fem barna født, og mens familien bodde her kom barna etter hvert i skolepliktig alder. Skolen var, som tidligere nevnt, Gålåsskolen. Avstanden fra Slæperud var nærmere en halv mil. Dette var drøyt for en 7 åring. Ikke minst på kalde vinterdager langs ubrøytede veger og stier, med eller uten ski.

Årene på Slæperud var ikke uten problemer. Kuer styrtet på båsen og kalver var dødfødte. For å klare utgiftene, arbeidet Johannes på Sæli Spritfabrikk. Dit var det langt å gå. Johannes måtte være borte flere dager av gangen. Når han så måtte leie hjelp på garden, ble nettoen liten. Syverine gjorde sitt. Hun hadde husdyra og mjølkinga, foruten å ta seg av unga. Dertil kom viderebehandlingen av mjølka og det vanlige mat og husstellet. Som om ikke dette var nok, spant hun garn og vevde tøy til de klærne familien trengte. Hun var sist i seng om kvelden og først oppe om morgenen. Når skogsbæra ble modne, tok hun med seg ungeflokken på bærplukking. Bærene solgte hun på torget på Hamar. Ungene måtte også ellers ta sin tørn. Etter hvert som de vokste til, måtte de største passe de minste ungene. Etter ytterligere noen år på baken var det nye oppgaver å bli satt til på garden. Med så mange barn, ble dette en rullerende prosess. Men det ble også plass til livlig og noen ganger uvøren lek, der jentene ikke ville være dårligere enn gutta hverken i løypa eller over sprøytehoppet.

Tross harde og lange arbeidsdager, tok både Johannes og Syverine på seg tillitsverv og foreningsarbeid. Johannes ble valgt inn i Furnes Herredsstyre, der han satt i tre perioder. Johannes var også medlem av skolestyret. Han var dessuten takstmann for Småbruks- og Boligbanken.

Ved Stortingsvalget i 1903, det siste før unionsoppløsningen med Sverige, og det siste med indirekte valg, fikk Johannes den store tillitserklæringen som lå i å bli utnevnt til valgmann.
{{thumb|Syverine Skaalsveen (1863-1930).JPG|Syverine Skaalsveen (1863-1933). Privat bilde, ca. 1930. Fotograf ukjent.|}}
Syverine var aktivt med i misjonsarbeidet. Gålås Kvinneforening eller Åsningsmisjonen som den gjerne ble kalt fordi den hovedsaklig hadde medlemmer fra åsgrendene, ble stiftet i 1890. Formålet med foreningen var å virke for «Gudgs Riges Udbredelse blandt Hedningerne». Medlemmer kunne alle være som var «Voxne lutherske Kristne».

I den første regnskapsboka finner vi blant de mange gjeve kvinner som var medlemmer, også Syverine Slæperud. Dette tyder på at Syverine først ble medlem etter at de hadde flyttet til Slæperud. Det var møte hver måned, og møtene gikk på omgang mellom de medlemmer som hadde plass. Slæperud er også nevnt som møtested.


<u>Gjørsli</u><br>
Etter 14 år på Slæperud begynte Johannes å se seg om etter en ny gard. Flere garder ble vurdert, men til slutt falt valget på Gjørsli. Syverine var ikke enig, hun ville heller bli boende på Slæperud. Uthuset på Slæperud var dårlig, men ved kjøpet hadde det fulgt med materialer til et nytt uthus. Syverine mente det var bedre å bygge nytt på Slæperud enn å flytte til Gjørsli. Dessuten var jorda her god og lettdrevet i forhold til på Gjørsli. Johannes sto på sitt, og i 1912 kjøpte han Gjørsli av Kristian Rogstad for 12 000 kroner. Samtidig solgte han Slæperud til Anders Vold i Vang. Flere enn Syverine syntes dette var et dårlig bytte. Det var også vanlig oppfatning blant folk at Johannes fikk for lite for Slæperud og at derfor Anders Vold fikk mye og god jord for pengene.

Det hadde alltid vært et godt naboskap og vennskap mellom folkene på Slæperud og på nabogarden Høiby. Særlig var barna mye sammen. Anna Høiby, f. 1909, fortalte i 1990 at ungene i Høiby gråt da Skaalsveen-folkene flyttet fra Slæperud til Gjørsli.

Vold har senere brukt Slæperud som seter. Det ble oppført et nytt uthus som fortsatt står, men som nå er falleferdig (1991). De gamle bygningene er for lengst borte.

Det første tiåret på Gjørsli var vel stort sett gode år for familien Skaalsveen. Tidene ble bedre og barna kunne etterhvert klare seg på egen hånd. Noen av barna var ikke ferdig med skolegangen og fortsatte nå på Vestås skole. De to yngste, Nelly og Thor begynte skolegangen her.<br>

Den eldste sønnen Hans, overtok garden i 1922. Johannes og Syverine ble nå føderådsfolk.

Gjestfriheten hos Johannes og Syverine var stor, og det var gildt for de utflyttede barna å komme heim på besøk. De kom ikke alene, men hadde gjerne med seg kjærester, ektefeller, svogrer og svigerinner. Etter hvert kom også barnebarna med. Det kunne bli ganske folksomt på garden enkelte helger, noe som også fremgår av en rekke gamle fotografier. Syverine tok imot, ordnet med overnatting og matstell. Det kunne vel bli nokså stridt mange ganger.

Alt slitet hun hadde vært igjennom, kom etter hvert til å sette sitt preg på Syverine. I en alder av nær 70 år døde hun 5. mars 1933. Signes datter Solveig vokste opp på Gjørsli og de siste årene før Syverine døde, var hun til god hjelp både i huset og til å stelle mormoren som på slutten var sengeliggende.

Tapet av hustruen Syverine ble tungt for Johannes. Han syntes ikke han fikk til noe lenger og etter hvert følte han seg direkte syk. I 1935 følte han seg så syk at han mente det gikk mot slutten. I et brev til datteren Oline den 26. september det samme året, skriver han: «Jeg vil ikke og orker ikke si dette er siste brev jeg skriver til Dig, men om det så skal være, så vil jeg så tungt det enn er sig Dig å Dine et hjertelig: Farvel og takk for alt!  Å så vær så snill å hilse de andre. Om jeg orker skal jeg se å skrive noen ord til dem.»

{{thumb|Johannes Skaalsveen.JPG|Johannes Skaalsveen (1861–1960). Privat bilde, ca. 1935. Fotograf ukjent.|}}
{{thumb|Johannes Skaalsveen-tegnet av Kåre Busterud.jpg|Johannes Skaalsveen. Tegnet av Kåre Busterud|}}
<u>Føderådsfolk</u><br>
Heldigvis kom Johannes seg gjennom denne perioden og kviknet til igjen. Han tok igjen fatt på sine selvpålagte «plikter» som blant annet besto i å rydde opp i skogen samt å hugge all veden gom gikk med på garden. Dette fortsatte han med til han var langt over 90 år. Han stelte sitt hus og laget selv sin mat. Blant annet bakte han brød og julekake som smakte herlig godt.

En av hans store gleder var å besøke barna som nå var bosatt på Lillehammer, i Oslo og rundt omkring på Hedemarken. Han ville alltid komme overraskende, noe som kunne være ganske nervepirrende for dem som ante at et besøk var ventende. Det ble jo ikke likere med alderen. Johannes hadde det også med å krysse gatene i Oslo i suveren forakt for biltrafikken. "A, de kjører fel itte på en! sa Johannes.


<u>Føderådsfolk</u>
Bestefar Johannes og Gjørsli ble et yndet feriemål også for barnebarna som sammen med mødrene strømmet til gards i feriene. En gang imellom hendte det vel også at fedrene tok en frihelg og kom på besøk. De av oss barnebarna som opplevde samværet med bestefar Johannes, vil alltid se tilbake på denne tiden med takknemmelighet og glede. Det var ikke bare det at han var snill og gjorde alt for at oppholdet skulle bli hyggelig for barn og barnebarn, men han var også en meget intelligent og kunnskapsrik mann som gjerne lot andre få del i sin viten. Historien kunne han på fingrene. Politiske og kulturelle strømninger, tanker og meninger til fremtredende personligheter likeså. Spesielt ble Johan Scharffenberg ofte trukket frem. Johannes meninger var imidlertid ingen kopi av andres. Han analyserte og kom med sine egne vurderinger.

Med sin bakgrunn fra Skolestyret i Furnes, var Johannes levende opptatt av skolevesen og opplæring. Han hadde blant annet fullt kjennskap til de, til enhver tid, gjeldende rettskrivningsregIer. Var det noen av oss barnebarna som hadde problemer med det norske språk, drøftet og rettledet han også her. Det hendte ofte at barnebarna skrev til bestefar. Inneholdt brevet for mange feil, risikerte avsenderen å få det returnert i rettet stand!

{{thumb|Johannes Skaalsveen på veg opp trappa i Gamlebygningen på sine eldre dager.JPG|Johannes Skaalsveen på veg opp trappa i Gamlebygningen på sine eldre dager. Johannes var fysisk sprek, nesten til det siste. Han demonstrerte gjerne at han kunne gå opp og ned denne trappa på stylter. Da var han godt over 90 år. Privat foto.|}}
Johannes var også fysisk sprek, nesten til det siste. Han demonstrerte gjerne at han kunne gå opp og ned trappa til gamlebygningen på stylter. Da var han godt over 90 år.

Under besøkene lå vi som regel i annen etasje i den gamlebygningen. Hver morgen hørte vi tråkk i trappa; det var bestefar som kom med kaffebrettet. Da gjaldt det å «våkne» like etter at han var kommet inn i rommet, og være like overrasket hver gang. Men du verden så hyggelig det var. Om vinteren, det var vel helst i påsken, eller andre ganger det var litt kjølig, fyrte han opp i den gamle etasjeovnen slik at det skulle være godt og varmt til vi sto opp.

Besøkene på Gjørsli begrenset seg ikke bare til «Gamlebygningen» og bestefar. Hele garden ble jo et opplevelsesområde. Spesielt interessant og hyggelig var det å være "nere" hos onkel Hans og tante Mina, og ellers være med på det som skjedde i fjøs og stall. Det er vel ikke til å komme fra at det også ble en del støy og ugagn. Selv om det er for sent nå: Takk til Hans og Mina for all overbærenhet og vennlighet.

Årene gikk. Når de runde tallene ble passert, åpnet Hans og Mina dørene for busslaster med barn, barnebarn og barnebarns barn samt ektefeller fra Oslo. Fra de forskjellige steder i Hedmark og Oppland strømmet også slekta frem. Selv fra grannelandet kom det folk. Alle for å hylle Johannes Skaalsveen.

Men Johannes hadde gjennom sitt lange liv satt spor etter seg også utenom slekta. «Hamar Stiftstidende» skrev om Johannes Skaalsveens liv og levnet både ved 90-årsdagen og ved 95-årsdagen. Spesielt interessant og hyggelig er det å lese Dagmar Busteruds intervju med Johannes på 90-årsdagen.

Johannes flyttet ned til Hans og Mina og bodde der de siste årene han levde. Her ble han tatt hånd om og stelt på beste måte til han døde den 2. juli 1960. Han ble begravet 9. juli ved Øvre Vang kapell og hviler nå sammen med sin Syverine.

På sine eldre dager satte Johannes Skaalsveen seg det mål å bli 100 år, få sekelet fullt, som han sa. Han oppnådde ikke det, men det var ikke så lite han fikk ut av de nesten 99 heller.