Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Bombeangrepet 18.11.1943.
I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Tove Tørtberg Larsen.
Bombeangrepet 18.11.1943
Huset til min bestemor, Inga Tørtberg, lå i Sørumsgaten 39, der hvor jeg også bodde, ble truffet av en bombe - en fulltreffer.
På den tiden var det ikke kjeller under de fleste gamle husene i Lillestrøm. Det var isteden et uthus - skjul som vi sa. Vår nærmeste nabo, Karlsen, hadde et nyere hus med kjeller, men det var hos kjøpmann Alfred Lunde i St. Olavsgate tilfluktsrommet var, som vi tilhørte.
Det var ikke alltid vi gikk i tilfluktsrommet, mest dro vi ut til Furuskogen, til vår familie i Ingesgate, ca. 600-700 meter unna Sørumsgaten. Av hvilken grunn vet jeg ikke, det var jo ikke noe tryggere der.
Flyalarm - det var noe forferdelig, mest om natten, opp i mørket, ta på seg klær i full fart - ut av huset - ut på gaten - høre de voksne diskutere om det ble noe i natt. Var været klart nok? Det dreide seg alltid om været. "I kveld kan vi sove trygt, det er for dårlig vær til at HAN kommer, eller HAN kommer nok i natt, det er fint bombevær". De engelske flyene ble alltid omtalt som han.
Jeg var 13 år og min skole var på Zion, pinsemenighetens hus, i St. Sunnivasgate da tyskeme hadde okkupert skolen var. Pappa syklet til "Saga" som var hans arbeidssted, og i Sørumsgaten 39 var det min bestemor, tante, min mor og søster på 8 år igjen hjemme. I løpet av formiddagen fikk de besøk av en tante, min kusine på 6 år og hennes venninne samt to kusiner til, tilsammen var de 9 personer da flyalarmen gikk.
Bestemor bestemte at vi skulle gå til Lunde. De så gjorde, men på veien møtte de en slektning som sa at dette er ikke noe å fly i kjeller'n for - det blir ingenting i dag. Og merkelig nok så gikk de alle tilbake til Sørumsgaten 39, noe som ble observert av flere, men det de ikke så var: Da familien kom inn i huset igjen, så min mor ut av vinduet og ropte forskrekket at nå kom flyene. Det ble panikk, de løp ut av huset, bak skjulet og inn til Karlsen, da bombene falt rundt om i nabolagets hager og skjul.
Bestemor kom ned i kjelleren, de andre i gangen og kjellernedgangen da bombene falt. Tante fikk panikk, tok min søster i hånden og løp ut igjen for å søke tilflukt i Furuskogen. De kom til husveggen (avstand ca. 12 m), og i følge min søster så de huset ble løftet opp i været og falt ned igjen på bakken. 1. etasje var blåst bort. Da det hadde stilnet og før "alarmen over" lød, dro de alle ut til familien i Ingesgate.
Vi som var i kjelleren på Zion, merket bombene som falt. Det var uhyggelig for vi ble klar over at det var i nærheten. Så lød "faren over", og vi kom oss ut. Jeg husker noen ropte: "Se treet hos Tørtberg ser ut som et juletre". Det var et stort bjerketre hjemme som var fullt av tekstiler – ennå forsto jeg ikke alvoret.
Da kom en mann syklende og spurte om det var ei Tørtberg-jente her. Det er best du kommer deg hjem. Jeg løp ved siden av hans sykkel, erindrer naboer som sto alvorlig langs veien, de trodde jeg hadde mistet alle mine.
Pappa og en onkel var allerede på plass. Han hadde sett fra "Saga" at bombene var falt i retning mot Sørum skole/Sørumsgaten og syklet hjem før "faren over" var gått. Han fikk også forståelsen av at alle var omkommet.
Det var et ubeskrivelig sjokk, men for en glede da det ble oppklart at familien var i live, uskadd og i sikkerhet. Det overskygget den katastrofen som var rammet oss, som mistet alt vi eide.
Redselen etterpå da flyalarmen lød, panikken for å komme seg ut og i sikkerhet, og den forferdelige opplevelsen i tilfluktsrommet da det neste store bombeangrepet kom, som rammet Sørumsgaten den 29. april 1944, hvor det døde sa mange kjente mennesker - det glemmer du aldri.