Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Omtanke

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 8. apr. 2015 kl. 09:39 av Siri Iversen (Samtale | bidrag) (kategorisering)
Hopp til navigering Hopp til søk

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Hilda Stjernesund.

Denne artikkelen er en kilde og er derfor stengt for redigering. Eventuelle bemerkninger eller rettelser kan etterlates her.

Omtanke

Dette hendte under krigen. Jeg husker det som det skulle hendt i går. Det var antagelig i 1943, så vår sønn Odd var altså 9 år. Marsdagen var gråtung, veiene isete og glatte. Det var så mildt at rimet på bjerkene på Lillestrøn-måsan smeltet og dryppet av kvistene som dråper, og det var små dammer i gatene.

Jeg hadde hørt at det skulle være utdeling av smør på meieriet. Det var ikke bestandig så lett for meg å hefte bort kanskje flere timer for kanskje å få kjøpt en halv mark smør.

Odd var snill å be om å gå ærend. Det var aldri ordet nei i hans munn. Jeg gav ham kort og penger. Han ruslet avsted. Tynn og liten som han var, hadde jeg bestandig samvittighetsnag fordi han sikkert aldri var mett. Ikke på grunn av matmangel, men på appetitt. Vi hadde så lite av slikt han kunne ha lyst på.

Jeg så ham traske i sola med de altfor store svenskestøvlene. Ellers var han bra kledd. Jeg hadde fått byttet til meg en velbrukt dress for noe jeg hadde laget. Jeg hadde sprettet den opp og vasket og dampet tøyet. Det ble et utall av skjøter både på nikkersen og batteljakken. Jeg tok meg god tid, og resultatet ble ikke så verst. På hodet hadde han en blå strikket lue, og jeg hadde strikket mønstervotter til ham også -. Jeg hadde sydd dype, gode innerlommer på jakka hans. Der kunne han ha kortet og pengene.

Arild var tre år. Han hadde fått barn å leke med og kunne stikke seg bort. Jeg var tryggest når jeg hadde dem inne hos meg eller på gården, om det skulle bli flyalarm. Vi kunne jo aldri være trygge. Jeg kokte svære kjeler med poteter til kaninene og hønsene. Det gikk bøttevis med mat til dem hver dag. Hva jeg var mest opptatt med den ettermiddagen, husker jeg ikke, men det gikk forhåndsmelding.

Jeg fikk Arild inn og sendt de andre barna hjem. Engstelig for at det skulle bli flyalarm, plukket jeg frem slikt som vi pleide ta med oss i kjelleren. Alt i ett kikket jeg etter Odd. Hva telte om vi fikk den smørklatten. Hvorfor smatt han ikke ut av køen og kom hjem? Hadde han stukket av med en gang han hørte den første ulingen, kunne han ha vært hjemme nå. Minuttene gikk og ingen Odd kom. Jeg tenkte sterkt på å kle på Arild og ta ham med for å gå i møte med ham. Men om vi kunne omgåes med ham? Vi hadde flere veier å velge mellom. Jeg sto i karnappet og var tvilrådig. Så gikk "faren over" for denne gangen.

Det gikk enda over en time før jeg så Odd komme med en liten pakke under armen. Jeg var så glad at jeg klemte ham så han jamret seg. "Du mamma" sa han, når alt var som vanlig, "du må love meg at du tar med deg Arild og går i kjelleren om det skulle gå flyalarm mens jeg er borte, så jeg kan være trygg for dere." - Ja, den gutten!-