Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Evakuering
I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Reidun Glømmi.
Evakuering
Noen få dager etter at tyskerne inntok Norge, gikk det rykter om bombing av stasjonen og flyplassen, og alle som hadde mulighet, ble bedt om å evakuere Lillestrøm.
Vi kjente ingen som hadde bil som vi kunne sitte på med, og på Torvet i Lillestrøm var det fullt kaos. Min mormor bodde i sentrum, og da hun var noe senil, måtte vi sørge for at hun ble tatt hand om først. Min mor pakket ryggsekker med varmt tøy til min søster og meg og sendte oss avgårde for å gå til Fet. Hun håpet vel på at noen skulle ha plass til oss i en bil. Sekken var stor, og vi syntes den var kjempetung etter å ha gått et stykke. Litt forbi Borgenbrua på Fetveien kom en underlig bil kjørende. Det viste seg å være et chassis fra Lillestrøm Bilcentral som skulle gjemmes bort i Gansdalen. Det var bare understell og ratt og gir, og andre pedaler sto i "løse lufta". På den forreste akslinga var det bundet en kasse til å sitte på. Han som kjørte, jeg tror han het Aas, syntes nok synd i to småjenter med store sekker, så han stoppet. Han bandt sekkene våre fast til den bakerste akslinga. Vi satt på hver side av ham og klamret oss fast. Vi fikk sitte på forbi Fetsundbrua, og da var det ikke så forferdelig langt å gå, bare noen få kilometer!
Opplevelsen hos slektningene i Fet var mange, og det var ikke det beste stedet vi kunne søkt tilflukt. Daglig gikk det rykter om at Fetsundbrua skulle sprenges. De som bodde nærmest brua, rømte opp i skogen forbi det huset vi bodde i. Det morsomste var vel en dag da to koner kom bærende med en stor kakenu (et stort trekar til å bake brød i) mellom seg. De hadde lagt en stor dyne over deigen slik at den ikke skulle falle sammen i kulda. Hvordan de hadde tenkt å steke brødene i skogen, vet jeg ikke. Kanskje brød på pinne?
Min mormor hadde det vanskelig på et fremmed sted og rotet forferdelig både med sine egne og andres ting. Hun hadde et nydelig gullur som hun var svært glad i, og dette var sporløst forsvunnet en dag. Hele huset ble satt på ende for å finne uret. Det var til ingen nytte, uret var borte vekk. Husets eier mistet tålmodigheten med min mormor, og mente at nå fikk det være nok styr. Da snudde min mormor seg til mannen, kastet på nakken og sa: "De har kanskje aldri eid et gullur De?" Gulluret ble senere funnet, men det var på tide å se å komme seg tilbake til Lillestrøm igjen.
Etter noen uker kunne vi begynne på skolen igjen. Vollaskolen hvor vi pleide ga på skole, var okkupert av tyskerne, men den gamle Sørumskolen var ledig på denne tiden. Vi fikk ikke våre tidligere lærere, og vi kom heller ikke sammen med de tidligere klassekameratene. Det var en blanding fra alle klasser. Det var deilig å kunne begynne på skolen igjen, for det var lite å ta seg til. Undervisningen var så som så. For det meste besto den i norsk og regning. Men det var et sted å møtes og se de andre vennene igjen.