Kjeldearkiv:Miranda-forliset

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Kjeldearkiv:Miranda-forliset

Fortellingen om Miranda-forliset er skrevet ned etter flere intervjuer av Håkon Thormodsen. Håkon ble født i 1939 i Spikerbukta i Sandesund, havna i Sarpsborg. Her hadde han sin barndom og ungdom, og i intervjuene forteller han om sine minner fra oppveksten, blant annet denne fortellingen om:

Miranda-forliset

Ferdinand Eriksen var den første fra Sandesund som falt under andre verdenskrig. Ferdinand bodde i Alvimveien 21 i Spikern (Spikerbukta i Sandesund). Familien min og jeg bodde i Alvimveien 25, så Ferdinand var en av naboene våre, og han var faren til Freddy Eriksen, som var en av kameratene mine. Ferdinand var kokk og like før krigen brøt ut, mønstret han på en båt som het D/S Miranda.

Det var harde tider i Norge på 1930-tallet. Arbeidsledigheten var stor, og Ferdinand var en av de mange arbeidsledige. Han hadde kone og 2 små barn å forsørge, og derfor ville han helst ta det som dukket opp av ledige jobber. Da han fikk tilbud om å mønstre på Miranda, var det allikevel vanskelig for ham å bestemme seg for om han ville mønstre på eller ikke. Under den tiden han gikk og vurderte fram og tilbake hva han skulle gjøre, advarte folk i Sandesund ham mot å dra til sjøs. De sa: "Ikke reis ut nå! Det kommer til å bli krig!". Ferdinand var veldig i tvil om hva han skulle gjøre, men til slutt trosset han folks advarsler og sin egen tvil. Han mønstret på Miranda.

I løpet av første natt ombord ombestemte Ferdinand seg. På morgenkvisten ga han beskjed om at han ikke ville reise ut med Miranda allikevel. Båten hadde ikke seilt ut ennå og lå fremdeles til kai, men Ferdinand ble nektet å gå i land. Han fikk ikke lov til å bryte mønstringsavtalen. Ferdinand hadde pakket skipssekken sin, og han tok sekken med seg ut på dekket. Der kastet han skipssekken ned på kaia og prøvde å hoppe etter selv, men han ble holdt tilbake. Ferdinand ropte at han ikke kunne reise fra kona Edith og at han ville hjem til Edith nå med en gang, men det gikk ikke. Skipssekken hans ble hentet ombord igjen, og Ferdinand måtte seile ut med Miranda.

Norge var fremdeles et nøytralt land, da Miranda allerede 20. januar 1940 ble torpedert av en tysk ubåt, U-57, og forliste. Det skjedde i Nordsjøen utenfor kysten av Skottland. Ferdinand og de andre ombord klarte å komme seg fra Miranda og over i en redningsflåte, men det var midtvinters og fryktelig kaldt, så de frøs forferdelig ute i redningsflåten. "Det var så kaldt", fortalte en av de overlevende, "lufttemperaturen var under -20 grader!". Flere av dem falt for fristelsen til å varme seg ved å dyppe seg ned i havvannet. Havvannet føltes så varmt og deilig i forhold til den iskalde luften. Ferdinand døde ombord i redningsflåten. Han frøs ihjel. Til sammen var det 14 av Mirandas mannskap, som døde i forbindelse med forliset. 3 av mannskapet overlevde.

En av de overlevende het Egil. Han var også fra Sarpsborg. I de båtene han hadde hyre på, ble han kalt: "Den syngende sarping". "Den syngende sarping" hadde strevd hardt i den strenge kulden ombord i redningsflåten. Han prøvde å holde liv i de iskalde og medtatte sjøfolkene. Han hadde sunget så høyt og fengende han klarte, mens han flyttet seg rundt i flåten og dunket på og ristet i arbeidskameratene sine. Hvis de kunne klare å synge sammen med ham og bevege seg, ville sjansen for at de sovnet inn, være mindre, men det nyttet ikke. Det var så isende kaldt. De frøs så forferdelig, og 1 etter 1 sank de sammen og ga seg over, men Egil fortsatte utrettelig. De 2 andre som overlevde, skjønte at livene til arbeidskameratene hadde ebbet ut. De ville at Egil skulle gi seg, og de fikk han til å gi seg, da de ropte: "La dem være i fred Egil. De er døde. Du kan gi deg nå.".

I Kirkeparken i Sarpsborg er det et krigsminnesmerke. Det er et monument med navnene på alle fra Sarpsborg-distriktet, som falt under 2. verdenskrig, og navnet til Ferdinand er det første navnet som står oppført der. Krigsminnesmerket ble satt opp i 1950, og jeg var ofte med Freddy dit. Freddy ville gjerne besøke graven til faren sin, men han hadde ingen grav å gå til, for ingen visste hvor levningene til Ferdinand befant seg. Da krigsminnesmerket i Kirkeparken ble satt opp, hadde Freddy i hvert fall et sted å besøke for å minnes faren. Han kunne riktignok ikke huske faren sin, for Freddy var bare omkring 2 år, da faren døde. Allikevel hadde Freddy et dypt savn etter ham.

En annen av de overlevende fra Miranda-forliset, var også fra Sarpsborg. Han bodde i nærheten av Spikern, oppe på Alvim. Freddy oppsøkte denne mannen mange ganger, og jeg var ofte med Freddy. Freddy visste ikke hva som hadde skjedd under forliset og på redningsflåten, og han ønsket så inderlig å få vite hva som hadde skjedd med faren. Hvordan hadde faren hatt det? Freddy håpet at den overlevende sjømannen ville fortelle noe, men til Freddy sin store fortvilelse, ville mannen aldri fortelle Freddy noe om forliset.

I voksen alder har jeg fått høre litt om hva som skjedde på redningsflåten. Det har jeg fått høre fra folk i Sandesund, som var eldre enn meg under krigen, og som kjente de overlevende. Jeg vet ikke hva Freddy fikk greie på, da han ble voksen, men jeg vet at Freddy klarte å oppspore farens grav. Graven lå i Skottland, og Freddy reiste dit og fikk endelig besøkt det siste hvilestedet til faren sin.