Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Butikker, mat og godterier (Erik Skaudal)
av Erik Skaudal.
Det var ganske tett med butikker og tjenesteytere i Sinsenbyen. På Schouterrassen var det lagt opp til og etablert ikke mindre enn åtte butikker i det umiddelbare nærmiljøet: hhv. frukt/tobakk, melk/brød, kjøtt, fisk, kolonial, manufaktur, renseri og frisør, pluss ytterligere en melkebutikk langer ned i gaten. Det var også uttrykk for en nøye planlagt og nå henfaren butikkstruktur med utstrakt sortimentsdeling (alle kjølevarer var i melkebutikken, frysedisk og frosne varer var et ukjent fenomen) og typisk for sin tid. Utsalgene var virkelig små, med kundeareal fra 4-5 kvm. i fiskebutikken, til kanskje bortimot 12-15 i kolonialen. Og alt foregikk over disk, selvbetjening var også ukjent på våre kanter. De aktuelle butikkene og strukturen besto under hele den delen av min oppvekst som ligger innenfor rammene her, og ble først gjenstand for forandringer da bydelens første supermarked med selvbetjening kom i lokalene til den da nedlagte Sinsen kino omkring midten av 60-tallet.
Vi fikk et ganske annet og nærmere forhold til butikkinnehaverne enn i dagens super- og megamarkeder. De visste også hvem vi var, hvem våre foreldre var, og hvem vi handlet for. Det førte også til en svært liberal praktisering av aldersgrenser for følsomme varer. Jeg var vel omkring seks år da jeg første gang handlet sigaretter for min mor, og åtte første gang jeg kjøpte eksportøl for en av blokkens originaler. Strukturen var bygd på og forutsatte et uendelig mer begrenset utvalg enn dagens, og selv for nostalgikere er det liten grunn til å savne noen av delene. Utenom tobakksbutikken stengte alle klokka 17, og særlig i timene før stengetid var besøk en tålmodighetsprøve i køståing. I hvert fall sto jeg en gang tre kvarter i kø i kolonialen for å få kjøpt en kilo hvetemel. Ble vi sendt ut for et ærend hvor vi også skulle ha melk, pølse og litt frukt, måtte vi inn i ytterligere tre butikker og bruke tilsvarende lengre tid. Kølapper var ukjent, man måtte selv holde rede på sin plass i køen, og barn kunne nok lett bli forbigått. Noen notoriske snikere fantes nok, en annen av gatas originaler hadde en variant som ble en klassiker. Han tredde den tomme melkeflasken han skulle bytte i en ny, inn på spaserstokken, stakk den over og mellom de foranstående frem mot disken og kom med en bestilling som alltid begynte med : ”Jeg skal bare ha…”
Nærkontakten og det tette kundeforholdet kunne gi utslag i milde gaver, men samtidig de første sporer til å opptre kynisk. Jonassen i tobakk/fruktbutikken hadde en vane med å spørre meg hvem jeg var gutten til i dag. Det var akseptabelt å svare ”mor”, samtidig var en karamell eller to en sikker belønning for å svare ”Jonassen”. Det sto ellers en viss nimbus rundt Jonassen, han het James til fornavn og hadde bodd flere år i Amerika, som USA het den gangen.
Favoritten blant butikkinnehaverne var nok Markussen i fiskebutikken, som fremsto som inkarnasjon av en nordlandsfisker: Kraftig, med en lett vaggende gange, med hender som to digre skinker, og vennligheten selv. Han hadde et imponerende lag med å sløye og rense fisk, og tok imot kreps når de eldre av gutta i strøket hadde vært på krepsefiske i Nordmarka.
Behovet for andre typer butikker ble også løst i rimelig nærhet, særlig i Trondheimsveien nedover mot Calla (Carl Berners plass). Tidstypisk var isenkram/fargehandleren med alt i løst i store hylleskap. På Calla var det også to bokhandlere og fremfor alt en bitteliten platebutikk. Det var stort sett der vi etter hvert kjøpte våre 45-plater, stort sett i form av ”color-hits”, som oftest med grønt midtparti og gule riller. Det var jo ikke alltid vi var interessert i eller hadde muligheter til å kjøpe. Vel så ofte besto besøket i å høre nye slagere og teste innehaverens toleranse mht hvor lenge vi kunne stå og høre gjennom de smarte høretelefonene uten å kjøpe noe
Bydelens to restauranter lå også i Trondheimsveien, Sinsen Restaurant og ”Rendezvous”. Det siste navnet gjenspeilet muligens et forsøk på et fransk og litt nobelt preg, og i hvert fall i de første femtiårene holdt man en viss stil med hvite duker og kelnere med sløyfe. På folkemunne ble det selvfølgelig bare ”Renna» som også etter hvert overtok som det offisielle navnet samtidig med at det tidlig utviklet seg i retning av en nokså klassisk brun kafé. Den hadde en særlig attraksjon i form av det som må ha vært første generasjons jukeboks, en svær affære med en lang arm som hentet 78-platene og la dem på spilleren, jeg husker særlig den daværende landeplage ”A little white duck”. Et spesielt minne lenger nede i veien er et bilverksted med et skilt vi hadde moro av: ”Alt i bilskader utføres”. Skiltet forsvant dog raskt etter at Dagbladets fotograf oppdaget det.
Også bankvesenet og bankfunksjoner var i en helt annen verden enn dagens. Betaling av regninger var etter det jeg kan huske, knapt basert på bruk av bank. Mener å huske at faren min dro av gårde med trikken til Oslo Lysverker for å betale strømregninga, og har en følelse av at husleien ble innkrevd på døra. Når sparegrisen skulle tømmes og pengene inn på konto, skjedde det derimot i en liten filial av Aker sparebank, som det var spesielt hyggelig å komme inn i om vinteren, med vedovnen knitrende i hjørnet.
Føde
Det var selvfølgelig begrenset matvaretilbud og enklere matvaner. Jeg kan så vidt huske rasjoneringskortene som gradvis forsvant tidlig på 50-tallet. Sammenlignet med dagens tilbud var det få typer brød, og gjennomgående langt lysere typer. I løpet av femtitallet kom den lokale melkebutikken kanskje opp i fem typer eller så: loff, frøbrød, vitabrød, alminnelig brød og grovbrød. Utviklingen av ferdigmat var kommet kort, og svakere økonomi og det store antallet hjemmeværende husmødre. Middagene var preget av tradisjonell husmanns/norsk kost: Kjøttkaker, lapskaus, fisk og mye hvalbiff – det siste var velsett og godt, med unntaket og faremomentet som lå i at det av og til dukket opp biter med umiskjennelig transmak. Det forekom også fra tid til annen innmat og andre skrekkeligheter. Jeg spiste nok lungemos og det meste, men det var visse grenser. Vi hadde relativt forståelsesfulle foreldre på den måten; når det var blodmat, fikk storebror og jeg pølser med lompe – og til og med servert på gutterommet - for å slippe å se og lukte ufyselighetene. Vi hadde alltid dessert, men sjelden eller aldri forretter. Og som en selvfølge for profesjonelle husmødre: desserten var i likhet med hovedretten laget fra grunnen av. Gjengangere var fremfor alt søtsuppe, og sviskegrøt og aprikosegrøt, som vi nok foretrakk. Et tidstypisk og nå vel forhistorisk innslag var desserter med hovedformål å utnytte matrester, særlig franskbrødpudding, laget med basis i brød som var i ferd med å bli for hardt. Franskbrødpudding er vel nå knapt et fremmedord og ett av mange fenomener som forsvant med den generasjonen husmødre. Det var vel samtidig på slutten av femtitallet at de første ferdigdessertene dukket opp. Den første, i alle fall den første som kom på middagsbordet vårt var japansk ris, senere ble fruktsuppe en stor slager da den vel kom som nummer to av posesuppene noe senere. Hønsesuppe hadde fantes en god stund, men den falt dårlig i smak hos de unge, og jeg tror broren min og jeg i fellesskap fikk banket gjennom et definitivt veto mot den. .
Hverdagsmiddagsminnene er eller uløselig knyttet til Stavangerensemblet som hadde ettermiddagskonsert fra 16.40 hver dag etter at ettermiddagspausen i radioen (man snakket aldri om NRK, det var jo ikke noe behov for å presisere hvilken radiokanal man hørte på) var over. Lørdagsmiddagene var enklere og ble servert tidligere. Det var praktisk med sikte på å rekke femmeren på Sinsen kino, men var trolig del av en eldre tradisjon som dels hang sammen med at min og andre fedre sluttet ved 2-tiden og kom ditto tidligere hjem. Lørdagsfri var fortsatt et ukjent fenomen. Typisk lørdagsmiddag var ertersuppe og pannekaker.
Søndagsmiddagene var det mer schwung over, da satt vi ved spisebordet i stuen, og det var litt finere mat, ofte stek eller karbonadekaker. Også dessertnivået var høyere, med sjokoladepudding med vaniljesaus som den store favoritten. Det var så populært, særlig blant oss gutta, at det var essensielt å dele likt. Med en kniv eller skje markerte man fire like porsjoner på puddingen der den lå i bollen før servering. Av en eller annen grunn fikk jeg alltid begynne, og storebror klaget like regelmessig over at jeg gravde meg innunder og tok deler av hans porsjon.
Man kan undres over at vi bare spiste i stua på søndager, mens vi ellers stappet oss fire (i perioder altså fem) mennesker inn rundt bordet på et svært trangt kjøkken. Det kan muligens ha vært et snev av den gamle kulturen med å ha en ”stue på stas” selv i overbefolkede leiligheter, selv om jeg ikke husker noen andre slags begrensninger i å bruke stua.
Påleggsutvalget var nok begrenset – jeg må ha vært lite opptatt av det siden jeg ikke husker det som noe særlig tema. Det gikk nok mest i geitost (G35), gulost, servelat, salamipølse, kaviar og sunda. Noe variasjon var det nok, mer enn i matpakken til en kamerat som gikk i klassen min i ni år. Hver eneste dag de ni årene hadde han matpakke bestående av to løvtynne skiver med alminnelig brød – ett med nøkkelost og ett med svart fårepølse. Tror det må ha vært rundt 1960 at det begynte å dukke opp alternative pålegg som slo an hos barna, men som foreldrene av ernæringsmessige (og kanskje økonomiske) årsaker var skeptiske til: peanøttsmør, siksak, sjokade og ha-på.
Tilsvarende nøkternt var det hjemme med drikke til og utover måltidene. Foreldrene delte en stor øl til søndagsmiddagen, ellers var det uhyre sjelden det ble brukt alkohol utenom ved selskapelige anledninger. Til barna var det en spiss på ukeavslutningen med cola og sjokolade, som i starten ble servert til lørdagsbarnetimen. Til jeg var ca. 9 år, fra en gang mor spurte om jeg ikke skulle ha lørdagsgodtet og fikk til svar at ”det skulle jeg spare til mordet” – et klart tegn på at kriminalhørespillet senere på kvelden hadde slått ut barnetimen som kveldens radiofavoritt.
Om det ikke ble drevet direkte matauk, var vi mye på bærtur, og det ble syltet og saftet både av egenplukket, kjøpt og det vi fikk fra hagen, særlig rips og solbær, til min mors familie på Åmot (hennes barndomshjem). Min far var veldig stolt over at han lærte seg å sylte jordbær, en dyd av nødvendighet siden mor og barna vanligvis var på lang sommerferie når bærene var på sitt billigste.
Gotterier og brus
Det må være noe eget med barns forhold til gotterier, og de setter varige spor. Minnene om forskjellige godterier og deres smak og karakteristika for øvrig sitter spikret på en helt annen måte enn forhold og begivenheter som man skulle tro var viktigere. Jeg kan knapt lufte temaet for andre på min alder før de lyser opp og kommer med sine minner og betraktninger. Det utvikler seg nærmest uten unntak til en felles mimrestund på høyt nivå, og med avanserte diskusjoner der vi husker forskjellig eller er uenig om navn, kvalitet og tidspunkt for inntreden på markedet.
Gotterier ble for det alt overveiende kjøpt hos nevnte frukt- og tobakkhandler Jonassen. Han hadde en fast ansatt, fru Andresen, dessuten sto både kona ofte og en av sønnene tidvis bak disken. Av åpenbare økonomiske grunner gikk det mest i karameller, som den gangen fantes i et utall varianter til fem øre stykket (noen også i maxiutgave til 10 øre) i løssalg. Dixie, Rio, Smørbukk, Svarte katta, Fløtekaramell er de navnene som sitter igjen, til dels med visuell erindring av selve karamellen og innpakningspapiret. Vi hadde i en beslektet kategori Fox med noe annen beskaffenhet, og henholdsvis i gul utgave med en tilstrebet sitronsmak og en svart med lakris.) På tyggegummifronten dominerte først Toy ( i små pakker med fire biter), som etter hvert fikk hard konkurranse og til dels ble danket ut av kultproduktet SweetMint. Dette var ti øres rosa kubeformede produkter i kategorien ballongtyggegummi –med den egenskap at den kunne blåses ut til store bobler. Med begrensede ressurser å kjøpe for var det viktig at den varte lengst mulig, og gjerne over natta eller lengre tyggepauser. Det skapte behov for trygge oppbevaringssteder, og gjenglemte tyggegummier under sofaer og salongbord kunne bli et mareritt for mødrene. En slager en periode var ”2 ½-øres tyggegummier”, små tyggegummier i løssalg til to stk. for fem øre. Etter hvert oppdaget vi at det lønte seg å kjøpe av fru Jonassen, hun hadde fått det for seg at det var to for 2 ½ øre, og derved fire for fem øre, og jeg tror aldri den misforståelsen ble oppklart. Det var en liten sensasjon når noen av og til hadde fått besøk eller pakke fra Amerika med Wrigley og andre platetyggegummier. I vanlig salg må de etter det jeg husker ha kommet først utpå 60-tallet.
En kanonslager tidlig på femtitallet var bruspulver., Det var ti øres poser med stoff som egentlig var beregnet på å røres ut i vann til en frisk drikk, men som de aller fleste isteden slikket i seg - i den grad og med et slikt særpreg at jeg enda kan føle den bittersøte smaken på tunga.
Utvalget av mineralvann var mindre enn i dag, også når det gjaldt flaskestørrelsene. Coca Cola, som allerede da var den klare eneren, fantes i den første tiden bare på småflasker – og virkelig små, 20 centiliter. Solo, en like klar toer, fikk vi både på små og det som den gang gikk som store, 35 centiliter, og sitronbrus nummer tre. Ellers var det en del merker som må ha hatt en beskjeden markedsandel, som Sino og en del andre appelsindrikker. Seven up fantes i mine tidlige barneår, men var deretter ute av markedet mange år. Det fantes også alternative cola-merker med ringe suksess, med et visst unntak for Isi-cola med et hvitt belegg på flasken som skulle forestille rim eller is. Pepsi-cola ble en tøffere konkurrent når den kom i salg. Det må ha vært en slags begivenhet, jeg husker til og med at den offisielle lanseringen var annen mai 1955, og at vi var så gode busser med Jonassen at han brøt instruksene og solgte den allerede dagen før. Den kom både i 20 og 35 cl., noe som nok må ha vært den direkte grunnen til at også Coca like etterpå også kom i stor variant. Halvlitere, litere og halvannen litere lå mange år fram i tida. Det var en sensasjon da en av gutta i gata hadde vært i Tyskland og kom hjem med coca på en litersflaske!
Mineralvannet skulle være kaldt, og ble gjerne kjøpt i fruktbutikken og drukket av den enkelte rett fra flaska utenfor når flere var sammen. En ubrytelig norm ved slike anledninger var at en av de andre hadde rett på ”slumpen” hvis han ba om det. ”Slumpen” betød i den forstand den siste skvetten av flaska, for colaens vedkommende fra den lille innsnevringen nesten nederst på flaska. Særlig i influensatider må dette ha vært middels hygienisk. Det samme kan vel sies om en kortvarig mote med å drikke colaen gjennom hull (frembrakt med hammer og spiker) i korken, i stedet for å ta av korken. Det hadde status av litt tøft, og colaen varte klart lenger på den måten.
I avdelingen for tvilsom hygiene kommer i minst like stor grad de frosne saftposene som ble slikket med tunga godt over plasten. Mener det mest populære merke var «Pimp», fabrikken skal ha ligget rundt Carl Berners plass et sted. En senere bekjent har fortalt at søsterens hans jobba der, noe som var umåtelig populært siden hun stadig kom hjem med gratis «feilvarer». Saftposene var også populære i såkalt flytende tilstand, hvor ”flytende” bør stå i gåseøyne, det var noe ufattelige klissete greier, muligens på grunn av et sukkerinnhold som neppe ville blitt akseptert i dag. Det gjelder ikke i mindre grad en variant med å drikke cola, som i utgangspunkt ikke akkurat hadde lavt sukkerinnhold, med en eller to sukkerbiter dytta ned i flaska.
Sjokolade var det et rimelig utvalg av, selv om det selvfølgelig lå langt under dagens. Det var mange av de samme klassikerne som nå med Freia melkesjokolade og firkløver, i en periode utfordret av Bergene melk og Bergene nøtt, som aldri helt fikk samme status og som forsvant etter hvert. Kvikk-lunsj var vel også den samme og med samme status som i dag. Lohengrin hadde allerede eksistert i mange år og er vel på markedet ennå, selv om jeg knapt kan huske noen som spiste den. En atskillig merselgende variant kom i form av ”tiøres” sjokolader (kalt «spessial») , særlig i form av biter med konfektform, og ”banansjokolader” med form som navnet antyder, og med et lett klissent stoff inni. På kino skulle det av en eller annen grunn stort sett være sukkertøy fremfor sjokolade. Fra de tidligste år var et fast innslag på kinoen ”70-70”, pakker med runde sukkertøybiter, i forskjellige farger og med hull i midten. De forsvant senere, og ble avløst av Nickel som hadde samme funksjon og også var i forskjellige farger og fruktsmaker, men firkantede.
I det hele tatt: Hadde man litt igjen av ukelønna, var det et vidt spekter av herligheter av ulike typer, som vel alle hadde som fremste fellesnevner at de var til dels svært tvilsomme fra et ernæringssynspunkt. Favoritter som kandissukker, kjøpt i løsvekt i kolonialen, og knekk, var vel heller ikke noe scoop for tannhelsen…