Kjeldearkiv:Pionerer på Lambertseter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Pionerer på Lambertseter

Å flytte inn i en ny leilighet i en ny gate i en ny bydel kan være tøft nok for både store og små. For de mange tusen som flyttet inn på Lambertseter på 50-tallet, var det en helt ny verden som møtte dem.

Trond Hansen er journalist i Aftenposten og har skrevet boka ”Bajabekunger”. Her beskriver han hvorledes det var å vokse opp på Lambertseter, Oslos første brabantby.

Vannklossett å dra i

Den første natta i parradiset bydde ikke på mye søvn. Snekkere, murere og elektrikere jobba vettet av seg for å klargjøre leilighetene, noe som gjorde mutteren skrekkslagen. I hjørnet av stua hang en ledning ned fra taket. Den stoppa en halv meter over gulvet. Det var da’a fikk panikk, mutter’n altså. Hu hadde overhodet ikke peiling på elektriske installasjoner, men visste at det var forbundet med livsfare å komme borti noe som hadde med strøm å gjøre. Og her hang det en hel ledning full av strøm. Som en struts stakk’a hue ned i flyttehaugen, og kom opp igjen med skurebøtta. På et blunk var’n plassert under ledningen … tilfelle det skulle renne ut litt strøm. Jeg, for min del, ensa verken ledning eller bøtte en tanke. For på badet var det vannklossett med stang til å dra i. Og når man dro, fossa det vann ned i skåla. Litt dopapir forsvant øyeblikkelig. Litt mer dopapir forsvant like fort. En mindre plastikkbil, åtte glansbilder, tre klinkekuler, en lommekniv og et par sokker forsvant også. Etter to nedtrekk Men ullgenser’n ville ikke ned. Ikke om jeg tråkka på’n engang. Etter sjette nedtrekket begynte vannet å stige på badet i annen etasje på Lambertseter. Det blei overforsvømmelse. Det var da fatter’n kom. Og forsvant igjen. Og så komme’n tilbake med en sinna mann i kjeledress. Det var vaktmester’n. Berg. Han bodde i første. Sammen fikk dem opp ullgenser’n igjen. Og to klinkekuler og en lommekniv. Vannet forsvant. Og jeg måtte gå og legga meg.

Etter noen fargerike barneår er han så klar til å begynne på storskolen.

Stikkball og ishockey

Jeg skulle begynne på storskolen. Fire år på småskolen var slutt. Det betydde mye, det. Det betydde at jeg fikk lov å værra med de store gutta i gata når'em spilte stikkball og ishockey. Åra som reserve var over. Livet fikk ny mening. Tomm og jeg la i vei med svarte bægger i stedet for ransel. Kun'ke ha ransel når'n gikk på storskolen, veit du. Så kom sjokket. Der skauen skulle ha vært, var det plutselig bare trestubber. I løpet av sommerferien hadde alt blitt hogd ned. Lambertseter skulle bli større. Flere trengte et sted å bo. I dag ville antagelig miljøorganisasjoner og verneforeninger gripi inn. Men dem va'kke oppfinni enda. Bekken blei lagt i rør, og traktorene fikk sin egen inntogsmarsj. Sannelig godt man nærma seg konfirmasjonsalder'n med stormskritt - bare tre år igjen. Tenk å værra småunge og ikke ha noen bekk eller skau å leke i. Skolen har også forandra seg radikalt siden den gang Tomm og jeg sjokka gjennom snauhogsten på vei til første dag blant de store. Det va'kke så mange gærne unger den gangen. Ikke no' tagging. Ikke no' hærverk: Ikke no' mobbing. Bare erting. Sånt som i dag ville blitt kalt mobbing. Men så var det skikkelige lærere også. Som det sto respekt av. Klart det. Når Andresen møtte opp i svart dress og hvit skjorte med slips. Og frøken hadde mørk kjole med hvit bluse og oppsatt hår. Og når man gjorde no' gæærnt, bar det rett inn på rektors kontor der man måtte stå rett opp og ned mens rektors rødsprengte ansikt tordna mot en stakkar. Og snudde man seg på plassen sin for å kikke litt i matteoppgaven til Unni på raden bak, kom pekestokken susende uten forvarsel. Dro man ikke til seg finga da, kunne man glemme å knipse viskelær de neste to ukene. Antagelig ville lærer'n blitt bura inn for barnemishandling og forvist til Finnmark, om han hadde gjort det samme i dag.

Lærere med langt hår og skjegg

Det var vel omtrent på denne ti' a det begynte å forandre seg. For det ene sjokket avløste det andre denne skolestarten. Riktignok sto Andresen oppstilt sammen med frøken Rygg og de andre lærerne uttafor storskolen. Og riktignok hadde'n dress. Men sammen med Andresen og frøken Rygg sto det noen som så akkurat sånn ut som dem fatter'n prata om: Blomsterbarna i Ammerka. Så ut som ungdommene uttafor kafeterian på Lambertseter. To av dem hadde langt skjegg og langt hår. En av damene hadde langt, flagrende skjørt med blomster. Så ut som storesøstra til Arne. De var nye lærere. Ut fra høyttaleranlegget på veggen blei det spilt musikk. Det var noen som ropte om hjelp - på engelsk. «Help, I need somebody, help», og «Pennylane» og «Yellow submarine». Beatles gjorde sitt inntog på skolen. Sammen med unge, nyutlærte lærere. Og så fikk vi beskjed om at alle skulle kalles lærer, lærerinnene også. Gikk vel ikke an å kalle frøken Bråthen for lærer? Det var jo det samma som å be om å få brev med hjem - med underskrift av begge foreldra tilbake.

Platespiller med høyttaler i lokket

Etter dette ønska unge Hansen seg platespiller med høyttaler i lokket til bursda'n. Og det fikk'n. Luxor. Rød med hvitt lokk til å hekte løs. Platespiller'n kunne til og med tas med ut. Den gikk både på strøm og batteri. Her var det ikke snakk om bass og diskant eller andre innstillinger. Lyden fra høyttalerlokket hørtes akkurat ut som messingstemmen på togstasjo'n på Nordstrand. Men det spilte ikke noen rolle. Musikk var musikk. Vi va'kke så kresne den gang. Den sommer'n forsvant Frank Sinatra, Nora Brockstedt og Brandelius fra betongveggene på Lambertseter. Radiokabinettet til Olsen hadde fått selskap. Nå var det Beatles som gjaldt. Og Rolling Stones. Og Roger Millers «King of the Road». Og så dansa vi Jenka: «Kom, kom, gutter det er dags» med Rannie Rommen. Men det fantes norske artister også som blei pressa ut av høyttalerlokka plassert på ullteppa uttafor blokka. Johnny Band, for eksempel. Med «Ola var fra Sandefjord». Den kunne alle. Og «Hjem, hjem langt mot nord» med Kirsti Sparbo. Og «Draumen om fred» med familien Medaas. Den blei reine revolusjonssangen. «I natt jag drømde ... » blei syngi over hele landet av alle over tolv år. Med platespiller' n oppnådde jeg faktisk en viss status blant jentene. De slang seg ned på ullteppet i sola. Innimellom reiste de seg for å trene swing, en ny dans. Og rock. Så satte dem seg ned igjen for å rette på hestehalen - som bare var joks. «Go-go hestehalen, åtte frisyrer i en» sto det i annonsen. Mona og Tove hadde spart i flere uker. Hestehalen kosta tross alt 35 kroner. Men så blei dem fine også. Med hestehale og pollaråid solbriller. Det var noe annet enn mjælkeglassbånna fra noen år i forveien.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 136: Pionerer på Lambertseter


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 382 den 15.05.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.