Kjeldearkiv:Politi Wilberg og hans viderverdigheter

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 24. jun. 2016 kl. 10:57 av Christian Pedersen (samtale | bidrag) (Ny side: == Politi Wilberg og hans viderverdigheter == ''Nordstrands Blad hadde i 1942 flere artikler om hva Johan Wilberg hadde opplevd som politimann, jeg har samlet dem i denne ”Aktuell His...)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Politi Wilberg og hans viderverdigheter

Nordstrands Blad hadde i 1942 flere artikler om hva Johan Wilberg hadde opplevd som politimann, jeg har samlet dem i denne ”Aktuell Historie”. Dette er ikke bare politihistorie, men det forteller meget om mange forhold på Nordstrand for 100 år siden.

Alle kjente pol’ti Wilberg. Høy var han ikke, men som skredderen sa når han sydde uniformer til ham: ”De vilde vært en stor mann, De Wilberg, bare De ikke hadde hatt så små ben”. Det var ikke morsomt å komme ut for Wilberg når han riktig brukte ”storslegga”. Den dro godt, for Wilberg hadde gått sitt første år som politi på Vaterland, og der hendte det ofte at det var en 5 – 6 arrestasjoner på en 4 timers vakttur. De kunde ikke være skvetne de karene som gikk der, fulle karer og ville kvinnfolk er ikke å spøke med når de er i krigshumør, og det var alltid noen som slo seg ugreie.

Ridende politi

I 1893 skulde Oslo få ridende politi. Det var mange som søkte. Johan Wilberg var vant med hester, han var vernepliktig sersjant i kavaleriet, og han ble uttatt som en av 8 konstabler i Oslos første ridende politi. Her var Wilberg i 5 år. Han var så en kort periode på Nordstrand, for så å tjenestegjøre på Grorud en tid. Alt i 1904 kom han tilbake til Nordstrand, da som førstebetjent. Her ble han til han i 1926 falt for 60-års aldersgrense.

Hva er en katt?

Første gang Wilberg var ved Nordstrand, hadde de hester, og det tok ikke lang tid å komme til åstedet på de raske og veltrimmede politihestene. Stakk en forfulgt inn i skogen, kunde en bare ri etter ham, og når han først fikk katten på var han ikke stor karen. Katt er et hendig, lite instrument med en løkke på midten. Stakk en håndleddet til arrestanten inn i løkka og vred til, måtte han gi seg temmelig fort. Så bar det mellom hestene til arresten på stasjonen.

Bare en tråsykkel

Hestene ble inndratt på grunn av krisetider, så andre gangen Wilberg kom til Nordstrand hadde stasjonen bare en eneste tråsykkel. Det var så sin sak når det gjaldt å komme fort fram. For det første gikk det sent, og så risikerte første mann å bli halvt ihjelslått før hans medhjelper heseblesende ankom til åstedet. ”Har De fått juling mange ganger? Spør jeg Wilberg. ”Nei i grunnen ikke”, svarer han og smiler lunt. ”Jeg klarte meg bra og tør nok si at det stod respekt av meg også. Men en kommer jo ut for litt av hvert da, det er ikke alltid noen hyggelig jobb å være politibetjent. Aldri ro på en slik stasjon. Jeg fungerte jo også som brannmester. Vi hadde en håndkjerre med sprøyte på. Fikk vi fatt i en hest, hadde vi lov til å ta den uten videre. Senere fikk vi en firehjulsvogn og da måtte vi ha fatt i hest. Men det ble jo alltid sent, vet De, og ofte lite effektivt.

Ski-bøndene

Hver tirsdag og fredag var det trafikk av bønder fra nedre veien. De gikk populært under navnet Ski-bøndene og skaffet politiet en mengde bry. Ved Bekkelaget var det en skjenkestue som het Vanningsten. Her hadde bøndene første rast på veien hjem. Med det de hadde i bunn fra før og det de lurte i seg på veien, var de bra fulle når de nærmet seg politistasjonen. Også den gang var det fartsrestriksjoner, og Ski-bøndene hadde det med å kappkjøre bortover veien. De pisket på hestene og hujet og skreik, og Wilberg måtte gripe inn. Det var så sin sak å stagge de bråkete bøndene mange ganger. Det hendte at Wilberg måtte kaste seg opp i sleden eller vogna, gripe tømmene og ta hesten inn. Ja, av og til tok Wilberg dem i den store svingen som veien gjorde rett før politistasjonen, så den fulle kjørekaren ikke våknet riktig før hest og vogn holdt oppe på politistasjonen.

Rettsmøte på Ljabro

Det hendte bøndene var vanskelige å ha med å gjøre. Det var en gang en som oppgav falsk navn, men riktig adresse. Da lensmannen i Ski kom med mulktforelegget og fant mannen, bedyret han at det ikke fantes noen av det navn der i huset. - Men noen måneder etter oppdaget plutselig bonden at Wilberg satt på bukken ved siden av ham med et godt grep i tømmene. Om håret var kortklipt og skjegget stusset, så hadde Wilberg kjent ham igjen og slengt seg på i farten. Nå ble det mulktforelegg og rettssak med rettsmøte på Ljabro gård og bonden fikk angre sin oppførsel. En annen gang kom det en hest kjørende med en svær vedvogn. Kjørekaren satt og sov mens han holdt i tømmene. Men vogna manglet bakhjul, og hesten strevde fælt. Wilberg tok hesten borte ved kjøpmann Johnsen, ledet den i en stor bue og kjørte opp på stasjonen. Mannen våknet ikke før Wilberg rusket i ham om morran, og han satte store øyne da han så hvor han var.

Innbrudd og slossing

Det ble ringt fra Kjøpmann Østlie oppe på høgda en natt, det var innbrudd. Da Wilberg kom oppover bakken, så han tyven komme foran og Østlie etter nedover ved Seter. Inne i Andersenskogen måtte tyven gi seg og med katten om håndleddet måtte han pent følge med. Han fikk den midterste arresten, den med senga. Men da Wilberg, før han skulde legge seg, stakk ut for å se hvordan det stod til med arrestanten, var denne allerede kommet seg ut i yttergangen. Han hadde brudt i filler senga og bent opp døra til cellen, og nå holdt han på å grave ut fyllen langs dørlisten ved den siste døren. Han var allerede kommet så langt at Wilberg kunde se ham utenfra. Et øyeblikk stod Wilberg tvilrådig. Skulde han hente kameraten sin, eller gå inn alene. Han gikk alene. Mannen inne løftet langbordet i sengen og ville slå, men Wilberg hev seg innpå ham. Det ble et basketak som sa seks. Mens Nordstrand sov og politistasjonen med, sloss førstebetjenten på harde livet med fangen sin. Døra ut var åpen. Men arrestanten kom ikke ut. Han fikk en ny celle og håndjern på. Han hadde som så mange andre undervurdert Wilbergs styrke og utholdenhet og fikk svi for det. Mannen var en kjempe av en kar og tidligere straffet.

Mannen uten hode

Det var alminnelig før i tida, sier Wilberg, at når folk skulde ta livet av seg, så skulde det gjøres på Nordstrand. En ønsket kanskje å få vakre omgivelser til den drastiske handling, sikkert er det iallfall at jeg har kutta ned mange som har hengt seg. Henta mange som har skutt seg og sokna etter folk som har drukna seg. En gang ble jeg hentet ned til Nordstrand Bad for å hente en mann uten hue, det var sprengt i filler. Å, det var mye fælt en kom bort i. Det var revyforestilling på Nordstrands Bad hver kveld, og det kom mange små dampbåter med folk fra byen. Vi måtte jo være der, men det gikk oftest stille og fredelig for seg.

Revolveren klikket

”Har De aldri vært i direkte livsfare noen gang?” Jo, jeg holdt på å bli skutt. Den gang banken oppe på høgda ble bygget, var det reist noen arbeidsbarakker bak bygget. En gang det var streik der, og alle karfolka var borte, ble det ringt ned og sagt at det fløy en murer omkring der og fekta med en revolver og diverse kniver og lovte stort blodbad innen kvelden. Wilberg kom opp med to mann utpå kvelden og gikk bortover mot hytta der mannen var. Mureren river døra opp med det samme Wilberg er foran den, stikker revolveren i maven på ham og trekker av. Den klikker - og klikker igjen. Da har Wilberg overtaket. Mannen ved siden av Wilberg hadde stukket av, men den tredje var mer trenet og sammen overmannet de mureren. Han hadde tilbragt syv år på Dikemark og fikk visstnok opphold der noen år til etter dette.

Aking forbudt

Nordstrandsbakken er farlig for akende og den har alltid vært det. Men ikke desto mindre er den gild å ake i. Det hendte at Wilberg, så glad han enn var i barn, måtte gripe inn. Ofte når ungene så Wilberg nede i bakken, veltet de seg av kjelkene som kom alene nedover. Det hendte Wilberg kom trekkende hjem med et tog på 7-8 kjelker. Om kvelden kom ungene med halen mellom bena og bad så tynt om å få igjen kjelkene. Wilberg strammet seg opp og var streng. En vanskelig jobb. Det hendte også en gang, men det fortalte ikke Wilberg, at en slik liten pjokk kom ned en kveld og spurte etter kjelken sin, som Wilberg hadde måttet ta fra ham. Men han så så trist og slukøret ut der han stod, at fru Wilberg bad ham inn på sjokolade og kaker, og gutten og politi fikk seg en hyggelig prat. Men da gutten skulde gå, var det blitt så sent at Wilberg likså godt satte ham opp på kjelken og drog ham oppover bakken og hjem.

Erindringer fra anleggstiden

Ljan skysstasjon hadde innehaveren, før skysskaffer Bjerkes tid, både øl- og vinrett og restauranten var etter vedtektene åpen fra kl.8 morgen til 24.30 om kvelden. Dette var et urolig sted og vi ble ofte tilkalt på grunn av slagsmål og fyll, og rett og slett måtte rydde restauranten. Aller verst var det sommeren 1907 eller 08 da den nye vegen i Hoffgårdskogen ble lagt ned til Gladvoll. Det arbeidet 30-40 mann på anlegget - mest svensker - og en hel del av dem skoftet arbeidet lørdag og mandag og fikk derved tre dager til å rangle på. De reiste først til byen og drakk, og siden kom de ”i fin form” ut til skysstasjonen hvor drikkegildet ble fortsatt. Spetakkel var etter disse omstendigheter uunngåelig.

En merkelig avholdsforening

På Nordstrands Bad var det også restaurant og her utviklet forholdene seg slik at innehaveren, så vidt jeg husker, i 1907, ble fratatt øl- og vinrett, og det ble slutt med revyforestillingene. Lokalene ble så bortleid til en avholdsforening i Oslo som arrangerte ”Dans kun for medlemmer”, men svært mange av disse avholdsfolkene må ha hatt ganske eiendommelige begreper om hva avholdssaken går ut på. Jeg husker spesielt en lørdag kveld ved 11-tiden jeg gikk innom der under patruljering og gav meg i snakk med dørvakten. Jeg tittet inn i den store salen hvor dansen gikk livlig etter tonene fra et stort hornorkester og på benkene langs veggene satt gutter og gjenter mer eller mindre beruset. Like innenfor døren satt en mann og kastet opp så spruten stod langt innover gulvet. Jeg spurte dørvakten hvilken forening som holdt fest den kvelden og fikk til svar at det var en gammel avholdsforening i byen. Jeg bemerket da at jeg syntes det var noen merkelige avholdsfolk de jeg så, hvortil han naturlig nok ikke hadde noe å bemerke. Disse ”avholdsforeningene” begynte som regel kl.7 lørdag kveld og holdt på hele søndagen og tok først slutt langt på natt. Det var musikk og bråk uten like. Til slutt måtte vi foreta kontroll så bare de virkelige medlemmene fikk adgang og dansetrafikken tok slutt. Det var et stort gode både for beboerne omkring og for oss i politiet som skulde holde orden i distriktet.

Hvor er kua?

En tirsdag ettermiddag anholdt jeg en overstadig beruset bonde på Ljabruchausséen innenfor Nordstrand Bad. Han hadde vært i byen med poteter og hadde brukt de mottatte kontanter på en slik måte at han måtte sove ut rusen i vognen mens hesten ruslet som den selv vilde. Jeg tok hesten og bonden med på stasjonen og satte hesten først inn på stallen og gav den vann og høy. Siden tok jeg bonden, bar ham inn i arresten og fikk lagt ham. Han sov den fulle manns gode, tunge søvn. Utpå kvelden vekket jeg ham, og rusen var da gått så vidt av ham at jeg mente han kunde fortsette reisen hjem uten fare for seg selv og omgivelsene. Han skulle til Krokstad. Da han fikk se jernsprinklene for vinduet og det gikk opp for ham hvor han var havnet, ble han som rimelig kan være, meget forundret. Jeg hadde tatt vare på alle tingene han hadde handlet i byen og leverte dem tilbake og bad ham se etter at ingenting manglet. Han tuslet rundt vognen og syntes ikke helt orientert. Omsider fremstammet han: ”Je hadde ei ku også”. ”I all verden hvor har du gjort av den, da? spurte jeg. Men det hadde han ingen anelse om. Forklaringen kom noe senere. Kua hadde han bundet i en taustump bak på vognen og kua hadde slitt seg på vandringen utover, idet den antagelig ikke hadde kunnet følge hestens tempo. Imidlertid var kua i god behold på politistasjonen. En annen kom ruslende med den mens bonden hadde sovet rusen ut i arresten. Han hadde truffet den på vegen ved Bekkelaget. Jeg hentet kua ut, og den som var forbauset og glad var bonden. Jeg synes ennu jeg ser ansiktet hans for meg.

De koset seg i vilden sky

Det hendte ofte om vinteren at jeg måtte ta vare på bøndene som kom etter vegen, og da jeg ikke holdt arresten oppvarmet til enhver tid, la jeg arrestanten inn på kontoret ved siden av ovnen og fikk tint dem opp. Mens de lå der hendte det gjerne at de ropte på hesten og liksom rykket i tømmene og brukte svepen på den. Andre sang viser og det hendte også at noen sang en eller annen kjent salme. Ja, vi politifolk opplevde litt av hvert i den tiden. En gang var det en noe beruset bonde som hadde vært i byen med poteter, og på Jernbanetorvet hadde han truffet et av de gamle fordrukne kvinnfolkene som holdt til der. Henne hadde han tatt med seg i vogna og tett omslynget koset de seg i vilden sky i alles påsyn. De gikk i den grad opp i sin berusende kjærlighet at de rett og slett falt av vogna og uheldigvis opp i en haug med pukkstein. Kvinnen fikk et stort blodig sår i hodet, jeg ble budsendt og begge havnet i arresten. Bonden var sørgelig beveget over utviklingen av kjærlighetseventyret, gråt og bar seg og bad meg være så inderlig snild ikke å la affæren komme lensmannen i hans eget distrikt for øre og heller ikke at hans lengtende kone fikk rede på hans utsvevelser.

Spetakkel på toget

Det var en tid det var nokså meget fyll og spetakkel på lokaltoget Oslo-Ljan, og det gikk så langt at Statsbanene anmodet politiet om assistanse for å få uvesenet stoppet. Vi var to mann på Nordstrand politistasjon den gangen, og til tross for våre mange andre gjøremål, måtte vi etter ordre av Aker politikammer være med toget og gå gjennom vognene uavbrutt under reisen. Det var lørdags- og søndagskveldene mellom kl. 9-12 det var verst. Da urostifterne og slåsskjempene ble oppmerksomme på at politiet var med toget og holdt styr på dem, ble forholdene etter hvert bedre. Verst av alle var en gjeng på 5-6 stykker fra Nordstrand under ledelse av en kar som ble kalt ”Nordstrands skrekk”, en mann som i egne og i sine kameraters øyne ikke var redd for noe på denne jord og slett ikke for politiet. Han var politiet til meget bry og ble anmeldt utallige ganger for fyll og bråk på vegene og fikk ofte svære bøter å betale. Omsider oppdaget han imidlertid at det verken nyttet eller lønte seg til stadighet å stå i opposisjon til politiet og alle mulige andre folk. Han sluttet å drikke og dermed ble det slutt med spetakkelet, og han ble et i alle deler utmerket menneske. Han lever på Nordstrand den dag i dag (1942) og har det bra. Nei, slike karer måtte vi gripe hardt inn mot og vise dem hvem som hadde makten. Det skulde ellers blitt nydelige tilstander for alminnelige mennesker.

Overkjørt og drept

I min tjenestetid var det mange, både kvinner og menn, som ble overkjørt og drept av toget, Noen brukte linjen som ”snarvei” og andre løp på toget under fart og ble overkjørt og drept. Det var i slike tilfelle vår ubehagelige oppgave å bringe de ille tilredte mennesker til Krohgstøttens sykehus. Det var vanskelig å få hjelp av tililende private. Offerne var som regel så ille tilredte at de som kunde trakk seg unda.

Drukningsulykker

Jeg husker en 1. pinsedag i stille, pent vær at en snekke med 21 mennesker om bord, hvorav et 2 års gammelt barn, gikk rundt i nærheten av Gressholmen. 6 stykker druknet. Jeg var og soknet etter de omkomne og fant to damer og en mann. De andre tre fant Oslo havnepoliti. Alle disse ble funnet i nærheten av hinannen i løpet av et par timers tid. Vi tok med oss de tre i snekken inn til Nordstrand og med hest og vogn ble de kjørt inn til Krohgstøtten likhus, da alle tre hørte hjemme i Oslo. Det var ikke bil eller likvogner den gangen. Det hendte ofte at vi var ute og soknet etter druknede hele åtte dager ad gangen. Reglementet lød slik at vi skulde holde på i åtte dager i trekk, og hvis den forulykkede ikke var fundet på den tiden, sluttet vi. Det kunde fortelles mange episoder fra denne gren av vår virksomhet, men gjengivelse vil neppe egne seg for gjengivelse i en avis, og det er også lite hyggelig å minnes slike ting.

Faste gjester

Som før, var det bøndene som var våre flittigste gjester. Hadde jeg for eksempel hatt en bonde med hest og kjøretøy på stasjonen en natt, var det som regel ikke lenge før han var det igjen. Jeg husker spesielt en vinterkveld ved midnattstider at min hustru og jeg oppholdt oss på kjøkkenet som vendte mot gårdsplassen. Plutselig fikk vi høre bjelleklang der ute. Jeg gikk ut for å undersøke hvem som kom på besøk så sent på kvelden og fant en blid hest forspendt en slede. Hesten liksom hilste på meg, og så på meg som om den vilde si: ”Her kommer jeg igjen, for her hos politiet hadde jeg det så hyggelig for 14 dager siden”. Jeg stelte nemlig meget pent med de hestene jeg således fikk på besøk. Da jeg ikke så noen kjørekar, undersøkte jeg i kassesleden og der fant bonden godt innpakket i tepper og sekker. Han sov godt og det var ikke noen liten rus han skulde sove ut. Jeg fikk ham våken og anbragte ham på kontoret hvor han etter hvert kom til sans og samling igjen og etter å ha notert ham på reglementert vis, lot jeg ham fortsette på betingelse av at han skulde sørge for å holde seg våken. Av dette eksempel vil tydelig framgå at hesten har godt vett.

En st. Hans-fest

En St.Hansmorgen var jeg gått til sengs ved 4-tiden og ble vekket igjen ved 5-tiden ved at det ringte på dørklokken. Ute på trappen stod en kvinne i 25-30-års alderen så ille tilredt som jeg ikke har sett verken før eller siden. Hennes kjole var spjæret både foran og bak og hang nærmest i laser om henne. Hennes sko var skåret av foran så tærne stakk fram og hatten som hun holdt i hånden var bare filler. Håret hang i tjafser nedover ansiktet så jeg nesten ikke kunde se nesetippen hennes. Inne på kontoret fortalte hun at hun til St.Hans hadde kjøpt seg ny kjole, hatt og spasersko, og for å innvie all stasen og riktig prise våren, var hun reist utover til Nordstrands Bad med båten for å more seg. Der ute hadde hun truffet tre ukjente menn hun hadde gitt seg i kast med. Hun ble med dem i skogholtet ovenfor Badet og drakk det kavalerene hadde å by på av drikkevarer med det resultat at hun ble overstadig beruset. Hun sovnet fra alt sammen og fant seg selv igjen i bare fillene. Hun gav et noenlunde signalement på kavalerene hun hadde vært sammen med og en times tid etter hadde jeg dem under lås og lukke. Det var tre medlemmer av en beryktet ”Nordstrandgjeng”. De erkjente seg skyldig og fikk en klekkelig mulkt. Kvinnen på sin side måtte hjelpes med klær for at hun skulde komme hjem. En slik St.Hanskveld har hun forhåpentlig ikke hatt verken før eller siden.

”Syk”

En vinternatt mellom kl. 12-1 ble det meldt pr. telefon fra en av beboerne i Herregårdsveien at en dame ute i vegen var så syk og hjelpeløs at politiet måtte komme og ta seg av henne. Jeg dro av sted, som vanlig tilfods, og da jeg kom dit ut, satt en dame på en stabbesten inntullet i pledd og ulltepper, og omkring henne var forsamlet en hel del kvinne og menn som syntes svært synd på henne. Jeg så straks at kvinnen ikke var syk i vanlig forstand, men rett og slett full, og da jeg fikk tittet lite nærmere på ansiktet, viste det seg å være en av våre gamle kjenninger. Damen bodde på Ljan, og da jeg kjente hennes adresse godt fra tidligere ”sykdomstilfeller”, fikk jeg tak i skyss og fikk bragt henne hjem. Hun hadde i sin beduggede tilstand tatt feil kurs og hadde ”seilt nedover Herregårdsveien mot Gladvoll og var kommet rent på avveie.

Andre arbeidsoppgaver

Folk i Nordstrand har alltid trodd at det lokale politi har svært lite å gjøre, idet man regner med hva man selv ser til enhver tid. Man skal huske på at den gangen var det bare to mann ved Nordstrand politistasjon, og vi hadde stort distriktet: Nordstrand, Ljan, Klemetsrud til grensen mot Lørenskog, Ski og Oppegård. Vårt raskeste framkomstmiddel var en alminnelig tråsykkel, og den kunde vi jo ikke bruke om vinteren i sne og slapseføre. Vi hadde ved siden av våre oppgaver som ordenspoliti, en hel del arbeid for lensmannen som opptagning av manntall, folketelling, jordbrukstelling, hesteutskrivning, hundefortegnelse, inndrivning av skyldig barnebidrag, innkrevning av bøter til statskassen, utpantning og inndrivning av skatter fra Aker og andre bygder og byer, forkynnelse av stevninger og endelig lesning på Kirkebakken utenfor Nordstrand kirke hver søndag av skyldige jord- og brannskatter.

Johan Wilberg avslutter med:

I dag (1942) er det andre greier på Nordstrand politistasjon. Mannskapsstyrken er vokst sterkt, og man har tatt tidens raske befordringsmidler i bruk. Som en som tilhører den gamle skole, kan jeg bare gratulere med utviklingen. Jeg har mange års slitsom erfaring for at en bedring i politimannskapenes arbeidsforhold og arbeidsområde som har vært nødvendig.

Han fikk gullur og pokal

Ikke rart at Wilberg, da han falt for aldersgrensen i 1926, fikk et dobbeltkapslet gullur og en stor sølvpokal av befolkningen i distriktet. Han var en populær mann og passet jobben sin tilfredsstillende for alle parter.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 47: Politi Wilberg og hans viderverdigheter.



Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 409 den 15.02.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.