Forskjell mellom versjoner av «Kjeldearkiv:Simensbråten før, under og etter krigen»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: == Simensbråten før, under og etter krigen == Det startet med små sommerhytter, men etterhvert ble det helårsboliger og veier, vann og kloakk på Simensbråten (strøk) | Simensbr...)
 
(Systue)
 
Linje 28: Linje 28:
  
 
Øverst i Ilaveien, nå [[Olleveien (Oslo) | Olleveien]], bodde det en mann som solgte fisk. Han hadde en kjerre med to hjul og dro til Fiskehallen og gjorde innkjøp. Når han kom opp igjen trillet han kjerra fra hus til hus og tilbød sine varer. Han kaltes Fiske-Jos.
 
Øverst i Ilaveien, nå [[Olleveien (Oslo) | Olleveien]], bodde det en mann som solgte fisk. Han hadde en kjerre med to hjul og dro til Fiskehallen og gjorde innkjøp. Når han kom opp igjen trillet han kjerra fra hus til hus og tilbød sine varer. Han kaltes Fiske-Jos.
På den andre siden av Ilaveien 28 bodde fru Rogne. Hun hadde et lite hus bakerst på tomten og der drev hun systue. I dag ville det vel bli betegnet som en liten konfeksjonsfabrikk. Hun beskjeftiget 5 - 6 syersker og en tilskjærer i tillegg til sin egen arbeidsinnsats. Hun sydde hvitevarer og sykepleieruniformer blant mye annet til byens store bransjeforretninger. Det var mange husmødre som tok i bruk sin hånddrevne Singer og sydde putevar og laken m.m. for henne. Varene ble så pakket i kjempestore pakker og båret til trikken. Eller rettere sagt slept, for de var meget tunge. Trikken tok pakkene med til sentrum hvor det sto en fra mottaker og hentet den. Hun startet virksomheten i begynnelsen av 20-årene. De første årene ble varene båret ned til Gamlebyen og sendt videre med trikken derfra. Etter at trikken kom til Simensbråten, overtok den transporten.
+
På den andre siden av Ilaveien 28 bodde fru Rogne. Hun hadde et lite hus bakerst på tomten og der drev hun systue. I dag ville det vel bli betegnet som en liten konfeksjonsfabrikk. Hun beskjeftiget 5 - 6 syersker og en tilskjærer i tillegg til sin egen arbeidsinnsats. Hun sydde hvitevarer og sykepleieruniformer blant mye annet til byens store bransjeforretninger. Det var mange husmødre som tok i bruk sin hånddrevne Singer og sydde putevar og laken m.m. for henne. Varene ble så pakket i kjempestore pakker og båret til trikken. Eller rettere sagt slept, for de var meget tunge. Trikken tok pakkene med til sentrum hvor det sto en fra mottaker og hentet den. Hun startet virksomheten i begynnelsen av 20-årene. De første årene ble varene båret ned til Gamlebyen og sendt videre med trikken derfra. Etter at [[Simensbråtenlinjen|trikken kom til Simensbråten]], overtok den transporten.
 +
 
 
=== Brønnen i Ilaveien ===
 
=== Brønnen i Ilaveien ===
  

Nåværende revisjon fra 8. okt. 2018 kl. 14:55

Simensbråten før, under og etter krigen

Det startet med små sommerhytter, men etterhvert ble det helårsboliger og veier, vann og kloakk på Simensbråten. Endringene har vært enorme på kort tid.

Tone Flink holdt et meget spennende foredrag om nettop dette på Simensbråten-Ekeberg seniorsenter i januar 2002. Her kommer et utdrag:

Det hele begynte med at folk fra landet kom til Oslo for å finne arbeid. De bodde nede i byen i små mørke leiligheter. Det var knapt et grønt blad å se. Det sier seg selv at de lengtet etter lys, frisk luft utsikt og natur. Noen modige mennesker skrapte sammen penger av sine små inntekter slik at de kunne kjøpe seg en liten tomt utenfor byen. Mange valgte Ekeberg, nærmere bestemt Simensbråten.

Enkelt liv

De bygget enkle små hytter som ikke kunne bebos annet enn i sommerhalvåret, men de var tilfreds med livet i de månedene de kunne være der og stelle med jorden, dyrke grønnsaker, poteter, blomster og frukt, og ikke minst nyte naturen. Omkring 1904 laget Jens O. Pettersen, som eiet Simensbråten gård, en reguleringsplan for stedet, og begynte å selge tomter til helårsbebyggelse. Det var ikke så helt enkelt å bygge her oppe. Det fantes nesten ikke veier, så det som trengtes av byggematerialer måtte fraktes opp fra byen. Det tyngste ble fraktet med hest og vogn, eller kanskje mest med hest og slede på vinterføre. Men det var ikke småtteri som ble båret på ryggen opp alle bakkene heller. Veier, vann og kloakk var fremmedord.

Slit opp bakkene

Det var heller ingen spøk å bo her og ha sin arbeidsplass i byen. De sparsomme veiene var svært sølete iblant, eller de var glatte. Skoene var ganske tilsølet når de nådde Gamlebyen for å ta trikken inn til sentrum. Det gikk nemlig en trikk fra Gamlebyen. Det fortelles at det sto et vanningskar for hester ved kirken i Gamlebyen. Der var det mange som hadde lagt igjen en fille som de dyppet i vannet og med den fikk vasket den verste skitten av støvler og sko. Men var turen til byen en vandring i søle, så var hjemturen opp alle bakkene et slit. Men de gav seg ikke av den grunn, Simensbråten lokket og hjemlige plikter kaldte på dem. Smått om senn ble det en del boliger og det ble behov for å løse felles oppgaver. I 1907 ble Simensbråten Vel stiftet, og det var ikke mangel på ønsker og planer. Det største ønsket var å få opparbeidet vei slik at det ble mulig å få bussforbindelse. Det gikk ikke så fort den gang heller, det tok nærmere 20 år før det kom en buss med endeholdeplass ved Simensbråten Landhandleri. ( Spar ) Det er med stolthet vi kan skryte av å være et av de første områdene utenfor bykjernen som hadde elektrisk lys. Det kom så tidlig som i 1913.

Lokalt arbeid

Det var ikke alle som hadde sine arbeidsplasser i byen. Mange fant arbeidsoppgaver på stedet, noen gjorde det til et levebrød, andre, særlig kvinnene, hadde det som attåtnæring til mannens inntekt. Det var en bondegård, Lille Ekeberg, som leverte melk til mange husholdninger. Melken ble kjørt ut med hest og kjerre og levert i spann. I Brannfjellveien 90 bodde det en mann som het Asmund Hansen Nyhus. Han hadde den festlige oppgaven å tømme stedets dobøtter som han tømte på Løkka ( Innerst i Vestengsvingen ).Når alle bøtter var tømt fordrev han tiden med å selge koks. Jeg husker ennå den lille mannen med en stor pukkel på ryggen. Han var naturligvis veldig møkkete i tøyet. Han slang de tunge koks-sekkene på pukkelen og bar dem ned i folks kjellere. Litt lenger ned i Brannfjellveien 82, var det en kafe. Enda lenger ned, i Brannfjellveien 80, hadde Rustad en stor eiendom. Han hadde en liten kone og mange barn. Og så hadde de høner og solgte egg, og en egen ku. Kua beitet til dels i haven, men når det var tomt der, ble den flyttet til området bak bekken som vi kalte det. Egentlig kan jeg ikke forstå at den rakk å spise noe i det hele tatt, for den rautet non stop, særlig hvis jeg skulle gjøre vanskelige lekser.

Systue

Øverst i Ilaveien, nå Olleveien, bodde det en mann som solgte fisk. Han hadde en kjerre med to hjul og dro til Fiskehallen og gjorde innkjøp. Når han kom opp igjen trillet han kjerra fra hus til hus og tilbød sine varer. Han kaltes Fiske-Jos. På den andre siden av Ilaveien 28 bodde fru Rogne. Hun hadde et lite hus bakerst på tomten og der drev hun systue. I dag ville det vel bli betegnet som en liten konfeksjonsfabrikk. Hun beskjeftiget 5 - 6 syersker og en tilskjærer i tillegg til sin egen arbeidsinnsats. Hun sydde hvitevarer og sykepleieruniformer blant mye annet til byens store bransjeforretninger. Det var mange husmødre som tok i bruk sin hånddrevne Singer og sydde putevar og laken m.m. for henne. Varene ble så pakket i kjempestore pakker og båret til trikken. Eller rettere sagt slept, for de var meget tunge. Trikken tok pakkene med til sentrum hvor det sto en fra mottaker og hentet den. Hun startet virksomheten i begynnelsen av 20-årene. De første årene ble varene båret ned til Gamlebyen og sendt videre med trikken derfra. Etter at trikken kom til Simensbråten, overtok den transporten.

Brønnen i Ilaveien

Vellet hadde mange oppgaver: Arbeidet med veier, vann og kloakk var stadig aktuelt, og når det gjaldt vann, så var det en av de viktigste oppgavene. I mellomtiden måtte folk greie seg med brønner som de gravet på egen tomt. Men var sommeren tørr, ble brønnen det også. Da var redningen den store brønnen I Ilaveien som aldri var tom. Det var et oppkomme, men også tilsig av vann fra Brannfjellområdet. Et oppkomme kalles ofte for en ile, derav veinavnet. Her hentet folk fra hele området vann i store tunge bøtter og bar lange veier. Vann til husholdningen, klesvask, til og med til vanning av hagen. Kanskje noen av og til også skeiet ut med en kroppsvask. Ilaveien gikk den gang ikke lenger enn opp til nr. 17 hvor brønnen var. Det oppsto senere forviklinger med navnet på veien på grunn av Ila-området i Oslo. Ilagaten, Ila kirke osv. Drosjer, ambulanser og brannbiler kjørte feil. Det ble derfor besluttet å bytte navn til Olleveien. Olle er jo også et norsk ord for oppkomme. Det tok mange år før alle hadde innlagt vann og tilkobling til kloakk. Men omkring 1950 tror jeg alle var berget og det ble slutt med å hente vann i brønnen i Ilaveien. Ikke alle oppgavene til Vellet var like store og krevende, men viktige allikevel. Blant annet var det ønske om en telefonkiosk. Det var noen få hjem som hadde installert telefon. Det var ikke sjelden at noen ringte på og ba om å få låne telefonen. Det var ikke særlig hyggelig for den som måtte be om å få låne telefon, selv om det var i den ytterste nød. Det var vel også iblant ubeleilig for den som hadde telefon i huset. Omsider kom det en kiosk på hjørnet av Lyngveien/ Vårveien. Det var senere enn 1940.

Kunstnere fra området

Simensbråten har også fostret mange landskjente kunstnere. Blant de eldste var nok min fars søster som het Birgit Abrahamsen. Hun var malerinne og elev ved Harriet Backers Maleskole. I melkebutikken til Regine Larsen, sto en ung pike som het Ingeborg Refling Hagen. Min tante og Ingeborg ble gode venner, og hun kom ofte på besøk i vårt hjem. Der vanket det også en god del kunstnere som var venner av min tante. Kontakten med disse kunstnerne fikk stor betydning for henne som forfatter. En skuespiller som ikke var så veldig kjent var Julian Strøm. Hans navn kom derimot frem i fullt lys da han startet landets første faste dukketeater. Han reiste landet rundt i sin Folkevogn og viste sine populære forestillinger for barn i alle aldre. Arven med dukketeater ble tatt opp av hans datter. Jeg vet ikke om det er Titten Tei, Bamsen Teodor eller Birgit Strøm som er mest kjent, men alle kjenner minst en av dem og beundrer henne for hennes kloke og lærerike program for store og små. Var Titten Tei liten av vekst så var det en annen litt lenger oppe i Vardeveien som ble mest berømt fordi han var så urimelig lang, men også for sin humørfylte skuespillerkunst, nemlig vår populære Leif Juster. I Olleveien 16 bodde Frank Nordlie. En kunstner på et helt annet felt. Han huskes mest for sine fine programmer i NRK's barnetimer.

Forandringer

Det var ikke så mye å foreta seg for ungdommen, men vi tok ofte med oss sveivegrammofon opp til vannreservoaret på Brannfjell og danset i lyse vår- og sommerkvelder. Foreningsvirksomheten har dabbet av, TV har beslaglagt altfor mye av fritiden vår. De felles oppgavene som bl.a. Vellet hadde blir nå tatt vare på av Bydelsutvalget. Ikke noe er som det var, og det blir det ikke heller. Om det er bedre eller verre er ikke lett å avgjøre.


Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 139: Simensbråten før, under og etter krigen.



Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 175 den 08.01.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.