Kommandantgården i Fredrikstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 12. feb. 2008 kl. 01:18 av Siri J (samtale | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Fil:Kommandantgården.jpg
Kommandantgården i Gamle Fredrikstad

Kommandantgården, som først ble bygget i 1695, har vært åsted for store og små beslutninger for festningen og dens soldater. Som alle andre hus i Gamlebyen har kommandantgården rommet mennesker som har levd sine liv i det store og det små.

I gården til kommandanten

Kommandantgården ble først bygget i 1695 som en erstatning etter kommandanthuset på Isegran. Huset blir oppgitt å ha vært 40 alen langt og 14,5 alen bredt. I 1695 tilsvarte en alen ca. 0,63 meter, noe som gjorde kommandantgården omtrent 25 meter lang og 9 meter bred. I 1725 blir det oppgitt at den neste kommandantboligen blir oppført «på samme tomt som den første. I sin lengde og bredde har kommandantgården huset mennesker i lykke og ulykke.

Kommandantgården brant i 1764, og ble gjenreist i 1768 som privatbolig for enten Aanen Paus eller tollskriver Ernst Melchior Leschly. Dette er årsaken til at gården også er kjent som Tollerens hus.

Generalmajor Hans Jacob von Scheel var kommandant på Fredrikstad festning fra 1765 til sin død i 1774. Han leide kommandantgården i de siste av sine kommandantår (Widerberg 1934). I folketellingen fra 1769 (Hetmann og Homstvedt 1995) opplyser generalmajoren at det bodde til sammen 21 mennesker i hans hus. Tolv av disse var hans egen familie. Kommandanten selv døde i 1774, men konen hans, Catharina Christine Bryggermann, levde til år 1800. Fem av barna deres blir nevnt ved navn, alle gutter. Det er imidlertid sannsynlig at paret også hadde døtre, og andre familiemedlemmer som de bodde sammen med.

De ni tjenestefolkene til Generalmajor og fru von Scheel, domestiquea, er alle voksne. Vi får ikke vite hva de heter eller hvilket kjønn de har. To er mellom 16 og 24 år og to er over 48 år, de øvrige fem befinner seg mellom disse i alder.

I publikasjonen om den utvidede folketellingen av 1769 blir det opplyst en trist hendelse som fant sted i kommandantgården. Liutenant Wagtmæster Jens Christian Schrøder, som opprinnelig var fra Trondheim, falt på trappen i kommandantboligen og døde av skadene. Dette skjedde den 18. april 1793.

Folketellingen av 1801[1] forteller også sin historie fra dette huset: Generalmajor Hans Christian Gedde hadde fast residens i kommandantgården, etter at forsvaret nå hadde kjøpt huset. Gedde bodde her med konen Øllegaard Sophie Fischer og deres to barn, Øllegaard Sophie Elisabeth Gedde og Nicolay Wilhelm Gedde, begge unge voksne. Lars Jacobsen, 40, og Kari Ingsdatter, 41, var ektepar og jobbet som tjenestefolk i huset. 33 år gamle Kisti Svendsdatter og 21 år gamle Kisti Jacobsdatter jobbet også som tjenestefolk. Sannsynligvis har flere hatt tjeneste her, men ingen andre er nevnt i husstanden i 1801.

I 1814 måtte Napoleon og hans allierte legge ned våpnene. I en politisk hestehandel ble lydriket Norge overgitt til en av seierherrene, Sverige. På Fredrikstad satt nylig utnevnte (mot sin vilje!) festningskommandant oberstløytnant Niels Christian Hals (1758-1838) og skulle velge mellom krig og fred. Svenske tropper var på vei for å overta Norge, hvor det første selvstendige Storting den 17. mai hadde vedtatt Grunnloven. Fredrikstad Festning var, opplest og vedtatt, umulig å holde mer enn et par dager. For å begrense skaden avgjorde den ufrivillige kommandanten den 4. august å overgi festningen til de svenske troppene. I ettertid ble Hals prøvet for retten tre ganger for denne hendelsen (Meinich 1942). Første gang ble han den 15. mars 1816 frikjent av overkrigskommisjonen. Siden anket Norges regjering krigsrettens avgjørelse og oberstløytnanten ble av Høyesterett dømt til straff på liv og ære. I følge Meinich var denne dommen sannsynligvis ment for folket som hadde opprørte sinn i kjølvannet av 1814-hendelsene. Regjeringen ventet nemlig en måneds tid før den ba kongen av unionen (Karl 13. av Sverige og Karl 2. av Norge) om å revurdere dommen. I denne siste omgangen ble Hals frikjent av kongen og fikk tilbake æresbevisningene. Han fikk imidlertid ikke de militære grader tilbake.

Litteratur

  • Dahle, Erik: Bevaringsplan for festningsbyen Fredrikstad: Fredrikstad 1969.
  • Egede-Nissen, Hans Henrik og Luciani Havran Roberta: Verneplan Fredrikstad festning: Oslo 2006.
  • Hetmann, Nils og Homstvedt, Ragnar: Fredrikstad 1769 (folketellingen): Fredrikstad 1995.
  • Meinich, Jens: En kommandants tragedie. Fredrikstad Festning 1814. Oslo 1942.

Referanse