Kommunevåpen

Kommunevåpen og byvåpen er heraldiske våpen som symboliserer kommunene, byene og fylkene (fylkesvåpen) i Norge. De fleste er av nyere dato, for historisk var det kun byene som hadde slike våpen. Blant byene kan vi finne noen som går svært langt tilbake i form av bysegl.

Historie

Fire byer har kjente segl fra middelalderen: Oslo, Tønsberg, Bergen og Trondheim. Mot slutten av middelalderen begynte adelige slekter i Norge å føre våpen, og det første nordiske byvåpenet kom i samme periode, i Malmø i 1437. Første gang et norsk byvåpen nevnes er i Hamarkrøniken fra omkring 1550. Det er uklart om dette refererer til et faktisk byvåpen, eller om det er byseglet som menes. Vi kjenner ikke Hamars bysegl, men byen kan ha hatt et slikt. Langt inn på 1600-tallet brukes våpen om segl, ikke om egentlige heraldiske våpen. Et svært tidlig eksempel på et våpen finnes i et kobberstikk fra 1585, der Scholeus har laget et våpen for Bergen basert på byseglet.

I løpet av 1600- og 1700-tallet fikk flere norske byer segl. Formen gikk også fra rund til oval. Senere skulle skjoldet bli rådende form, og det er denne som går over i kommunevåpen slik vi kjenner dem nå. På slutten av 1800-tallet ble det tegna våpenskjold for de norske kjøpstedene. I 1899 ble 27 slike våpen presentert i en kalender. Utover på 1900-tallet fikk de følge av flere.

Det første forslaget om fylkesvåpen kom i bokform i 1930, etter initiativ fra Norges Bondelag. Noen få år senere kom en viktig endring i tankegangen rundt byvåpen. Tidligere hadde man godkjent en tegning, men i den formelle resolusjonen om godkjenning av riksvåpenet i 1937 ble det slått fast at det var beskrivelsen som var det sentrale. Dette medførte at man tok inn et grunnleggende heraldisk prinsipp; i heraldikken beskriver man våpen, og den nøyaktige utforminga er av sekundær betydning. Kragerø fikk som første by godkjent sitt våpen etter denne nye regelen.

I 1950-åra begynte så smått en ny bevegelse. Nå begynte herredskommunene å melde sin interesse for våpen. Tromøysund ble den første herredskommunen som fikk våpen, i 1954. De første fylkene fikk sine våpen fra 1957 og utover. Det gikk smått med prosessen, men i 1970-åra begynte det å ta av. Det kom et jevnt tilsig, og ved utgangen av 1986 hadde 203 tidligere herredskommuner fått våpen. Senere har de fleste andre kommuner også fått kommunevåpen.

Innhold

Våpnene er definert gjennom en beskrivelse. Et eksempel på dette er Ringerikes kommunevåpen, som er «på rød bunn en gull ring». Dette knappe språket er typisk for heraldiske beskrivelser. Hvordan dette skal framstilles er bestemt av heraldiske konvensjoner som definerer farger og stilisering av symboler. Norske kommuner har i praksis et forhold til kommunevåpnene sine som fastlagte tegninger, der symbolene skal være slik de var på den opprinnelige tegningen, men det formelle våpenet er altså definert på en annen måte.

Fargene skal i utgangspunktet følge heraldiske prinsipper. En grunnregel er at det kun skal være en farge og et metall (sølv og gull, som avbildes som hvitt og gult). Farge skal ikke ligge mot farge, og metall skal ikke mot metall. Det er noen eksempler på at fargereglene brytes, f.eks. Nord-Trøndelag fylke som har «på sølv bunn et utbøyd gull kors». I dette tilfellet er det historisk presedens for bruddet, i og med at dette er identisk med fargeordningen i kongeriket Jerusalems våpen; kombinasjonen gull på sølv brukes også av paven. Det er tillatt med flere farger dersom våpenet er kløvd eller kvadrert, det vil si delt med to våpen eller fire våpen som er kombinert. Et eksempel på dette finner man i Vålers kommunevåpen, som har beskrivelsen «Kløvd. Første felt i blått en halv sølv lilje fast på delingen, andre felt i blått to gull sparrer». I slike tilfeller behandles hver del av våpene som et selvstendig våpen.